Maja S. K. Ratkje har alltid vært opptatt av stemmen. Til årets Huddersfield-festival har hun skrevet ut stemmens lyder for Cikada Ensemble.

Maja S. K. Ratkje, © HC Gilje

Det handler om «multiphonics».

Du vet, alle tonene og overtonene som vibrerer når man spiller en tone som er forvrengt. Klangene som oppstår når man for eksempel bruker stemmen i et blåseinstrument, eller gnir buen hardt ned på strengene for å lage «crush tones».

Eller når Maja Solveig Kjelstrup Ratkje synger.

Følg Ballade på Facebook

Karlheinz, John – og Maja
Fredag åpner Huddersfield Contemporary Music Festival i England, og Maja S.K. Ratkje er årets Composer in Residence. Festivalen er anerkjent for sin eksperimentelle profil, og tidligere komponister som har vært profilert er blant andre John Cage, Karlheinz Stockhausen, Steve Reich, og Brian Eno.

— At Bent Sørensen var festivalkomponist i fjor, sier jo litt om hva slags standard de opererer med. Det er selvsagt en veldig stor anledning for meg!

Festivalen setter for anledningen opp en hel del av Ratkjes musikk, blant annet konsert med improkvartetten SPUNK, Gagaku Variations for Frode Haltli og strykekvartett, babyoperaen Korall Koral, og lydinstallasjonen Dancing Cranes.

I tillegg kommer Ratkjes nye verk, som skal urfremføres av Cikada Ensemble på søndag – basert på Ratkjes stemme-multiphonics.

— Det er første gang jeg frekvensanalyserer lyder fra min egen stemme, sier Ratkje.

— Intensjonen er å skape rare, skjeve og kanskje poetiske møtepunkter mellom den ubehandlede lyden av stemmen, og ensemblet som spiller mine oversatte analyser av den.

Les også: Utopisten

Teknikk og poesi
Stykket, som også inkluderer samplinger av de lydene som ble analysert, har fått navnet «And Sing While Thou On Pressed Flowers Dost Sleep» – et vel poetisk Shakespeare-sitat for en så teknisk komposisjon?

— Den poetiske tittelen gir et hint om hvor langt unna kunstopplevelsen står fra den tekniske prosessen idet verket skal fremføres, sier Ratkje.

— «Pressed flowers» fra tittelen viser kanskje til de samplede stemmelydene, og så er det Cikada som utfører syngingen.

Ikke typisk politisk
Ratkje har vært engasjert i flere politiske saker, spesielt miljøsaken. Enkelte verk har kan også sees som direkte innlegg i miljødebatten, som lydskulpturen Desibel fra 2009, en høylydt protest mot Nordic Minings planer om gruvedrift i Engebøfjellet i vestlandsbygda Vevring.

Men Ratkje anser likevel ikke seg selv som en som typisk driver med politisk kunst.

— Verkene mine er for mangefasetterte til at de egner seg til enkle budskap, og slik ønsker jeg at det skal være, sier hun.

— Men at jeg gjerne sier ifra når jeg er uenig i maktens prioriteringer handler vel mer om min personlighet. Det er enkelte ting jeg ikke vil la passere selv om det betyr at jeg får bråk, rett og slett fordi jeg ikke klarer å la være.

Les også: Nidord om samtiden

Skulle gjerne sluppet Statoil-debatten
For Ratkje handler det om å bruke synligheten til å snakke om det ubehagelige, men nødvendige, og hun blogger også om sine synspunkter.

— All debatten rundt Statoil-sponsingen har kostet meg mer enn folk tror, og jeg skulle gjerne sluppet, men det er likevel nødvendig. Nødvendig fordi vi som samfunn er nødt til å se granen i vårt eget øye, men også nødvendig for meg personlig – for i det hele tatt å orke å lage noe som helst, sier hun, og legger til:

— Alle må finne en måte å håndtere verden på som ikke går helt på akkord med egne prinsipper om hva som er rett og galt.

Fascinert av James Bond-musikk
Forrige uke var komponisten i Arendal med SPUNK, oppkalt etter Pippi Langstrømpes tulleord, for å lage en lydinstallasjon på Bomuldsfabriken med lyd- og bildeopptak fra lokalmiljøet.

— Det er mye klatring i stige og lyd- og billedopptak fra omgivelsene i Arendal som opptar meg mest nå, men på rommet hører jeg akkurat nå på Anne-Lise Berntsen, Janis Joplin, Ikue Mori og Neil Young, sier Ratkje.

— Jeg er i grunnen altetende når det gjelder musikk, og ble forleden fascinert av filmmusikken til den nye James Bond filmen av Thomas Newman.

Følg Ballade på Twitter

Prøysen og Poing?
Med SPUNK avslutter hun i år 12-års-prosjektet «Das Wohltemperierte SPUNK», hvor kvartetten spiller konsert på én tone hvert år, gjennom hele oktaven. Rekkefølgen går etter Weberns strykekvartett op. 28, som startet med tonene B – A – C – H.

Den siste konserten, med tonen G, finner sted den 20.12.2012 kl. 20.12 i Oslo, og det hele skal etter planen gis ut på plateselskapet Rune Grammofon på nyåret.

— Det er mye på agendaen fremover, sier Ratkje, og nevner som eksempel at hun sammen med ensemblet POING ikke skal la neste års Prøysenjubileum gå helt ubemerket hen.

— Og så har vi en ferdig skive med Joëlle Léandre og SPUNK som muligens kommer snart, sier hun.

— Men platebransjen er jo ikke helt i slaget for tida…

Publisert:

Del: