Austin, Texas. Sol, cowboyhatter og en massiv jetlag møtte Octavias Silje Wergeland da hun ankom vertsbyen for en av de aller største musikkbransje-treffene; South By Southwest. I denne stemningsreportasjen får du høre om Cadillacs trøkkshow, Sondre Lerches voksende popularitet, WE-vokalistens voksende hodeplagg og skallebrudd i rekkene til bandet med Norges lengste navn – Ralph Myerz and The Jack Herren Band.

Cadillac

Av Silje Wergeland

Under årets by:Larm i Trondheim fikk jeg en forespørsel fra Tomas L. Pettersen (MIC) om å skrive en liten stemningsrapport fra South By South West (SXSW) i Austin, Texas. Dette store, internasjonale bransjetreffet skulle jeg være tilstede på i regi av Music Export Norway.

At jeg skulle få delta på et slikt arrangement og samtidig representere Music Export Norway, så jeg på som en svært alvorlig, skremmende og utfordrende oppgave. Jeg skulle ha ansvaret for informasjonsstand og promotere ALL norsk musikk! For dette fikk jeg reise og opphold dekket, pluss muligheten til å promotere mitt eget band på kveldstid! Hvem kan vel takke nei til et slikt tilbud? For å forklare litt av bakgrunnen for hvorfor lille JEG fikk dette tilbudet, må vi litt tilbake i tid:

Som styreleder i musikkorganisasjonen AKKS Bergen som blant annet gjennomfører bergensbølgens mor, Eggstockfestivalen, deltok vi på Norsk Rockforbunds 20 års jubileum i Oslo. Der ble jeg presentert for Inger Dirdal, daglig leder av Music Export Norway (MEN) og takk til Kjartan Berge som tok initiativ til dette møtet. Jeg er vokalist i metalbandet Octavia og har i tillegg et bredt kontaktnett innenfor sjangeren, samt musikkmiljøet generelt.

Men for å komme meg ut av denne lange innledningen (som selvsagt kunne vært mye lenger), går jeg herved rett på sak. Austin mottok oss med deilig temperatur, yrende folkeliv og hyggelige mennesker. Allerede på mellomlanding i Chicago traff vi Phil Patterson (Associaton of Independent Music Ltd, England ) og Shaun Arnold (Music of the Scottish Highlands & Islands, HAIL, Skottland), begge er internasjonale kollegaer av Inger. Jet lag`en gjorde sitt inntog og det ble tidlig kveld tirsdagen vi ankom. Jeg våknet onsdag klokken 06:00 og fikk gladmelding fra Bergen om at bandet mitt hadde mottatt 15000 i støtte fra Bergen Kommune til innspilling av ny ep/cd (samme sum som “storesøstrene” våre i Ephemera fikk).

Konferansesenteret åpnet onsdag og vi hentet pass og gjorde klar standen vi delte med danske Dansk Rock Samråd (ROSA). Det vil si, Inger hadde forhåndsendt det meste materialet vi skulle ha til standen, og det ble selvfølgelig sittende fast i tollen i Austin av uvisse grunner (vel, i disse krigstider er det jo ikke utenkelig at det var sikkerhetsmessige grunner som lå bak. Det var noen skumle Cder vi hadde med oss….). Det endte med at Inger måtte reise til flyplassen for å signere på noen “viktige” papirer hos tollmyndighetene, for så å reise til fraktselskapet lagerhus for å hente materialet.

Om kvelden var det arrangert en uoffisiell “meeting and greeting” som det heter så fint, for de norske deltakerne. Stedet var en typisk pub i Texas, harry som bare det med høy cowboyhattfaktor og rød fløyels/bamseplysj på gulvet, veggene og benkene på toalettet (ja, der var benker av en eller annet “texastisk” grunn og kan høres eksklusivt ut, men var det DEFINITIVT ikke!). Av de norske på stedet var det blant annet bransjefolk, presse, nordmenn som enten var på ferie eller hadde flyttet dit, samt WE-vokalist Thomas som var kjempetent og gledet seg veldig til showcasen.

Interessen for norsk musikk er stor, selv om mange amerikanere ikke helt visste hva slags musikk vi hadde i landet med isbjørner i gatene. Sondre Lerche var uten tvil favoritten av de norske som spilte der borte. Sondre & Co. hadde akkurat gjennomført en svært vellykket og omfattende USA-lansering og promoteringsreise med spillejobber og massive intervjuer med blant annet MTV, BBC og CNN.

Om kvelden brukte vi tiden til besøke mange konserter, blant annet Blur og Sahara Hotnights, pluss diverse hollandske og amerikanske band. Jeg hadde en aldri så liten prat med et av bandmedlemmene til legendariske Monster Magnet. Tipper noen er misunnelige på det…(han spilte faktisk også i et av de amerikanske bandene jeg så).

Fredagen var den store dagen for de norske og danske bandene. Sondre Lerche gjorde en liten opptreden på scenen i messesenteret. I regi av MEN og ROSA ble den norske “showcasen” massivt markedsført i forkant. Madrugada åpnet showet og fikk raskt stemningen opp med et topp rockeshow. Deretter var det danske Puddo Veranos tur. Høydepunktet kom med Sondre Lerche. Han trakk nesten fullt hus, og den enorme responsen han fikk var fylt av respekt og beundring. Så var det Saybia, etterfulgt av Ralph Myerz & the Jack Herren Band som leverte en konsert som nærmest eksploderte av energi. Baby Woodrose avsluttet den dansk/norske kvelden.

Det må nevnes at Ralph Myerz uheldige pyroteknikers skallebrudd var et bra marketing og skal ha nådd CNNs nyheter. Til og med aviser i Australia hadde fått det med seg!

WE hadde også åpningsæren på en av naboklubbene. Vokalisten Thomas hadde blitt nektet å medbringe sitt elegante scene-hodeplagg til USA, og hadde derfor gått til anskaffelse av en nytt og interessant minst-en-meter-i-bredden- grønnfjæret hippihodepryd. Dette ble selvsagt pressens hovedaktraksjon når den endelig omkranset Thomas` øvre kroppsdel. Cadillacs ga en energifylt konsert som imponerte de blaserte bransjedelegatene.

Denne dagen var det også finske Children of Bodoms tur til å entre scenen. Mitt metalhjerte strålte da jeg etter en taxitur langt ut i det blå fant fram til dette gudsforlatte stedet hvor det skulle være metal HELE kvelden. Jeg hadde tidligere snakket med representantene for Music Export Finland og blitt fortalt at plateselskapet til COB var interessert i “alt”. Så her hadde jeg muligheten til å glimte til med mine beskjedne salgstriks for mitt eget, rene jente metalband fra metallens hovedsete: Bergen, Norway!

Etter en flau konsert med et utrolig kjipt amerikansk “metalband” med grønne og gule, harry-capser og alt annet enn bra metalsound og look, ventet og ventet og ventet vi på Children of Bodom. Bandet ble en halvtime forsinket og måtte kutte settet grunnet klubbens uprofesjonelle håndtering av bandets raider: de manglet adapter til syntheziseren, samt noen dippedutter de var lovet av klubben.

Dette resulterte selvsagt i at den viktige mannen jeg skulle snakket med, var superstressa og at jeg så vidt fikk gitt ham en demo mens han småsprang forbi meg. Jaja, sånn går det når man kun klekker ut en dårlig plan A som raskt pulveriseres, og ikke har plan B liggende klar umiddelbart for å få ørlite granne oppmerksomhet fra de store gutta…
Deretter bar det tilbake til den dansk-norske showcasen som i mellomtiden hadde vært rimelig godt besøkt. Viktige bransjefolk og mye presse hadde også funnet veien dit.

Lørdagens stand var vel besøkt og klokken 16 pakket vi ned og var fornøyde. I lokalavisene var det bilde av WE og flere av de norske bandene fikk sine konserter anmeldt. Siste kvelden hørte vi the Coral, the Polyphonix Spree og Supergrass, som avsluttet min første internasjonale bransjekonferanse. Jeg fikk delt ut de siste medbrakte Octaviademoene til hyggelige amerikanske wannabeKovenantmedgrønnekattekontaktlinser”-gutter på vei hjem til hotellet.

Alt i alt var SXSW et utrolig sted å være. Travelt, artig, lærerikt, utfordrende og spennende. Masse viktige bransjefolk knyttet nye kontakter og pleiet gamle og opprettet nye samarbeid. Mindre viktige bransjefolk fikk en smakebit på hvordan by:Larm ganger minst 100 er, samt muligheten til å opprette et nytt og viktig kontaktnett. En annen viktig erfaring var møtet med jet-lagens sanne vesen. Den sitter i ennå….

Silje Wergeland
Vokalist i Octavia

Publisert:

Del: