Det hører til sjeldenhetene at berømte amerikanske symfoniorkestre håndplukker musikk av en norsk komponist. Til uken reiser Rolf Wallin til Ohio og The Cleveland Orchestra for å følge prøvene på sin klarinettkonsert, som han fikk Nordisk Råds musikkpris for i 1998. Konserten skal spilles 29., 30. og 31. mai i Cleveland, og samtidig skal Wallin undertegne en avtale med orkesteret om et nytt bestillingsverk. – Det som er ekstra morsomt, er at initiativet både til fremføringen og den nye bestillingen kommer fra orkesteret selv, sier Rolf Wallin.

— Jeg tror klarinettkonserten kom på programmet etter at orkestrets kunstneriske administrator, Peter Czornyj, selv hadde vært i Oslo og bladd i partiturer på Musikkinformasjonssentret, forteller Wallin. Klarinettkonserten, som han fikk Nordisk råds musikkpris for i 1998, er blitt spilt flere ganger av nordiske symfoniorkestre. I tillegg til i Oslo-Filharmonien som verket er skrevet til, er konserten blant annet framført av symfoniorkestre i Göteborg, Stockholm og Helsinki. Nå er det altså hentet til USA av et prestisjetungt orkester med spesialkompetanse i ny musikk.

– Det er spesielt, innrømmer komponisten. – Dette er første gang verket framføres utenfor Skandinavia, og det er fantastisk at det da skjer med et så godt orkester.

The Cleveland Orchestra ble grunnlagt i 1918. Til forskjell fra mange andre amerikanske orkestre har det opparbeidet en musikalsk profil hvor musikk fra det 20. og 21.århundre vies stor plass. Den franske dirigenten og komponisten Pierre Boulez har vært en hyppig gjestedirigent. Han var musikalsk rådgiver for orkesteret i to år og har spilt inn flere klassikere fra det moderne repertoaret med dem, blant annet Stravinskijs Vårofferet og Images av Claude Debussy. I september i fjor tok østerrikeren Franz Welser-Möst over som kunstnerisk leder etter Christoph von Dohnányi. Welser-Möst skal dirigere Wallins verk, og solist er orkesterets soloklarinettist Franklin Cohen. Sammen med Wallins konsert skal orkesteret spille Mozarts symfoni nr. 34, Webers klarinettkonsert og ballettmusikk av Respighi.

Rolf Wallin beskriver klarinettkonserten som ”to konserter i en”, skrevet med utgangspunkt i to kontrasterende klangkvaliteter på klarinetten – den bløte, varme klangen i den klassiske spilleteknikken, og den skarpe, lyse klangen i tradisjonsmusikken for klarinett, blant annet den balkanske. To parallelle forløp, et hurtig, skarpt og et langsommere, mykere, er klippet opp og satt sammen til en konsert som beveger seg i plutselige skift frem og tilbake mellom de to ytterpunktene. Hver for seg kan forløpene faktisk settes sammen igjen til to separate konserter, en adagio og en allegro, men Wallin fremhever at han ikke har planer om det, for det er nettopp skiftene som er viktige. Konserten har en ganske enkel storform. Den er tenkt fra midten og utover. To mindre partier som er plassert i midten vokser proporsjonalt mot begynnelsen og slutten.

Da Rolf Wallin begynte å skrive den, hadde han i flere år arbeidet med fraktal matematikk som strukturelt skjelett i musikken sin, blant annet i verkene Stonewave, Onda di giacchio og ning, men han opplevde i stadig større grad denne teknikken som uttømt. I en artikkel som er publisert i tidsskriftet Nordic Sounds, sier Wallin at han på dette tidspunktet følte seg som en hummer som var iferd med å skifte skall, iferd med å forlate det som til da hadde vært den bærende strukturen i arbeidet hans. Skiftet var motivert av et behov for en mer fleksibel og sterkere ekspressivitet i musikken. Han skriver at tankene hans av og til streifet Adrian Leverkühn, komponisten i Thomas Manns Doktor Faustus, som selger sin sjel til Djevelen mot noen år med eksplosiv kreativitet for å slippe ut av sin selvpålagte konsentrasjon om struktur og konsistens. Men, som Wallin skriver, en god ateist har ingen djevel å henvende seg til, og selv lot han i stedet fraktalteknikkene ligge en stund og skrev klarinettkonserten.

Da fraktalene flyttet ut av Wallins univers, flyttet en harmonisk struktur inn, ikke en harmonikk i tradisjonell forstand, men det Wallin kaller for en konsonerende atonalitet – et tonemateriale generert utfra et begrenset antall intervaller som stables oppå hverandre. Mange stablinger gir en skala, færre stablinger gir en akkord. Intervallene er imidlertid valgt slik at de skalaene og akkordene som kommer ut, ikke inneholder oktavrepetisjoner. Dermed unnslipper man den tonale musikkens gravitasjon mot tydelige, harmoniske sentra, men beholder likevel en opplevelse av et avgrenset materiale som har en identitet, en slags felles farge.

Men i tillegg til å sette klarinettkonserten på programmet, vil The Cleveland Orchestra altså også bestille et helt nytt verk av Rolf Wallin. Under sitt opphold i USA skal Wallin skrive kontrakt om et nytt orkesterverk, som skal fremføres våren 2004. Orkesteret er ikke ukjent med nordisk samtidsmusikk. Tidligere har de bestilt verk av de finske komponistene Magnus Lindberg og Kaija Saariaho. Neste sesong skal Franz Welser-Möst dirigere to urframføringer. Det ene skrives av den britiske komponisten Oliver Knussen, og det andre er et ti minutter langt verk av Wallin.

— De har bedt om en opener, som det heter, en energiutladning som kan åpne en konsert, forteller Rolf Wallin. Det passer ham bra akkurat nå. I februar urframførte Ensemble Intercontemporain hans verk Appearances i Paris. – Det verket var helt annerledes, det hadde lange strekk, langsom utvikling og veldig finmasket variasjon. Det blir fint å gjøre noe helt annet, å skrive kortere og mer energisk.

Cleveland-orkesteret har bestilt verket for et helt standard, stort symfoniorkester.

– Den besetningen gleder jeg meg også til, den er det lenge siden jeg har skrevet for, sier Rolf Wallin. De siste årene har han ofte komponert for orkester og solist – for klarinett og orkester, slagverkere og orkester, cello og kammerorkester – samt stykket Seven Imperatives for solo piano som ble urframført av Kenneth Karlsson torsdag, og nå sist verket for Ensemble Intercontemporain for stor sinfonietta. En bred palett – det virker som om denne mannen tar alle utfordringer på strak arm.

Han kommer imidlertid med én, forsiktig reservasjon. The Cleveland Orchestra ville gjerne ha med orgelet sitt i orkesterverket.

– De har visst et veldig godt orgel der borte, sier komponisten. – Men det er så få konsertsaler som har et godt instrument, og da kan man faktisk risikere at verket ikke blir spilt etter urframføringen, av den grunn…Og så er det jo ikke alle som er interessert i å skrive for orgel, så jeg ville ikke det.

Publisert:

Del: