Som en reaksjon på noen av synspunktene som kom frem i mandagens Ballade-artikkel om budrunder og klager rundt kjøpet av Strømsæther-samlingen, tar nå styremedlem i INP, Svein Bjørge, til orde. – INP er blitt tillagt at vi er et “Oslo-alternativ” i konkurrerende forhold til andre aktører som ønsker arkivet til sine kommuner.Det er vi ikke, bedyrer Bjørge, som samtidig legger til at striden rundt plasseringen av et populærmusikkarkiv er i ferd med å bli “postkortpolitikk”: – Man kan forstå at både arkivet og museet er svært attraktive for flere kommuner, men samtlige aktører bør først og fremst tenke på hvor arkiv og museum vil tjene den nasjonale offentligheten best, skriver Bjørge.

Svein Bjørge, 2003b (Foto: Nina Ruud)

Av Svein Bjørge, styremedlem i INP

Med bakgrunn i mandagens oppslag i ballade.no – “Norsk Kulturråd: Hvorfor vil GRAMO ha Strømsæther-samlingen?” – ønsker INP å kommentere et par saker.

Institutt for Norsk Populærmusikk har jobbet med opprettelsen av et nasjonalt arkiv for pop og rock i snart 3 år. Vi er opprettet som en idealistisk stiftelse hvor alle styremedlemmer representerer seg selv som privatpersoner, og hvor ingen av medlemmene mottar noen form for lønn/honorar. Det var av avgjørende betydning for avdøde Helge Gaarder, som dro i gang hele initiativet, at arbeidsutvalget og styremedlemmene nettopp ikke skulle sitte med flere hatter.

INP har aldri vært opptatt av den geografiske plasseringen av arkivet, utover at vi ønsker en plassering der det vil ha best mulige vilkår i forhold til arkivering, digitalisering og tilgjengeligheten for forskningsmiljøer, hvilket INP anser som en veldig viktig del i helhetsvurderingen. I tillegg er vi opptatt av kredibilitet innenfor musikkmiljøet med tanke på samarbeid og kvalitetssikring av feltspesifikk kompetanse.

INP er blitt tillagt at vi er et “Oslo-alternativ” i konkurrerende forhold til andre aktører som ønsker arkivet til sine kommuner. INP er ikke et “Oslo-alternativ”. Vi avholder riktignok møtene i Oslo, men styremedlemmene kommer fra både Bergen, Ål og Harestua, samt Oslo. Det INP derimot har sagt er at “foreløpig, med de alternativer vi kjenner til, så mener vi at rent faglig, så er en fysisk plassering sammen med de andre arkivene i det nye Nasjonalbiblioteket på Solli Plass det beste alternativet”. Dette er i så fall sammenfallende med Departementets anbefaling, samt konklusjonen i en rapport fra Jørgen Langdalen (’Organiseringen av Institutt for Norsk Populærmusikk’ okt. 2003).

Skulle det derimot etterhvert vise seg at andre alternativer er mer fordelaktige for arkivets plassering, vil INP selvsagt støtte dette. INP er kun opptatt av at arkivet blir plassert der det får best mulige levevilkår og best tilgang for forskningsmiljøene. Vi ønsker intet eierskap til samlinger, men bistår gjerne å ta vare på samlinger inntil et nasjonalt arkiv er opprettet. Det viktigste for oss er at dette instituttet faktisk blir realisert, men ikke for enhver pris. Et funksjonelt arkiv og kompetansesenter, med god kvalitetssikring, nettverk og et overordnet nasjonalt fokus, må være selvsagte kriterier for et slikt arkiv eller institutt.

Vi ser dessverre at plasseringen av arkivet (men også det fremtidige Museet for Norsk Pop- & Rock) allerede er i ferd med å bli postkortpolitikk, og dette bør det ryddes opp i. Man kan forstå at både arkivet og museet er svært attraktivt å få plassert i sine kommuner, men samtlige aktører bør først og fremst tenke på hvor arkiv og museum vil tjene den nasjonale offentligheten best. I det har alle ikke minst et moralsk ansvar. INP ber samtidig også departementet om ikke å foreta noe hastevedtak om plasseringen av arkiv og museum, men å gi alle alternativer like muligheter til å presentere seg.

Bare ved å følge spillereglene og la evalueringen ta den tid den måtte trenge, vil vi få en plassering av både arkiv og museum som kommer flest mulig til gode.

Publisert:

Del: