av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Angrep på strømmetjenestene er å skyte på pianisten, skriver førsteamanuensis Arnt Maasø.

Arnt Maasø
© Ram Gupta / UiO

Ifølge Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted er nye strømmetjenester som Spotify og WiMP en trusel mot mangfold i kulturlivet (Aftenposten 1.3). Nye tider bringer nye toner, også når det gjelder forretningsmodeller. Men er strømmetjenestene skyteskiven, skyter Hillestad på pianisten.

Les også Hillestads innlegg Om CDens død

Strømming stimulerer bred lytting
”Nye forretningsmodeller for digital formidling over nettet legger ikke til rette for bredde[…]”, skriver Hillestad. Forskningsprosjektet Sky og Scene, som er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Telenor, viser at manglende bredde iallfall ikke stemmer når en ser på den konkrete bruken.

En gjennomsnittlig WiMP-abonnent hørte på 131,4 ulike artister i løpet av 11 uker. Før internett hadde en gjennomsnittslytter færre artister i hele platesamlingen sin til sammen. I samme periode spilte brukerne et firesifret antall sjangre. Pop dominerer stort med 43,9 % av alle strømmer. Men også smalere sjangre har lyttere, som Alternative (5, 1%), Jazz (1, 4%) og Klassisk (0,9 %).

Følg Ballade på Facebook

Den lange halen
Musikktjenester som Spotify og WiMP har gigantiske kataloger på 13-15 millioner sanger. Bruken preges av det Chris Anderson har kalt “den lange halen“, som i all tilsvarende internettøkonomi. Det betyr blant annet at innspillinger kan fortsette å tjene penger hvert år – selv om de er borte fra platebutikkene.

Mens Hillestad mener ”systemet er brutt sammen” (Ballade 20.2), mener derfor TONO at musikkbransjen med strømming har funnet ”the holy grail” (Ballade 8.12).

Les også: Strømming ligner mer på vanlig mediebruk

Gammel musikk kan gi ny
Nå finnes det imidlertid artister som appellerer til så få at de aldri vil generere særlig mye – selv i den lange halens tidsperspektiv. Spørsmålet er om vi som kulturnasjon har et spesielt ansvar for å verne enkelte sjangre eller spesielt verdifulle uttrykk, for eksempel gjennom statlige innkjøpsordninger eller debutantstøtte.

Når nå plateselskapene begynner å tjene penger igjen med inntektene fra strømming, kan også disse ta et ansvar. For samtidig som strømmetjenestene inviterer til bred lytting, inviterer de til å lytte på den lange halen av musikk som for lengst enten har tjent inn utgiftene – eller er avskrevet.

Kanskje Hillestad og de øvrige selskapene derfor burde sette av strømmepengene de genererer fra gammel musikk til å finansiere ny?

Arnt Maasø, Førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon, er leder forskningsprosjektet Sky & Scene sammen med Anne Danielsen ved Institutt for musikkvitenskap.