INTERVJU: I dette intervjuet med kurator og kunstkritiker Tommy Olsson, kretser Parergon-redaktør Emil Bernhardt rundt sinne som er tema for årets Happy Days-festival. Det britiske støybandet Whitehouse er innfallsvinkel. Olsson og Bernhardt er med på førstkommende fredags helaften som Happy Days har kalt Teorier om sinne.

Whitehouse (Foto: promo/blaaoslo.no)

Av Emil Bernhardt

Emil Bernhardt: Temaet for denne festivalen er forholdet mellom musikk
og sinne, og et utgangspunkt har vært støymusikken. På en eller annen måte
appellerer den til en slags følelse av sinne.

Tommy Olsson: Hvis du ikke er vant til den, så vil du tenke at det er sint
musikk. Grunnen til at man i det hele tatt hører på, eller spiller denne
musikken, tror jeg ligger i et sinne til å begynne med. Jeg tror utgangspunktet
for veldig mye musikk er sinne, men etter hvert er det ikke sikkert at
det er så ensporet. Punk starter også med sinne, og heavy metal, og flere
forløpere til heavy metal før det blir definert, baserer seg også i høy
grad på sinne, eller i det minste en slik fandenivoldskhet. Men jeg begynte
jo å høre på støymusikk før ordet fantes; på den tiden, dvs. på begynnelsen
av 80-tallet, het det industrimusikk. Yndlingsbandet mitt, Whitehouse –
de starter på den tiden der. Og både grunnen til at de starter og grunnen
til at jeg hører på det, tror jeg er en slik total anti-estetisk holdning.
Det er rett og slett veldig mye show off, du går og hører på en slik kortbølgefrekvens
på veldig høyt volum, det skremmer omgivelsene.

EB: Men Whitehouse ser jo veldig sinte ut, i alle fall på video?

TO: Nei, ikke i de seneste årene. På et eller annet tidspunkt slo det over
i en manifestasjon av en form for ren eufori. Så jeg tenker ikke på Whitehouse
som de mest representative for sinne. Du kan si at deres første fem år
kan sammenfattes med ordet konfrontasjon, f.eks. den ideen om at ”nei,
vi bruker ikke trommer, for vi er imot disse negroide innflytelsene i populærmusikken.”
Det er egentlig veldig beskrivende for holdningen.

EB: Ok, men akkurat det høres jo ut som en nærmest klassisk politisk
refleksjon?

TO: Jo, men det er ren jævelskap, det er bare på pur faen. Men så kan du
se i de senere årene – da har de faen meg begynt å bruke, om ikke akkurat
trommer, for det tror jeg nok ikke, men trommer som finnes inne i computeren
deres. De har altså benyttet seg av rytmer. Men det morsomme er jo at det
ikke er noen stabilitet i det, ingen fast rytme. Det er mer en slags rar,
planløs måte å bruke slagverk på.

EB: Men da de begynte, hadde de da et slags utgangspunkt i sinne?

TO: Ja, jo, de genererte i alle fall veldig mye sinne i omgivelsene. Det
er på en måte ganske forutsigbart; Whitehouse er et veldig ekstremt band.
Folk som er på fylla i England tidlig på 80-tallet og som går på en konsert,
venter seg vel ikke bare å bli møtt med en lyd som er så høy at det virker
som om den kommer inne fra hodene deres og går ut gjennom ørene, pluss
en skjeggete kar som står helt fremme og roper ”det er helt rett å drepe”
eller ”pedofili er bra” eller noe sånt.

EB: Så det avfødte et sinne hos publikum. Men som oftest er jo publikum
veldig begeistret på konsertene?

TO: Jo, men det er først i de seneste årene, altså på 2000-tallet. Av en
eller annen grunn – akkurat som alle andre sære ting – så har de alltid
hatt en veldig sterk fanbase i Japan. Men de som har hørt på dem og fulgt
dem (en veldig hengiven skare), de blir fort veldig fanatiske. Og på et
eller annet vis har nok verden fanget opp at det ikke lenger er et spørsmål
om sinne, men snarere ren, pur glede.

EB: Men det låter jo likt?

TO: Jo, for det utrente øret, så. Men det gjør ikke det. Altså, på den
ene siden så har det hørtes eksakt likt ut i snart tretti år, men samtidig,
hvis du setter deg til og hører gjennom hele produksjonen i kronologisk
rekkefølge, så oppdager du at det er en progresjon.

EB: Som har gått fra et slags sinne til en pur glede?

TO: Ja, men det høres eksakt likt ut, selv om lydbildet gradvis er blitt
mye mer komplisert. Det finnes en plate som kom midt på 90-tallet som visstnok
skal være basert på fem heavy metal-sanger – jeg har aldri fått det helt
bekreftet. Det er aldri blitt sagt hvilke sanger det er, men det er en
kul ting å sitte å tenke på dette mens du hører, for det er jo bare krrrrrrrhhhh.
Hvilken heavy metal-sang kan dette være, tenker du. Så kan du si at dette
med sinne er noe vi tenker på som destruktivt, det er en destruktiv kraft.
Men det pussige er at når du appliserer den på musikk, så blir den veldig
konstruktiv. Det er en gammel historie med at veldig sinte band ikke er
så sinte så veldig lenge. Jeg kommer ikke på noe band som har vært like
fornærmet og sinte gjennom hele deres produksjon.

EB: Men var de best da de var sinte?

TO: Nei, ikke nødvendigvis. Men veldig mange band begynner som sinte. Du
har f.eks. dette bandet som jeg veldig gjerne skulle ha med på festivalen,
men som jeg ikke vet om jeg får med fordi frontfiguren har bitt av øyelokket
på samboeren sin – altså her snakker vi sinne, ikke sant! En kar på 45
som går løs på samboeren sin, han har altså ha klart å bite av det ene
øyelokket … Og han skal visstnok ha vært litt slem med den forrige samboeren
også, så det spørs om jeg klarer å få dem hit. Det er selvfølgelig en gammel
venn av meg dette her, oppe fra Nord-Sverige. Ja, han er veldig sint. En
typisk historie fra 80-tallet er at han ble hevet ut fra stamstedet sitt
fordi han ble for full. Da ble han så sint at han slo knyttneven veldig
hardt inn i en steinstolpe utenfor inngangsdøren. Men det var jo ikke så
smart, for da knakk han jo nettopp hvert jævla lite bein i hele hånden!
Så måtte han til å gipse og slikt. Da jeg skulle møte ham et par uker senere,
sa han: ”Kan du møte meg ved sykehuset, jeg må skifte noe gips her”,
og det var jo greit. ”Så det er hånden, da?” sa jeg. ”Nei,” sa han,
”det er foten”. ”Foten?” sa jeg. ”Ja, det var i forgårs, jeg ble hevet
ut og så sparket jeg inn et stort vindu.” Så hadde han klart å bli hevet
ut et annet sted, og dermed ødelagt foten også – det er en typisk historie.
Han er sint.

EB: Aha, skjønner. Men hvis vi går tilbake til musikken: Er det mulig
å si noe om hva sinnet retter seg mot?

TO: Altså, i musikken per se, er det jo ikke rettet mot noe. Det er i så
fall i teksten det får retning, hvis det da er tekst. All musikk retter
seg jo til lytteren, ferdig med det.

EB: Så det er ingen sammenheng mellom hvordan noe låter og hvorvidt
det er sint eller ikke?

TO: Jo, men sinnet har ikke noe spesielt mål. Altså, hvis du har et objekt
som skal få alt dette sinnet, så er jo ”God save the Queen” med Sex Pistols
et eksempel. Der er sinnet rettet mot dronningen. Men det er jo ingenting
i musikken som peker mot dronningen, det ligger jo i teksten. Og i punken
ligger alltid sinnet i teksten.

EB: Men det at det er så innmari høyt og at man for vondt i ørene, det
er jo en ting som i alle fall for min del fører til sinne …

TO: Ja, se der! Vold føder vold! Men altså i musikken: Jeg opplever ofte
Sjostakovitsj som en sint komponist. På den annen side er jo Stockhausen
mer støyete, men jeg opplever ikke ham som så sint. Hva sinnet til Sjostakovitsj
retter seg mot, er jo noe vi vet ut fra konteksten han opererer i. Men
hvis du bare har musikken og ikke vet fakta, så er det ikke så lett å vite
hva dette dreier seg om. Noe av det sinteste jeg har hørt er kanskje visse
partier av den 14. symfonien til Sjostakovitsj. Der er det en historie
bak med at Stalin tvang folk til å produsere ”autentisk” folkemusikk
fra Georgia. Det får en slik resonans i denne symfonien at det bare plutselig
kommer en slags semi-folkemusikk i tonearter som på en måte kortslutter.
Og det er ganske sint, særlig når det er russere som spiller. Jeg har hørt
en versjon med det filharmoniske orkesteret i Praha, det var ikke på langt
nær så sint … Men sinne er jo en uheldig følelse. Skal du få noe ut av
sinne, så må du nesten lage musikk eller skrive en bok eller noe sånt.
Du kan jo ikke bruke det til noe, det er jo bare en hundre prosent destruktiv
impuls.

EB: Hm. Jeg snakket med en psykolog …

TO: Ja, det har jeg også gjort en gang! HAHAHAHÆHÆHÆH

EB: Ja, men dette var i denne sammenhengen. Han sa at sinne var en såkalt
adaptiv affekt.

TO: En adaptiv affekt? What the bloody hell is that?

EB: Jo, altså en følelse som øker menneskets evne til å overleve. I
det øyeblikk du blir sint og tar deg plass i verden, så er det en overlevelsesmekanisme.
Og så kan man jo si at sinne er produktivt i den forstand at det kommer
nye ting ut av det.

TO: Ja, men det er gjerne innen de skjønne kunster, ikke sant? Det er der
du ser en effekt av det, og det er der det blir kommunisert på en måte
som relaterer seg til oss som lyttere eller lesere. Det er ikke like moro
å bli slått ned i taxikøen, for å si det sånn. Altså, vi har dette lille
filteret hvor sinne på en måte kan fremstå som noe energisk eller tiltrekkende,
effektivt på en måte. Men sosialt i vår verden er det veldig liten plass
for sinne. Dersom du eksponerer ditt sinne, så havner du i fengsel, akkurat
som han som nå i svensk presse går under navnet 45-åringen, dvs. min gamle
venn som spiller i dette bandet og som tygget på øyelokket til samboeren
sin.

EB: Ja, i relasjoner vil det jo alltid få konsekvenser for den som sinnet
er rettet mot, og i den sammenheng synes jeg det er så merkelig med disse
sinte musikerne og publikum som bare blir mer begeistret jo sintere bandet
er. Det må jo i det minste bety at publikum skjønner at det ikke er dem
de er sinte på?

TO: Nei, men de er forent i et felles sinne mot en tredjepart …

EB: Nettopp. Så f.eks. med Whitehouse som ikke bruker trommer …

TO: Det var jo egentlig bare en ondskapsfull spøk. Men du har jo en funksjon
på de gamle synthesizerne som bare er white noise og pink noise. Jeg tror
de arbeidet veldig mye med dette. Altså de første tingene de laget var
bare slike uendelige lydlandskap som egentlig ikke sier noe som helst.
Men så blir de veldig sinte og kommer med slike saker som at ”Josef Mengele
var et geni” og at ”kvinner er underlegne menn” og ”heia Hitler” og
”seriemord er gøy” og slike ting.

EB: Det er vel kanskje noe med det du sier om at for at sinne skal være
konstruktivt eller produktivt, må det fanges opp i en slags skjønnkunst-tradisjon.
Og det er vel kanskje nettopp denne tradisjonen som dette sinnet retter
seg mot?

TO: Jo, men det er også slik at de første uutholdelige støy-bandene bevisst
prøvde å stille seg utenfor alt, altså på motsatt side av nettopp alt.
Det var en veldig spesiell tid, det er ingen som gjør noe som ligner på
det i dag, og det er heller ikke nødvendig å gjøre noe som ligner, for
ingen vil orke å høre på det likevel. For i det øyeblikket det får en noenlunde
fast form og begynner å etablere sitt eget språk med sine egne grep og
sine egne klisjeer, så blir det noe annet. Og da er det ingen som gidder.
Så du kan si at første halvdelen av 80-tallet er mye, mye sintere. Merzbow
begynte omtrent da, så det var japanere i gang allerede da. Så er det slike
statements som at du gir ut opptakene dine på en liten kassett. Og med
kassetten følger det en liten bok med bilder av syfilissyke menn, og en
boks med skokrem fra 2. verdenskrig. Eller musikken er laget på en slags
flexidisk, altså en slik mykvinyl. Forestill deg en gjennomsiktig sang
i et ikke-standard format, la oss si 8-inch, pakket inn i et gummifutteral
som du må bryte opp. Altså, alt var så rart, alt var så utilgjengelig.
Merzbow hadde på et tidspunkt en utgivelse som het Merzbox. Den hadde hundre
vinylplater som alle låt likt, det var jo bare white noise hele greia,
altså nå snakker vi – hundre plater!

EB: Så sinnet oppsto like mye ut fra en motivasjon om en slags total
fornektelse av absolutt alt?

TO: Ja, du vet: 1976 var år null for alle punk-band. Det fantes ikke noe
før det, vi kom i 76 – år null. Det var ikke noe av verdi, eller noe vi
kunne ha bruk for, som ble laget før det. I 1977 er de kommet så langt
at de har innrømmet at, jo det var noe, men da begynner de å forgrene seg
i alle mulige retninger, så da er 1977 også år null. Du har altså to år
null på rappen! Ja, det er fornektelse!

EB: Men selv om det kanskje ikke skjer så mye tilsvarende nå, så kom
det jo mye ut av det. Vi sitter jo her og snakker …

TO: Jaja, og lignende ting skjer. På den ene siden skjer det hele tiden,
men det skjer ikke noe som har fått så avgjørende konsekvenser…

EB: Hva kan grunnen være til det?

TO: Jeg aner ikke. Siden jeg var 13 år, altså i 1976, så anser jeg meg
for partisk og inhabil. Jeg kan ikke si noe objektivt om punkrock, jeg
er punkrock. Jeg kan sitte og snakke om dét resten av natta, men samtidig
så er det ikke sikkert at alt jeg sier er sant. Dette har rett og slett
hatt en slik effekt på meg personlig at jeg enten overdriver eller undervurderer
effekten det har hatt på resten av verden, men det kan jo se ut som om
det faktisk har hatt en avgjørende betydning. Hvis du f.eks. går ned på
Tronsmo og ser på hylla for musikk, så tipper jeg at litt mer enn halvparten
handler om punk i en eller annen forstand, kanskje til og med mye mer,
kanskje tre fjerdedeler.

EB: Ja, det er i hvert fall ingenting som handler om samtidsmusikk.

TO: Nei, det er veldig lite av det. Det skulle vært mye mer sånt – jo,
men jeg mener det. For det blir saktens litt masete med alle disse tingene
som skjedde for 30 år siden.

EB: Men det at det ikke skjer noe tilsvarende i dag: Har man på en måte
gitt opp, eller er det blitt umulig?

TO: Nei, men vi har jo en helt annen verden! Det kom en bok for en tid
tilbake som het ”Norsk Punk 1977-80”. Det er en morsom bok å lese, for
Norge i 1977 – når du ser på hva som skjedde, hva folk fikk til – det
ligner på Nord-Korea. Det er jo først i -79 at det kommer en norsk punk-plate,
bortsett fra noen tulleutgivelser med Jan Teigen under tittelen ”Noregs
punklag” med en norsk versjon av ”God save the Queen” som heter ”Du
er et svin”. Men bortsett fra det, var det ikke noen norske punk-plater
før 1979, og det er jo litt sent! Men du har et veldig konservativt media
som ikke vil skrive om Sex Pistols når de turnerer, media vil ikke promotere
denslags. Samtidig har du en veldig sterk ml-bevegelse som liksom har folk
plassert i alle instanser, så alt må være korrekt. Alt må stemme med partiprogrammet,
og det er nettopp dét som det ikke handler om!

EB: Men en ting som total fornektelse er jo temmelig komplisert. Likevel
har man på en måte klart å artikulere seg tydelig, selv om man kanskje
er blitt misforstått?

TO: Jo jo, altså black metal, for å ta en annen sint musikkform, bygger
jo på en mistforståelse. Hele konseptet bygger på en misforståelse, nemlig
ideen om at satanister er nettopp det som VG sier at satanister er, hvilket
jo er noe helt annet! Men også black metal synes jeg er en veldig interessant
musikkform som har forgrenet seg inn i hver minste lille krok. Det begynner
jo også bare med et forbanna jævla drønn, og noen som brøler. Nå har det
blitt en slags musikkform som på en måte spiser andre musikkformer, nesten
alt kan jo filtreres gjennom det og komme ut som ”ondt”. Du har jo flere
black metal-band som har vært ute og rotet i noe slags middelalder/folkemusikk.
Det var et band som lagde en ren akustisk plate, og det er jo liksom ikke
det du tenker på med black metal akkurat! Men bortsett fra at de slo i
hjel hverandre, så er det en ganske fin kreativ prosess, og historien om
black metal er et eksempel på hva du kan få til – hvis du overlever!

Emil Bernhardt er komponist og redaktør i tidsskriftet Parergon.

Artikkelen er hentet fra Happy Days’ programbok med tillatelse. Foruten
Bernhardt og Olsson vil blant annet Asbjørn Schaathun, Jon Øystein Flink,
Svein Egil Hatlevik aka Zweizz, Bill Dietz, Helge Øgrim og Laurence Crane
delta på seansen kalt Teorier om sinne under Happy Days.Det skjer på Galleri
Rekord fredag 30.mai kl. 19.00.

Publisert:

Del: