Balladeredaktør Arvid Skancke-Knutsen varmet opp til all Ears-festivalen ved å dra på støyaften på fristaden Hausmania. – Vår verden er full av støy fra idiotiske sjefer som sparker deg med et smil, fra idiotiske medier som selger frykt, fra forretningsmenn som faktisk tror at det de gjør er helt i orden. Og når de behandler deg som en idiot, og attpåtil ber deg kjøpe argumentene og produktene deres, fordi de kan hjelpe deg til å bli som dem, er det på tide å sette foten ned, skriver Skancke-Knutsen, som ellers entusiastisk omtaler denne mini-festivalen som ”endetidslyden av 2007”.

White Noise_ill.

Av Arvid Skancke-Knutsen

Det er færre kvinner i lokalet enn på et nazi-rally i San Francisco. Bleke menn i sorte klær står rundt meg og hoier, og min stemme er den høyeste av dem alle, der vi gir oss hen til selve lyden av 2007. Den er et eneste, sammenhengende endetidstegn, der alle normer er oppløst, der ikke en gang en antydning av en melodi kan skimtes, men der essensen av rock’n’roll, av feedback-opprør og gestisk sinne er bevart, av musikalske arkeologer som for lengst har innsett at dagens arkitektur er morgensdagens utgravingsplass.

Ballades redaktør er på ”Støyfest”: Et ad hoc-arrangement til All Ears-festivalen, satt i svingninger av den enkle årsak at støymusikere fra Sverige og Finland tok turen hit for å sjekke ut noe av den beste musikken som tilbys i Skandinavia om dagen. Nå står de selv på scenen, ispedd norske størrelser som Lasse Marhaug og Sten Ove Toft, og spiller som om det gjaldt å gjenskape bombingen av Dresden, eller i det minste the spirit of `76.

I all musikk finnes det et nullpunkt, et ground zero, der ting dør, og samtidig fødes på ny. Støymusikken er slik sett konseptet om en evig snerren, en hissig kjøter, det er larm fra Garm, hunden som vokter inngangen til Hel. Den er anti-kommersialismens siste skanse, det er en lanse i siden på idéen om musikk som ”hyggelig” eller ”oppbyggelig”. Og den er overraskende variert og nyansert, i all sin flimrende, hvite ørkenstorm av ren og skrapet lyd.

Vi er på Hausmania, i en frihetlig oase i byen der reklametårnene for Det Streite Livet snart skal bygges som en skyskraper-mur mot operaen i Bjørvika. Vi står og hoier mot veggen av lyd, der hver tinustone, og et hvert tilløp til tinitus, er en bekreftelse på at det fremdeles finnes mothaker; at livet ikke er så enkelt som PR-folkene, politikerne og pragmatikerne skal ha det til.

Lokalet er lite. Det er kanskje femti mennesker inne. Vi har betalt femti spenn for fem band. Vi henger i skyggene, vi er selv skygger, men ristingen fra PA-anlegget minner oss om at vi også har et skjelett. Vi er døde, og døende, og gjenfødes i samme øyeblikk av en ”musikk” som ikke ligner musikk, men som likevel har alle musikkens beste egenskaper i seg. Om dette er endetidsmusikk, er det lyden av de siste mikrosekundene av Buddy Hollys første single, av knitringen etter ”Anarchy in the UK”.

Vi røyker innendørs; vi balanserer ved hjelp av flaskeøl. Et sted der ute er Norge, med sine egne, komplett uforståelige lover. Lokalet ligner mest av alt en ungdomsklubb, der alle verstingene i landet ved et trolldomssveip har blitt samlet. Vi hører musikk som er magisk, monumental og mektig, men også bevisst mandig latterlig. Det er fremdeles et skille mellom scene og sal, men et enda større skille til verden der ute.

En venn av meg skrev nylig at ”Vårofferet” var den første pønkkonserten. Det er feil: ”Vårofferet” er ”Vårofferet”, og voff-voff, bare det. Når musikerne her velter instrumentene sine overende, når de strekker armene rock-heroisk i været, når klokken er ett minutt på Dommedag, til soundtracket av et hylende, prylende smerteskrik, som likevel hele tiden forblir bevisst sin egen funksjon: Ja, da er det bare det også.

Vår verden og våre liv er fylt opp av støy. Det er støy fra idiotiske sjefer som sparker deg med et smil, fra idiotiske medier som selger frykt, fra forretningsmenn som faktisk tror at det de gjør er helt i orden. Og når de behandler deg som en idiot, og attpåtil ber deg kjøpe argumentene og produktene deres, fordi de kan hjelpe deg til å bli som dem, er det på tide å sette foten ned.

Jeg setter foten min ned. I et øyeblikk av flyktig rytme, før det neste stormkastet igjen velter alt over ende. Artistene har vært Grunt, Sewer Election / Treriksröset, Testicle Hazard, Squmata og Røyskatt.

Publisert:

Del: