Førstkomande tirsdag held pianist Ingfrid Breie Nyhus sin debutkonsert i Gamle Logen. – En debutkonsert er faktisk en veldig fin måte å få profilert seg med verker som man brenner for, seier Nyhus om konsertformatet.

Ingfrid Breie Nyhus 09/Foto: Bo Mathisen

Av Ida Habbestad

(Nyhus tolkingar kan lyttast til på heimesida hennar. Spelar nederst i høgre hjørne).

Dei fleste vil forbinda debutkonserten med noko gamaldags, noko som ikkje så mange held på med lenger. For dei fleste går overgongen frå studietilværsla gradvis – ein annonserer ikkje nødvendigvis sitt ”startpunkt” i dag.

Kvifor debutera i 2008?

— Kanskje nettopp fordi ikke så mange gjør det lenger? undrar Nyhus, som fortel at tanken om å halda ein debutkonsert har teke form gjennom det siste halve året.

— Jeg ønsket meg å jobbe med kjernerepertoaret, å sette sammen et helt program som jeg selv ønsket meg. Det handler også om at jeg ikke har spilt noen ren solokonsert i Oslo siden diplomkonserten min i 2004.

Som på eit vis var ein debut i seg sjølv?

— Ja, det kan du si. Men det er noe med å ha vært utenfor musikkhøgskolens vegger (Norges musikkhøgskole red anm); å ha jobbet en stund, for så å gjøre en ny studieprosess med disse verkene. Jeg spiller verker fra kjernerepertoaret med jevne mellomrom, men nå har jeg fått holde på med disse verkene over tid, seier Nyhus.

Ho meiner debutkonserten potensielt sett er ein viktig arena.

— En debutkonsert er faktisk en veldig fin måte å få profilert seg med verker som man brenner for. Man kan vise en profil ved å sette sammen programmet selv.

Risikabelt og meiningsfullt
For det er noko anna å spela heilaftans konsertar åleine enn å gjera ting i konstellasjonar med andre – der programmet kanskje er bestemt av ein tredje part, hevdar pianisten, som etter endt studium har hatt ei variert verksemd.

Dømevis har Nyhus konsertert med både eldre og nyare musikk, vitja profilerte festivalar som Risør kammermusikkfest og Festspillene i Bergen, ho har vunne Den Norske Solistpris (2005) og vore NRK sin P2-solist i 2008.

Men mykje har altså vore i større konstellasjonar – og, som for mange andre utøvarar, har det vorte få reine solokonsertar.

Kvifor er dette mindre vanleg i dag?

— Det er nok flere grunner til at færre har debutkonserter – og egenarrangerte solokonserter for den del. Det er tidkrevende; man må selv stå for det praktiske. Dessuten medfører det en kostnad å arrangere noe; man må satse på at folk kommer, det ligger en risiko i det. Før var debutkonsertene et sted man viste seg frem, hvor publikum naturlig kom og ikke minst var det konserter som anmelderne sluttet opp om. Slik er det ikke lenger, seier Nyhus.

— Men når jeg jobber med dette, ser jeg at det er meningsfullt. Folk virker interesserte, og kommer det en del publikum, så gjør det nytten.

Utviklande detaljar
Til konserten har ho sett saman eit repertoar ho brenn for. Verka av Chopin, Sinding, Schubert og Rachmaninov er alle av betydning for henne; Chopin-balladen er eitt av dei første stykka ho spelte, Sinding representerer kjærleiken ho har for norsk repertoar.

Dei to siste har òg sterke historier, meiner Nyhus.

— A-mollsonaten til Schubert er en av de aller fineste sonatene hans, fortel ho.

— Den ble skrevet rett etter et sykehusopphold hvor Schubert fikk syfilisbehandling. Der hadde han mye dødsangst, og både angsten og håpet er tydelige; det er et veldig sterkt stykke.

— Corelli-variasjonene av Rachmaninov – som minner om Paganinivarasjonene – har også et slikt aspekt ved seg. Det er veldig friskt verk, men samtidig ligger det en lengsel i det. Det ble til i 1931, og er det eneste solo-klaververket Rachmaninov skrev mens hadde bodde i eksil i USA. Dette var samme år som musikken hans ble bannlyst i hjemlandet, etter at han kritiserte Sovjet-regimet i et brev til The New York Times.

Samtlege verk er henta frå kjernerepertoaret for pianistar, og dei er alle skrivne eit stykke attende i tid. Slik sett går debutkonserten inn i tradisjonen – og kunne på sett og vis vore halde også for 50 år sidan- Er dette eit medvite val?

— Det vil jeg si. Etter at jeg var ferdig med studiene, har jeg gjort mye som er på siden av kjernerepertoaret. Det har vært tidlig musikk; jeg har spilt hammerklaver og jeg har spilt mye ny og mye norsk musikk. Blant annet har jeg jobbet med Grieg-slåttene, og gått andre sideveier. Litt derfor følte jeg det ville være fruktbart å jobbe med kjernerepertoaret. For det er viktig å gjøre standardverkene også.

Kvifor er standardrepertoaret viktig for deg?

— Først og fremst fordi de er så gode verk. Både som pianist, rent teknisk sett og som musiker er det givende å jobbe med stykkene; de er på mange måter så godt skrevet at man aldri blir ferdig med å jobbe med detaljene. Å jobbe med standardrepertoaret er utviklende, helt enkelt.

Avslutningsvis; på nettsidene dine vert det skrive at du er ein utøvar som verkeleg har noko på hjarta. Kva er viktig for deg som utøvar?

— Det er vel kanskje denne balansegangen: Det er viktig for meg å gjøre både samtidsmusikk og norsk musikk; musikk hvor man kan bidra med noe, hvor man blir utfordret til å ikke tenke mainstream, men hvor kanskje må forske litt, lete etter verk og måter å gjøre dem på. Og samtidig, for å kunne gjøre det bra, føler jeg at jeg må også gjøre kjernerepertoaret bra.

— Jeg tror at begge deler trengs, seier Nyhus.

Konsert tirsdag 3. mars kl 19.30 i Gamle Logen.

I april reiser Ingfrid Breie Nyhus saman med Eirik Raude (slagverk) og Peter Herresthal (fiolin) til London, der dei mellom anna framfører Nordheim sitt ”Partita Memoria”.

Publisert:

Del: