Planene for en Riksscene for folkemusikk og folkedans skrider stadig fremover. Rikssceneprosjektet skal 16. mars etableres som frittstående stiftelse, med omkring 1,5 millioner i årlig statlig støtte i 2007. Ballade har snakket med noen sentrale aktører i musikkmiljøet, og spurt dem om hvilke forventninger de har til den kommende Riksscenen. Først ut er musikerne og tradisjonsbærerne Øyonn Groven Myren og Knut Buen.

Schouskvartalet (artiktekttegning, 2006)

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det var Norsk Folkemusikk – og Danselag som dro i gang arbeidet med å etablere en Riksscene for folkemusikk og folkedans, i tilknytning til prosessen rundt Georg Arnestads utredning Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg (Norsk kulturråd, rapportserien nr. 27, 2001).

I oktober 2004 overtok Norsk folkemusikkformidling arbeidet med Riksscenesaken, og høsten 2005 vedtok Kulturdepartementet å bevilge 1,5 millioner kroner til styrking av arbeidet med å etablere en nasjonal scene for folkemusikk og folkedans i Oslo.

Stiftelsesmøte 16. mars

Det er denne bevilgningen som nå videreføres i 2007. Samtidig har det sittende interimstyret for Riksscene for folkemusikk og folkedans invitert til stiftelsesmøte og første møte i Riksscenerådet 16. mars i år. Rett før jul i fjor la Rikssceneutvalget, ledet av Maria Høgetveit Berg, frem sin innstilling etter høringsrunden, der det kom inn i alt 24 høringssvar..

Rikscenen for folkemusikk og folkedans har fra før definert seg som ”ein ny framtidsretta nasjonal møteplass for norsk folkemusikk og dans, joik og stadeigne innvandra musikk- og dansetradisjonar som bygger nettverk for heile sektoren nasjonalt og internasjonalt.”

Denne ambisjonen speiler seg også i mange av forslagene som Rikssceneutvalget enstemmig la på bordet.

Nært, intimt og uformelt

Her heter det at Riksscenen må bygge sin virksomhet på et bredt spekter av ulike konsert- og produksjonsformat, der den nære, intime og uformelle opplevelsen med solistisk og tradisjonell folkemusikk og sosial dans må være viktige element.

I tillegg vil man også jobbe med større sceniske produksjoner: både ved å formilde forestillinger produsert av andre, og gjennom å utvikle nye produksjoner.

Det legges videre opp til kunsterisk bredde og mangfold, og at disse produksjonene får et størst mulig publikum – både via scenen i Oslo, og gjennom turnévirksomhet i inn- og utland.

Dette gleder blant andre Knut Buen, som håper at Riksscenen på denne måten både kan fungere sentralt og stimulere lokalt.

— Jeg har fått inntrykk at Riksscenen skal jobbe utover i landet. Ellers må den nå en gang ligge et sted, og jeg finner det helt naturlig at dette blir prøvd ut i hovedstaden. Mye av folkemusikkungdommen finnes i Oslo, og det er viktig at folkemusikken ligger sentralt til rette. Enten må man ha en ambulerende virksomhet, som Riksteatret eller Rikskonsertene, eller så må man bestemme seg for ett sted, sier Buen.

”En god begynnelse”

Øyonn Groven Myren kaller byggingen av en Riksscene i Oslo ”en fin start”, og er ellers positiv til etableringen.

— Dette er en god begynnelse, ja. Samtidig syns jeg alle gode krefter må gå inn for å få etablert flere Riksscener i folketette områder med stor aktivitet innenfor folkelige uttrykksformer. For eksempel bør det også kunne opprettes Riksscene bl.a. i Bergen.

— Riksscenen kunne nok også ligget i Bergen eller Trondheim, men det er Oslo som er hovedstaden, og en slik scene bør ligge der den fungerer best, mener Knut Buen. – Det er naturlig å prøve den ut i Oslo, men jeg ønsker også at et slikt tiltak har forgreininger ut i landet, og samarbeider med lokale aktører slik at vi kan få konserter ut i det ganske land.

På spørsmål om hvilke forventninger Knut Buen har til den kommende riksscenen, svarer han slik:

— Jeg ønsker en slik scene masse publikum, og at folk møtes og hører på programmene. Og at det blir balanse i bruken av tradisjonelle og eksperimentelle uttrykk. Og at det må bli god tid mellom hver gang en utøver blir hyret, siden det er så mange flinke å ta av. Ikke minst blant de unge.

Det er noe som Øyonn Groven Myren også legger vekt på:

— Som navnet tilsier bør dette være en scene der skapende og utøvende, gamle og unge, ferske og erfarne fra hele riket kan få uttrykt seg. Takhøyden bør ikke være for lav i forhold til den store frodigheten av uttrykk som fins i folkelige uttrykksformer. Samtidig bør det defineres kvalitetskrav med tanke på både estetikk og innhold. I tillegg til å være en Riksscene bør lokalitetene også kunne brukes som produksjonslokaler, sier hun.

— Som presentasjonsscene vil nok dette fungere veldig bra. Men for musikeren er det ingen annen måte å leve på enn å være mobil sjøl, man kan ikke få noen faste tilsettinger på en slik scene. Musikerne må reise rundt der de får oppdrag rundt i verden, nå som før, slår Buen fast.

Del to av denne artikkelen, der Ballade bl.a. snakker med Mattis Hætta, Geir Johnson og Daniel Sanden-Warg, kommer på trykk i morgen. Artikkelen er opprimnnelig skrevet for Kvinten, og publiseres videre her med velvillig tillatelse.

Publisert:

Del: