Som kunstner må du våge å skitne hendene dine til med virkelighet, sier Luca Francesconi. I denne andre delen av intervjuet med komponisten, forteller han blant annet om modernisme, kunst og globalisering. – Ideen om globalisering forstått som profitt er veldig farlig. Den økonomiske globaliseringen ønsker seg en homogen verden. Alt skal være likt så det er lett å selge. Ett produkt, én slags kunde. Tenk på hva som har skjedd i filmbransjen. Jeg synes Hollywoodfilmer for voksne blir mer og mer barnslige, mens det motsatte skjer med filmer som er ment for barn, de er fulle av kompleks forbrukerinformasjon og sex, sier Francesconi. Lørdag 7. oktober framføres hans store verk, “Sirene/Gestpenster” i Kulturkirken Jakob.

Luca Franseconi

Av Hild Borchgrevink

Foto: Mauro Fermariello

Luca Francesconi har samarbeidet nært med popmusikere, blant annet Sting. Francesconi skrev en sang til Sting, og sangeren skulle opprinnelig synge hovedrollen i komponistens store opera “Ballata” som er basert på diktet “The rime of the ancient mariner” fra 1798 av Samuel Taylor Coleridge (1772–1834). Francesconi bestemte seg imidlertid for at librettoen skulle skrives på italiensk – “fordi jeg ikke ville ødelegge språket til Coleridge,” sier han.

— En gang vi diskuterte operaen sa Sting til meg, “Du vet, jeg må være i stand til å fortelle en historie på tre minutter.” Og han er ekstremt god til akkurat det. Han kan få to, tre, fire lag i spill på den korte tiden. Jeg kan ikke arbeide med en slik enkelhet. På en måte tillater ikke populærmusikkens språk at man beveger seg ut av dette tidsspennet på noen få minutter. Selv har jeg behov for en annen form for språk. Vi har et ordspråk på italiensk som sier at man skal passe på å ikke kaste babyen ut med badevannet. Selv om det er mye skittent vann i det 20. århundres musikk som bør kastes ut, skal vi passe på at vi ikke mister babyen!

Men kan babyen identifiseres på andre måter enn bare å si at man må unngå ytterpunktene, det ekstreme, enten det er det komplekse eller det enkle? Er det mulig å peke på hva det er modernismens gjør som er viktig, som vi bør beholde?

— Problemet er at synsvinkelen vår er forskjøvet, sier Francesconi. – Jeg tror at vi trenger å forandre måten vi forstår vår egen kultur på, fra en hegemonisk til en dialektisk forståelse. Da mener jeg ikke dialektisk i hegeliansk betydning av ordet, men i betydningen av en kultur som er istand til å sette seg selv i kontakt med andre kulturer, en kultur som kan tenke på seg selv som relativ. Hvis du tenker på Vestens kultur som en etnisk kultur, vil du se at den har noe jeg kaller et Ulysses-syndrom, en ekstremt aktiv holdning til verden. Denne aktiviteten er også det som får oss til å ødelegge planeten vår. Vestens kultur har kuttet forbindelsen mellom kropp og bevissthet. Vi har mistet mye.

— Men samtidig er denne tilnærmingen til verden gjennom analyse og syntese en gave. Den har mange ulike uttrykk – den er grunnlaget for alt fra filosofi, malerkunst og teknologi til medisin og arkitektur, og uheldigvis har den også slike konsekvenser som atomkraft og lignende. Men denne teknikken, å analysere noe ved å dele det opp, for deretter å sette det sammen igjen på nye måter, gjør oss istand til å oppdage grunnleggende sammenhenger og utfra disse bygge vårt semantiske ordforråd, og en del av dette ordforrådet deler vi med hverandre. Musikalsk betyr dette at vi ikke skal kopiere det de gjorde på 1950-tallet, men vi skal analysere det de gjorde og forsøke å forstå det, og så sette det sammen til noe som er relevant for hva som foregår NÅ! Jeg kan bruke det som ble skapt i 1950, men jeg lever idag, og når jeg bruker modernismens teknikker idag, skal det gi et annet resultat! I tilfelle ville jeg virkelig lage moderne musikk. Som kunstner må du våge å skitne hendene dine til med virkelighet.

Hvis man aksepterer det du sier nå, at det som skaper verdier, innhold, mening, er kontakt mellom kulturer som er forskjellige, hvordan forholder denne tanken seg til globaliseringen? Er globalisering et tegn på at denne kontakten mellom kulturer foregår, eller er den faktisk med på å gjøre forskjellene færre?

— Ideen om globalisering forstått som profitt er veldig farlig. Den økonomiske globaliseringen ønsker seg en homogen verden. Alt skal være likt så det er lett å selge. Ett produkt, én slags kunde. Tenk på hva som har skjedd i filmbransjen. Jeg synes Hollywoodfilmer for voksne blir mer og mer barnslige, mens det motsatte skjer med filmer som er ment for barn, de er fulle av kompleks forbrukerinformasjon og sex. De tegneseriene som jeg tar sønnen min med til, er ikke tegneserier mer. Jeg tror også jeg ser det på denne måten fordi jeg bor i Italia. Kultur eksisterer ikke lenger i dette landet. I USA er det et enda større problem. Mange unge komponister tror at den eneste klassiske musikken vi har er soundtracks. Hvis du befinner seg i juryen for en komposisjons-konkurranse, har du en bunke partiturer foran deg som alle sammen er perfekt skrevet i Finale, men all musikken er kitsch-symfonier i D-moll, alt låter som John Williams. John Williams er et stort talent og en god kopist, han klarer å kopiere Stravinskij, men likevel…

På den annen side oppfører mange komponister som regner seg som en del av avantgarden, også som om de venter på kulturens død, om enn på en annen måte, mener Francesconi.

— Mange komponister danser en absurd ballett på grensen til avgrunnen, mens de later som om de ikke ser avgrunnen. De beveger seg rundt i en liten sirkel av festivaler og bestillinger, og er fornøyd. Jeg forsøker å ikke være fornøyd. Jeg prøver å være så mistenksom og kald jeg kan. Grunnen til det er at målet vi arbeider mot er langt borte, og det må man være klar over. Hvis du har suksess med ett orkesterverk, er det et lite skritt på en veldig lang reise. Vi må våge å kaste våre vestlige verdier ut i virkeligheten og akseptere at det kommer til å komme feilsteg, og se hva som skjer. Dette bekymrer meg noen ganger i møte med kolleger i Tyskland, Skandinavia, Frankrike, hvor det er relativt lett å få penger fra en institusjon, slik at komponistene har råd til å spille dette moderne musikk-spillet som ingen egentlig har lyst til å høre på. Det er farlig, fordi disse menneskene, disse hjernene, er dem som virkelig skulle skape alternativer til systemet, skape forandring.

Er dette noe du har erfart i Sverige, hvor du arbeider?

— I Sverige virker det subsidiert, lukket inne i loopen jeg nevnte tidligere. Finland er litt annerledes, og har vært det i noen år. Norge er også annerledes, det har kanskje ikke vært slik i så mange år, men det finnes interessante kunstnere i Skandinavia. I Norge kjenner jeg for eksempel generasjonen til komponister som Asbjørn Schaathun, Rolf Wallin, Christian Eggen og Cecilie Ore.

Men mener du virkelig at man er nødt til å være afroamerikansk for å ha et genuint forhold til jazz, eller for den saks skyld for å ta utgangspunkt i den og skape noe eget?

— Nei. Men hvis man skal gjøre det, er det ekstremt viktig å ta jazzen fra hverandre og sette den sammen igjen til noe nytt, noe eget, noe som forholder seg til den verden vi er eksponert for idag, sier Luca Francesconi.

Under Ultimafestivalen vil seks av Luca Francesconis verker bli fremført. Blant dem er det store “Sirene/Gespenster” (1996). Dette stykket er en del av hans forberedelser til operaen “Ballata”.

— “Sirene/Gespenster” handler om det irrasjonelle, det ubevisste, sier komponisten. – Om kreftene som alltid har vært der, om den usynlige x som holder verdens teater sammen.

Verket er basert på Coleridges dikt “The rime of the ancient mariner” fra 1798. Ett av Francesconis utgangspunkt var at han ville gjengi bevegelsesstrukturene som finnes i tekstens språk, i musikkens struktur.

— Innledningsvis beskriver diktet opplysningstidens rasjonalistiske kultur. Så blir albatrossen skutt av sjømannen, og denne handlingen skaper en følelse av at den rasjonalistiske overflaten krakelerer, eksploderer, og allting synker ned i et hav av irrasjonalitet. Tingenes grenser, konturene som gjør dem gjenkjennelige, forsvinner. Fra dette punktet ville jeg komponere en rekonstruksjon av tid og rom i et utelukkende musikalsk materiale. Det har jo sammenheng med handlingen, men jeg ville gjøre det musikalsk, i lyd.

Francesconi ville unngå følelsen av et soundtrack, og det var en utfordring på grunn av den dramatiske historien.

— Jeg endte opp med å strukturere to prosesser som speiler hverandre. Først ødelegges musikken i seg selv, den smeltes ned. Objekter, konturer og grenser oppløses til en situasjon hvor de normale koordinatene rom og tid ikke er gyldige lenger. Deretter rekonstruerer jeg strukturer, skritt for skritt. Det var fantastisk å på denne måten gradvis gjenoppbygge de grunnleggende bestanddelene i musikk: Tid. Rom. Puls. Harmonikk. Linjer. Form. Og så, helt til slutt, en passacaglia.

Den første delen av stykket beveger seg i en horisontal spiralbevegelse som går fortere og fortere og smalner inn til en E, som så eksploderer i uorden.

— På dette tidspunktet i historien befinner menneskene i diktet seg på Sydpolen, i et skip fanget mellom isfjell. Her ser de en albatross – som også er et bilde på den allvitende forfatter – over seg, og dette skulle normalt bety at land og redning ikke er langt unna. Stemningen er ladet med ambisjonene til 1700-tallsmannen som ville oppdage nytt land, Vestens vitenskapsmann og hans hybris, denne selvmotsigelsen som handler om at for å analysere naturen må du distansere deg fra naturen. Teksten er full av rasjonalistiske, mannlige symboler, for eksempel er solen et slikt symbol. Det er en statisk stemning som jeg har forsøkt å reflektere ved å bruke spektralteknikker.

Så blir albatrossen skutt. Dette dramaet bringer oss bak den statiske overflaten.

— Musikken synker ned i eksplosjonen, i E-spekteret, og det går en vertikal spiralbevegelse gjennom spekterets toner, nedover, nedover, nedover, dypt ned til grunntonen, ned til helvete… Så begynner tredje del, hvor tid og rom ikke eksisterer. Diktets sjømann har mistet følelsen av identitet, men samtidig anerkjenner han endelig skjønnheten og aksepterer det irrasjonelle. Dette er en lang prosess, en slags oppvåkning, som starter som en lang slagverksfigur med tydelig accelerando og rallentando, men hvor metrum ennå ikke er fast. Mot slutten omsluttes sjømannen av kvinnestemmer – han er kommet tilbake til skapelsens og verdens mysterium. Det er en åpen avslutning – vi får aldri vite om det er drøm eller virkelighet. Kanskje er ikke slutten forløsende i det hele tatt. Men sjømannen blir i det minste bevisst sin sårbarhet.

Sårbarhet er også et tema i Francesconis stykke “Let me Bleed”. Stykket er tilegnet Carlo Giuliani, en ung globaliseringsmotstander som ble drept av politiet under en demonstrasjon ved G7-G8-møtet i Genova i 2001. På en eller annen måte virker et slikt konkret program litt på siden av din bevisste strukturalistiske, lingvistiske forståelse av musikk. Opplever du samtidsmusikk som et språk for politiske statements?

— Jeg forstår hva du mener. Dette er ikke en form for musikk som er tenkt spilt på politiske møter. Etter urfremføringen av “Let me Bleed” var det en venstreorientert kritiker som gjorde meg sint, forteller Francesconi. – Han gav inntrykk å vite hva slags musikk disse unge rebellene skulle høre på, og etter hans mening var det ikke slik musikk som jeg hadde skrevet… For det første, en professor som forteller studentene hva de skal gjøre, burde være den første til å bli skutt. For det andre forhindret denne kritikeren også en kunstner i å vise sin sans for rettferdighet, i å reflektere i sitt språk, musikken, over sårbarheten til dette enkeltmennesket som var blitt visket vekk av historien, av noe som var mye større enn ham. Dette stykket er absolutt ikke ment som agitasjon fra min side. Det er min personlige musikalske refleksjon over denne guttens skjebne. Jeg har ikke behov for å lage sånne stykker som Luigi Nono har laget, hvor fabrikkarbeidere, ved siden av å arbeide under forferdelige betingelser, blir tvunget til å høre på Nonos musikk. Det er ideologisk.

Luca Francesconi forteller at “Let me Bleed” faktisk bragte ham i kontakt med moren til gutten som ble drept i Genova. – Jeg sendte henne innspillingen, og vi hadde en lang samtale på epost. Hun skrev at når hun lyttet til CDen, var det første gang siden sønnen døde at hun hørte på musikk. Jeg inviterte henne til lanseringen av platen, og hun kom, hele veien fra Genova til Milano. Det var veldig gripende. Når det handler om liv og død på denne måten, begynner også denne musikken å ha noe med politikk å gjøre…

Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok 2006, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Ultima. Redaktør for årets programbok har vært Hild Borchgrevink. Ytterligere programdetaljer finner du på www.ultima.no

Publisert:

Del: