På tampen av korpsenes år 2018 har det kommet ut en fascinerende historiebok om Forsvarets musikks 200 år lange historie.

Forsvarets stabsmusikkorps, © Forsvaret / Nasjonalbiblioteket

Norsk militærmusikk har røtter helt tilbake til 1500-tallet. Boka «I storm og stille. Forsvarets musikk 1818-2018» starter der våre første ensembler av noen betydning ble opprettet, og går grundig gjennom historien fram til vår tid.

Det har blitt en antologi i ordets rette betydning (samling med flere forfattere) som forteller militærmusikkens historie, går inn i detaljer om instrumenter og ensembleetablering, og ikke minst gir plass til enkeltmusikeres opplevelser av fenomenet militærkorps.

Her er analyser av marsjens betydning, nærlesing av notehistorien, beskrivelser av problemene med å sette sammen dårlig intonerte instrumenter i de første korpsene, serpenter, klaffehorn, hjelmer med pigg, musketerkorps og veldig mye annet.

Andre Brig Musikkorps, 1898 Foto: I storm og stille

Hautboist
Visste du for eksempel at en oboist, også skrevet hautboist eller hoboist, for 150 år siden betydde militærmusiker, og at dagens avgrensning til «person som spiller instrumentet obo» altså er en nyvinning?

Eller at tamburens sjakot (hatt) endte i en spektakulær fjærbusk som var rød øverst, hvit i midten og blå nederst?

Det finner du i kapittelet for uniformshistorie.

Redaktør Niels K. Persen fikk sin interesse for militærmusikkens historie vekket for alvor da han for mange år siden ble kjent med enken etter musikkinspektør Bjarne Th. Larssen.

Nærkontakten med Larssens mange avisutklipp, notater, noter og brev ga grunnlaget for Persens dykk ned i tematikken. Til slutt førte det fram til disse nesten 500 sidene historiefortelling.

Les også: Forsvarets musikk er 200 år: historien om en skandaløs kulturforvaltning

Rom for tilgjengelighet
Et spørsmål som kan stilles, er hva slags bok dette egentlig er, eller hvem den er for. Med sine lange fagartikler er den mye mer en fagbok enn coffee-tablebok. Samtidig er bildematerialet med på å gjøre den tilgjengelig og underholdende.

Enda mer tilgjengelig hadde den vært om den bærende historiebolken, som opptar de første 90 sidene, hadde vært gjort mer tilgjengelig. Her er det for mange uforklarte, utgåtte ord og begreper som jeg tror få utenfor militærhistorikernes rekker tar på strak arm.

Bergljot Støkken

Omskiftelige utfordringer
En av bokens perler er oboist (i vår tids betydning av ordet!) Bergljot Støkkens fortelling fra sitt liv som musiker i FMKS, eller Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet.

Teksten hennes er både nær og ærlig, og forteller ikke minst om et betydelig stykke sosial nyrydning, det vil si historien om kvinnenes inntreden i en mannsdominert del av kulturlivet.

Det fantes ingen andre kvinner i orkesteret da Støkken begynte i september 1981.

«Gutta hadde hatt møte på forhånd og var blitt enige om å ta imot kvinner i korpset», som hun skriver. Under lanseringen av boka i Forsvarsmuseet la hun til at gutta kanskje ikke hadde fått lov til å si nei, men likevel.

På et bilde tatt av orkesteret ti år senere har kvinneandelen økt litt. «Bildet er tatt våren 1991, og vi er blitt tre damer! Veldig oppløftende», skriver hun. Da korpset ble nedlagt etter stortingsbehandling i 2002 var de syv kvinner.

Korpset i Kristiansand ble kalt Divisjonsmusikken, og holdt til på Gimlemoen, i utkanten av byen. Der hadde musikerne blant annet øverom, kontor, arkiv og kjøkken.

Da hun begynte, besto korpset av 21 musikere. Støkken skriver at det ikke var uvanlig at hun måtte spille 2. stemme for fløyte når musikken krevde mer enn korpsets ene fløytist.

I 1995 ble Gimlemoen militærleir nedlagt, og hennes beskrivelse av tiden fram til orkesteret ble nedlagt virker ærlig, inkludert skuffelser og utfordringer.

Tøft for oboist på mo’n
For eksempel da Støkken måtte på rekruttskole for å kunne bli fast ansatt i orkesteret:

«Det var gitt beskjed at det skulle tas et visst hensyn til meg fordi jeg var en av de eldste og fordi jeg var musiker…..Det skulle komme til å virke motsatt. Befalet var redd for å ta for mye hensyn….»

Kravet om at hun som musiker måtte ha noe på hendene i kulda utløste hissig diskusjon mellom kompanisjefen og legen. Og mobbing etterpå.

Ved nedleggelsen i 2002 hadde militærkorpset i Kristiansand vært i gang siden 1818.

«En veldig lang tradisjon var over i Kristiansandsregionen. Bortsett fra korpset, var det meste av militær aktivitet i Kristiansand allerede lagt ned. Det viser at ingenting er uforanderlig. Tidene forandrer seg og mange jobber er atskillig mer usikre i dag. Jeg hadde vel aldri tenkt at jeg skulle havne i Forsvarets musikk, men noen ganger må man bare gripe fatt i mulighetene. Jeg fikk vel 21 år i korpset, med oppturer og nedturer. Dessverre fikk jeg også ta del i nedleggelsen av FMKS. Det skulle jeg gjerne vært foruten, men jeg har aldri angret på at jeg tok stilingen».

Publisert:

Del: