Flere utstillinger, forestillinger og seminarer. Flere norske artister. Og de samme verdensstjernene vi er blitt så vant til. Festivalsjef Anne Moberg har stor tro på at årets Oslo World Music Festival blir en suksess, og forteller at selv om antallet konserter er det samme som tidligere, byr årets utgave på langt flere arrangementer enn tidligere. Tirsdag 1. november blir det åpningskonsert med norsk-kinesisk vri.

Wagëblë (foto: Rikskonsertene)

Av Øyvind Holen

Festivalsjef Anne Moberg i Oslo World Music Festival er på jakt etter svar fra Oslo kommune når Ballade snakker med henne. Det har seg nemlig slik at kommunen plutselig har stengt av broa som går over Akerselva ved Blå, og det passer dårlig med festivalens planer om å omskape Akerselva fra Elvebakken til Blå til «en nattevandring i lys og lyd» – med hjelp av lys- og videokunstnerne Jan Martin Vågen og Tord Knudsen.

Vann og bruer går nemlig som en rød tråd gjennom årets festival. Det blir et spesielt fokus rettet mot havnebyer, med gjester fra Dakar, Barcelona, London, Cape Town, Göteborg, Kingston, Oslo, Kairo, Lisboa og Durban. Og åpningskonserten, den heter Møte på ei bru.

— Det er ikke alltid vi har åpningskonserter som dette, og konserten blir et musikalsk møte mellom Norge og Kina. Mellom samtidsmusikk og folkemusikk, forklarer Moberg.

Arbeidet som førte fram til åpningskonserten startet vinteren 2003/2004, da folkemusiker Unni Løvlid besøkte den kinesiske landsbyen Tang’an Guizhou. Her møtte hun musikere og historiefortellere blant Dong-folket, og hun inviterte med seg fire av dem til folkemusikkfestivalen i Førde i fjor. Samarbeidet har fortsatt, og på høstens festival møter fire kinesiske musikere nordmennene Løvlid, Frode Haltli og Terje Isungset.

Norske oppvarmere

Tidligere er Oslo World Music Festival, før kjent som Verden i Norden, blitt kritisert for at den i for liten grad slipper til Norges egne verdensmusikere. «Verden i Norden hadde en bedre lokal profil tidligere. Nå som Etnisk musikkafé på Cosmopolite er nedlagt, har vi svært få arenaer der vi kan møte et nytt publikum. Det virker som Verden i Norden har glemt at vi kan bidra på slike festivaler – gjerne som oppvarmere,» sa Nasibu Mwanukuzi, styreformann i African Musicians Union in Norway (AMUN), til Aftenposten i 2001. Den gang som da er mange av de lokale musikerne på Oslo World Music Festival av etnisk norsk bakgrunn, som trioen Poing, Unni Løvlid, Terje Isungset, gutta i MonkeyBiz og Sternklang.

Men i 2005 er balansen langt bedre, for hvis vi finleser programmet dukker det opp mange lokale artister med flerkulturell bakgrunn. De samiske stjerneskuddene i gruppa Adjagas opptrer sammen med gruppa Yat-Kha fra Sibir, den norskafrikanske teatergruppa Queendom har premiere på forestillingen Integrert som faen, mens det moderne tangobandet Electrocutango henter sine medlemmer fra Norge og Latin-Amerika. Det stopper ikke der, for den norskkenyanske jenterapperen STL varmer opp for X Plastaz fra Tanzania og Wagëblë fra Senegal, mens artistene knyttet til X-Ray Ungdomshus spiller en rolle i forestillingen til Fun-Da-Mental og The Mighty Zulu Nation.

— Under tidligere festivaler hadde vi flere nordiske band på Smuget, men dessverre er ikke Smuget lenger med på festivalen etter at de la om profilen. Men vi ønsker definitivt å ha med norske artister på festivalen, og samarbeider blant annet med Samspill. Poenget er at vi gjerne vil jobbe fram samarbeid mellom lokale og internasjonale artister, og derfor dukker de fleste norske musikerne opp på samme scene som de internasjonale stjernene – gjerne som oppvarmere. Vi må huske at det er et ganske kompakt festivalprogram og et selektivt publikum, så dersom vi setter opp ukjente norske musikere på egne konserter er jeg redd for at de lett vil drukne i mengden, tror Moberg.

Til syvende og sist er problemet, sett med norske briller, at Norge tross alt har svært få verdensnavn innen world music. Vi har Mari Boine, Javid Afsari Rad og Solo Cissokho og hans Cissokho System, som nettopp har fått ensemblestøtte. De har alle opparbeidet seg et navn i utlandet, men ellers er det få norske world music-artister med internasjonal anerkjennelse. Det fører igjen til at Norge ikke er stort nok marked for disse, slik at artister som spiller på heltid er mye ute i verden.

— Vi har flere ganger ønsket oss Solo Cissokho på programmet, bare for å oppleve at han er på spillejobb i utlandet, sier Moberg.

Tror på neste generasjon

Men Oslo World Music Festival handler først og fremst om å høre musikk vi sjelden får mulighet til å oppleve resten av året. I år spenner programmet fra kinesisk tradisjonsmusikk i åpningskonserten til en lang rekke verdensstjerner: The Wailers fra Jamaica, Serbias trompetkonge Boban Markovic (kjent fra filmer som Underground og Svart katt, hvit katt), den portugisiske fadosangerinnen Mísia, svenske New Tango Orchestra og det franske bossanovabandet Nouvelle Vague og deres slepne versjoner av slagere fra Depeche Mode, Dead Kennedys og The Clash. Denne variasjonen er ikke noe nytt for festivalgjestene, men nytt av året er et langt større sideprogram med utstillinger, seminarer og forestillinger.

— Jeg er veldig fornøyd med at vi i år har klart å inkludere mer enn selve konsertene i programmet. Det blir fotoutstillingen Et besøk hos Dong-folket, en utstilling viet sørafrikansk samtidskunst og en tredje utstilling for blinde, som heter Ta på og se. Queendom har premiere på sitt nye show under festivalen, og det blir installasjoner langs Akerselva, seminar om The Wailers og foredrag av Thomas Hylland Eriksen. Med andre ord gode muligheter for å gå i dybden hvis man vil det.

Anne Moberg føler heller ikke at det skjer så veldig mye på world music-fronten i Norge, og at vi blant annet ligger langt bak for eksempel Sverige i aktivitetsnivå. Hun setter derfor sin lit til den oppvoksende generasjonen musikalske ungdommer med flerkulturell bakgrunn.

— Det er kommet en del musikere med tilknytning til den mer tradisjonelle verdensmusikken til Norge de siste årene, men jeg tror vi vil se den mest spennende utviklingen blant den yngre underskogen av artister. De vil utvikle en musikk som er preget av deres egne røtter, internasjonale musikktrender som hiphop, r&b og dancehall og det at de vokser opp i Norge. Her ligger det et stort potensial.

Så hva vil Moberg til slutt anbefale hvis vi selv vil oppleve denne spennende underskogen av spennende norske artister?

— Ta en tur på konserten med samiske Adjagas, som byr på nyskapende joik. Dessuten er det veldig spennende å følge musikerne og danserne som har base på X-Ray Ungdomshus i Oslo, som kanskje er det stedet i Norge med størst potensial til å utvikle ny norsk verdensmusikk. De opptrer med Fun-Da-Mental og Zulu Nation. Dessuten er tangokonserten med Electrocutango en potensiell vinner, spesielt blant de som alt kjenner forestillingen Tango’d. Musikken herfra danner grunnlaget for repertoaret, men helt nytt er at gruppa har invitert med seg rapperen MC Caz, avslutter Moberg.

Publisert:

Del: