Etter at Osloscenen Blå kunngjorde at de har vært tvunget til å sende ut permitteringsvarsler til 50 ansatte, har støtterklæringene strømmet inn til Ballade. I dag presenterer vi et nytt knippe appeller fra sentrale skikkelser i Oslos kulturliv, som alle ser Blå som en vital og viktig del av det som i 2011 skal kalles en kulturby. – Vi gjør ikke samfunnet romsligere og bedre dersom kultur skal leve under rent kommersielle vilkår – et demokrati viser sin styrke gjennom hvordan det behandler mindretallet, i dette tilfellet de smalere uttrykkene, skriver komponist og NOTAM-leder Jøran Rudi. Audun Vinger (Natt&Dag), Henrik Mehl (dBut Records), Lise Gulbrandsen (Oslo Jazzfestival), Elef Nesheim (MIC) og Audun Molde (NISS) har også svart på Ballades spørsmål om hvordan de oppfatter Blås rolle i norsk kulturliv.

Jøran Rudi

Av Knut Steen

Etter mange år med hardt presset drift har nå Blå sendt ut permitteringsvarsler til 50 ansatte. Om ingenting gjøres, kan klubben – som hvert år gir over 400 konserter og arrangementer fra utenlandske og norske artister – være historie allerede i mars 2005.

I den forbindelse har Ballade kontaktet en del sentrale aktører i norsk musikk- og organisasjonsliv, og stilt dem følgende tre spørsmål:

1) Blå kan være historie i mars 2005. Hva syns du det i så fall vil innebære for musikklivet her hjemme – konkret og symbolsk?

2) Hva har Blå betydd for deg og – slik du ser det – for Oslo som musikkby og norsk kulturliv?

3) Hvorfor bør – og hvordan kan man redde Blå – og hva bør gjøres?

Ballade fikk inn en rekke henvendelser i går – her publiserer vi bolk to av støtteerklæringene til den konkurstruede Osloscenen:

Audun Vinger, Natt&Dag:

1) Det er en skandale og en tragedie, men ingen overraskelse.
Mye smal musikk har fått masse ekstra drahjelp siden BLÅ har vært arena for konsertertene – det skal godt gjøres å lokke folk utpå helt ukjente farvann. BLÅ har i seg selv vært et kvalitetsstempel og en equlizer. Vi må likevel ha såpass tro på norske utøvere at de vil klare seg selv om et rom forsvinner. Det må finnes andre krefter i landet også.

2) Et meget velfungerende mainstreamalternativt kulturhus – en halv generasjons kulturlim. Kunne kanskje satset mer på jazz og annen improvisert musikk enn den hiphop/rock/electronica-profilen som har vært dominerende de siste årene – men igjen; det finnes jo ikke nok mennesker som liker den slags, og kroken hadde sikkert blitt satt på døra tidligere.

Høydepunkt er foreksempel en intenst vakker duett mellom Joe McPhee og Ingebrigt Håker Flaten, på gulvet inne på sommeren, med solkondens og foventninger sitrende. For egen del var det et stort DJ-øyeblikk å se et stappfullt dansegulv til acapellaen av Marvin Gayes “Sexual Healing”

3) Jeg trodde “skattebetalernes penger” også var et begrep for musikkinteresserte byfolk. Det er vel naturlig om en tung kultursponsor går inn i BLÅ, i tillegg til økt statlig og kommunal støtte. Ellers får’em ringe Christen Sveaas.

Audun Molde, faglig leder Musikerutdanningen, NISS:

1) Blå er en av de viktigste musikkscenene i Norge, og den er internasjonalt anerkjent. Det er fordi Blå tør å være kvalitetsbevisst og nytenkende, tør å krysse sjangre og være kontemporære i stedet for å satse alt på sikre kort, og tenker helhetlig omkring sin kunstneriske virksomhet. For musikklivet vil det enkelt sagt bety at et spillested forsvinner, og det kommer jo som regel nye – men Blå er ikke et hvilket som helst spillested. Ville det ikke være sørgelig for musikklivet og for Oslo om musikalske kraftsentra av typen Oslo Konserthus, Mono, Operaen eller Blå forsvant…?

2) Blå er et sted hvor man alltid føler seg velkommen, som musiker og som publikummer. Idealismen og visjonene ble synliggjort også i bokprosjektet “111 skiver vi elsker”, hvor jeg var heldig å få delta. Blå er et sted for musikkelskere.

3) Dette er det dessverre ikke lett å svare på, det er det bare Blå selv som kan gjøre. Men jeg håper de får støtten de trenger, ikveld bør Oslo Kommune være rause og vise at Oslo skal være en kulturby.

Lise Gulbransen, Oslo Jazz Festival:

Dette må ikke skje. Hvis Blå forsvinner, blir Norsk kulturliv uendelig mye fattigere og norsk musikkliv mister en spydspiss. Blå representerer kompetanse, nettverk og engasjement som norsk musikkliv rett og slett ikke kan klare seg uten. Og hvis Blå forsvinner, forsvinner Oslo fra Europas kulturkart.

Oslo Jazzfestival og Blå har begge høstet frukter av et strålende samarbeid siden 1998, og selv var jeg så heldig å jobbe i Blå-miljøet en periode. Det var en inspirerende og lærerik tid, men allerede i 1999 dro vi i gang de første redningsaksjonene for klubben.

Det er lett å peke på offentlige instanser og kreve at de tar ansvar, og det gjør vi jo selvfølgelig i denne sammenhengen. Oslo kommune kommer nå med en utstrakt hånd i 12. time, men kommunen burde vært på banen for flere år siden. Det er positivt at Oslo kommune viser velvilje i denne saken, og kommunens engasjement ønskes absolutt velkommen.

På lik linje med Oslos øvrige kulturliv trenger Blå stabile og forutsigbare rammevilkår, og jeg håper kommunens engasjement munner ut i en mer langsiktig satsing både på Blå og på Oslos kulturliv generelt sett.

Men det er ikke bare penger som skal til for å holde liv i Blå. Også menneskene som har drevet denne klubben må overleve. Flere av de sentrale personene som har bidratt til å holde liv i klubben er blitt utbrent eller har allerede distansert seg fra klubben. Og dette er sår som det er langt vanskeligere å lege.

Henrik Mehl, A&R dbut:

I forbindelse med feiringen av 100 års jubileet for norsk uavhengighet, ble Norge 2005 startet. De etterlyste kulturprosjekter for å markere jubileet i Norge og mot utlandet. Kollektivet på Blå med Sigurd Reinton og Gry Bråtemyr i spissen var raskt på banen og fikk gjennomslag for flere spennende prosjekter.

De har et klubbutvekslingsprogram gående, et samplingsprosjekt med Peder Kjellsby og Sjur Miljeteig i samarbeid med norske jazzfestivaler, All Ears eksporteres til Sverige, og Musikk Under Europa, Musikk Under Oslo’s utagerende fetter som jeg jobber med, skal på veien i april. Noen av disse prosjektene er helt avhengige av Blå for å eksistere, noen er selvstendige.

Blå er mer enn en klubb, det er et levende, innovativt initiativ som aktivt jobber med norsk musikkformidling.

Jøran Rudi, komponist og leder for NOTAM:

For fire dager siden var jeg på konsert i New York, og hørte et av samtidsmusikkens virkelig vellykkede verk for piano og elektronikk. Da vi produserte dette i Oslo, hadde vi et publikum på rundt 300 i en stor konsertsal. I New York var det ca. 25 til stede i et rom som var så lite at man satt nærmest oppå pianoet, med høyttalerne klemt opp i taket. Det var til å gråte over, og enhver akustiker ville hylt. Musikken hadde ikke muligheten til å klinge ut – man fikk egentlig ikke hørt den. Slik kan det gå når kulturlivet skal drives etter rent kommersielle prinsipper – en markedsmessig ensretting ut fra inntjeningsmulighet som betyr vanskelige og tilnærmet umulige kår for det kulturelt smalere uttrykk.

Dette setter stramme rammer for uttrykksmulighet og identitetsskaping, og i en liten kulturkrets som den norske, også for synligheten av egenart i samspill/flerspann med internasjonale impulser. I min vurdering så gjør vi ikke samfunnet romsligere og bedre dersom kultur skal leve under rent kommersielle vilkår – et demokrati viser sin styrke gjennom hvordan det behandler mindretallet, i dette tilfellet de smalere uttrykkene.

Dersom Blå forsvinner, så forsvinner en arena for både smalere og ikke fullt så smale uttyrkk, det forsvinner også en arena som produserer begivenheter for mange publikumsgrupper, og som er svært åpen genremessig. Blandingen i Blås profil er god, og styrker både den skapende aktiviteten og kunsten.

Jeg vil synes det er trist om Blå må legge ned, fordi mange utøvere og komponister mister en “hjemmescene”, og fordi Oslo mister en kulturarena med dokumentert mangfold og gjennomslag. Blå har ringt med alarmklokkene.

Som publikum har man liten innsikt i hvordan Blås økonomi er og hvordan hjelp best kan gis, men jeg vil anta at man må se samlet på bedriftens struktur og driftsmodell, støttenivå og inntjeningsmuligheter. Det første skritt kan være at Blå, Oslo Kommune og andre støtteorganer, gjennomgår ovenstående for å se om skuta må snekres litt på før den bringes flott. Dette er ikke nødvendigvis så vanskelig, men her har Oslo Kommune for eksempel en mulighet til å opptre konstruktivt i sin ambisjon om å være en kulturhovedstad.

Elef Nesheim, styreleder i Musikkinformasjonssenteret:

Nedlegging av Blå representerer en kulturell utarming for Oslo, og vil være et symptom på en manglende kulturpolitisk bevissthet og vilje blant politikere.

Et musikalsk mangfold krever at spillesteder som Blå eksisterer og gis rom for bred aktivitet. Både som jazzscene og som scene for modernistisk eksperimentell musikk har Blå gitt meg mange musikalske opplevelser som beriker hverdagen.

Nettopp ved scener som Blå bringes musikken ut av et A4-format, og vil bidra til å rive ned de sosiale skiller som ofte kan prege det offentlige musikklivet.

Det er et kulturpolitisk ansvar å yte midler slik at Blå kan leve videre til kunstnerisk berikelse, forskrekkelse eller irritasjon.

Publisert:

Del: