Arve Tellefsens mangeårige engasjement for Ole Bull har resultert i en ypperlig utgivelse fra Simax. Repertoaret passer Tellefsen som hånd i hanske. Et gjennomarbeidet teksthefte tar vare på myten Ole Bull. Virtuosen derimot, som myten til stor del bygget på, kommer imidlertid i bakgrunnen på utgivelsen.

Arve Telfsen (Foto: Sony Music.no)

Av Magnus Andersson

Passende nok har Kjetil Bjørnstad fått lov å skrive innledning til den fyldige programboken i Simax’ utgivelse av noen av Ole Bulls fiolinverk, spilt av Arve Tellefsen, med oppbakking av Trondheim symfoniorkester under ledelse av Eivind Aadland, og av pianisten Håvard Gimse. Bjørnstad passer til oppgaven fordi han nettopp har skrevet en murstein av en biografi om Ole Bull, som for øvrig ble sluppet samme dag som platen ble utgitt. De fleste kjenner nok ikke til mer om Bull enn at han har skrevet “Sæterjentens Søndag”, og så vet nok de fleste at det var en rekke myter som verserte om ham, men hva mytene som sådan gikk ut på, det er det nok ikke mange som vet. Bjørnstad begynner sitt forord med:

”Det er mye som tyder på at Henrik Ibsen hadde Ole Bull som levende modell da han skrev Peer Gynt.”

Bjørnstad viser en rekke likheter, men mest av alt beskriver han en rotløs eventyrer som til stadighet begikk alskens fanterier, slik som et hemmelig ekteskap, og hvordan den stakkars Félicie Villeminot, sammen med parets alle barn, ble en ventende Solveig. Han brøt også til tider kontakten med sine foreldre, prøvde å ta livet av seg, han reiste ustoppelig, og han opplevde en dramatisk koleraepidemi i Paris, for bare å nevne noe han var med om, så det fantes godt av brennstoff til myten rundt Ole Bull. Om dette siste og mye mer kan man lese i August Albertsens fyldige og levende biografi om Bull, som utgjør størsteparten av cd-heftet.

Ellers – og i ettertid er det vel fremfor alt ikke det personlige i Bulls liv som vi fester oss ved – kom Bull å bli betraktet som selve inkarnasjonen av det norske og nasjonalromantikken. Selv kalte han seg vitterlig Ole Olsen Viol – norsk nordmann fra Norge. Han hentet inspirasjon fra romantisk filosofi, og på spørsmålet fra den danske kongen om hvem som hadde lært Bull å spille, skal han visstnok ha svart: ”De norske fjell, Deres majestet”, noe som neppe kunne blitt tatt på alvor i en annen tid enn romantikkens, med dens panteistiske virkelighetssyn. Men aller viktigst for Norge var nok Bull hva gjaldt å bygge bevisstheten om Norge som selvstendig nasjon, gjennom komposisjoner, agitasjoner og fremfor alt gjennom å være den fremragende virtuos han faktisk var.

Arve Tellefsen har i en årrekke interessert seg grundig for Ole Bull, og Bulls musikk passer som hånd i hanske for Tellefsen. Med hans svulstige tone, glissandoer og store vibratoer, tøyer han musikken langt over grensen til det sviskete i ordets beste betydning. En nøktern tolkning av Bulls musikk er en selvmotsigelse, og Tellefsen lar seg forføre, og slik forfører han også lytteren. Håvard Gimse er som alltid en inspirerende samarbeidspart, full av innfall og klangrikdom, og likeså kan man si om Trondheim symfoniorkester. Skal man fremsette noen kritikk mot utgivelsen er det at Ole Bull ikke får tre frem som virtuos på platen, for hva som er utvalgt av musikk på platen kunne ha passet inn i Klem FM, rolige favoritter, hvis det bare fantes en slik kanal for klassisk musikk.

I sin Bull-bok skriver Bjørnstad:

“Fiolinkonserten i A-dur var ferdig. ‘Grand Concerto con accompagnemento a piena orchestra divito in trio parte’, ifølge ham selv et dramatisk verk i ny stil. Sammen med et stort orkester bragte han både seg selv om medmusikantene til ekstase. Han ville sprenge grensene for hva fiolinen kunne klare å formidle, foredra et firstemmig cantabile, et trestemmig, flyvende staccato, hans svar på Paganinis berømte ‘Merveille Duo pour un Violon seul’.” (Bjørnstad, s. 140)

Kanskje vi kunne dele Bull i tre deler. Vi har dels myten om ham, som tas til vare gjennom det fyldige tekstheftet. Nært forbundet med myten er virtuosen, som slett ikke får samme plass på utgivelsen. Isteden er det den tredje ”delen” av Bull som blir vist frem i utgivelsen, nemlig slik han i dag er kjent, nemlig som den romantiske sviskekomponisten. En av Bjørnstads romanfigurer har følgende å si om den slags komposisjoner:

”Musikken var der, når han drømte seg bort og spilte det som i mine ører lød som folketoner fra fjellene eller fra de store skogene langt der oppe i nord. Den grenseløse melankolien inne i ham, som påkalte alle morsinstinkter.” (s. 134f)

Allikevel var Bull så mye mer enn så. Men Tellefsens frie fantasier over Bulls skapelser er ellers imponerende, og han viser Bulls på overflaten så enkle stykker fra sin beste side.

Publisert:

Del: