Den profilerte musikkskribenten Stein Østbø har denne høsten gitt ut bok på Aschehoug Forlag. Boken har tittelen “Deilig Er Jorden” – og er historien om tateren, forkynneren og musikeren Elias Akselsen. Men den er også historien om et helt folks lidelse, der Østbø har måttet gå nn til beinet av systematisert undertrykkelse, og bokstavelig talt skrive fra rennesteinen og den utstøttes verden. Ballade presenterer her første del av et større intervju, der Østbø bl.a. snakker om biografien som genre.

Stein Østbø (Foto: VG)

Av Arvid Skancke-Knutsen

“Deilig Er Jorden” er på drøye 250 sider, og byr på en rekke sterke historier. Både om taterfolkets vanskjebne i etterkrigstidens Norge, der norske myndigheter bevisst søkte å utrydde en hel kultur – men også om Elias Akselsens personlige reise mot forsoning og frelse, gjennom tunge år med angst, rusmisbruk og forfølgelser.

Akselsen er i dag en av Norges mest respekterte artister, men han har måttet foreta en lengre reise mot anerkjennelsen enn de fleste. Det er denne tunge reisen VGs Stein Østbø også har måttet slå inn på – og det er også dette som danner bakgrunnen for intervjuet Ballade her bringer, der vi starter med å spørre om Østbøs første møte med Elias Akselsen?

— Jeg hørte Elias for første gang vinteren 2002, i forbindelse med at “Hjemlandsklokker”-plata ble sendt til meg. En eller dragning fra coveret gjorde at jeg hørte på platen ganske fort, og jeg har sjelden blitt mer satt ut gjennom over ti år som musikkjournalist. Jeg overførte plata til minidiscen og gikk i sirkel rundt meg sjøl ei hel natt mens jeg prøvde å fatte hva det var jeg hørte… Jeg ble nysgjerrig og traff Elias flere ganger det neste året – et par ganger i intervjusammenheng. Etter hvert som han åpnet seg, gikk det opp for meg at denne mannen hadde en livshistorie som knapt noen annen norsk artist er i nærheten av. For nøyaktig ett år siden besøkte jeg han i Lunderseter kapell på Finnskogen, hvor han spilte inn juleplata “Her kommer dine arme små”. Han fortalte meg da at han hadde begynt å nedtegne notater fra sitt liv, hvorpå jeg repliserte at dette burde ut i bokform. Jeg sa meg villig til å hjelpe han med å finne forlag og kontaktet Aschehoug, som både har bøkene om Tater-Milla og El Jukan i sine kataloger. Vi skrev kontrakt i mars 2004, etter at Elias hadde mottatt rundt ti boktilbud fra hele landet. Min rolle hadde i mellomtiden endret seg til å bli medforfatter – rett og slett fordi notatene til Elias trengte et stilistisk rammeverk, og fordi jeg selv fikk mer og mer lyst til å skrive denne boken sammen med han. Jeg har ikke angret en dag. Og så er det herlig å gjøre noe mer uventet enn nok en rock’n roll-anmeldelse, sier Østbø.

Du er en viktig aktør i en bransje der salgstall og ytre vellykkethet ofte blirr parametre for hva som fortjener oppmerksomhet. I denne boken har du måttet gå inn til beinet av systematisert undertrykkelse, og bokstavelig talt skrive fra rennesteinen og den utstøttes verden: Følte du noen sinne tvil om du hadde den ballasten som trengtes til dette prosjektet?

— Personlig har jeg ikke samme ballast som Elias – jeg hadde nær sagt heldigvis, sier Østbø. – Derfor hevder jeg heller ikke å forvalte Den Store Sannheten om hans liv, men istedet formidle hans historie slik han selv husker den og har opplevd den. Jeg har tillatt meg å tilføre dramaturgiske elementer til denne historien for å gjøre den enda mer lesverdig. Boken er ingen tradisjonell biografi – mer en fortelling om en menneskeskjebne, en historie med elementer og grunnleggende følelser som alle på en eller annen måte kan kjenne seg igjen i. Jeg tror evnen til å leve seg inn i en annens skjebne er vel så viktig som at man har gjennomgått det samme som hovedpersonen har.

I fortsettelsen av dette: Du er en “buro”, og kanskje heller ikke troende – hvilke forutsetninger har du på et slikt plan for å forstå Akselsen? Han ble undertrykket i Jesu navn, men fant også frelse hos Ham – hva er dine tanker rundt denne dobbelheteten?

— Det stemmer at jeg er “buro” – og det stemmer at jeg er “ikke-troende”. Viktigere er det likevel å ha respekt for at andre tror, at andre får endret sitt liv på en så radikal måte når man blir frelst. Gjennom arbeidet med boka har jeg selv sett og opplevd hvordan en slik tro har reddet menneskers liv. Klart det gjør inntrykk, uavhengig av om man selv tror eller ikke. I taternes tilfelle er deres forhold til Gud noe av det mest fascinerende ved hele romani-kulturen. Det er Den Norske Kirken som i alle tider og helt opp til i dag har brukt Guds navn til å undertrykke dette folket. Likevel er romanifolket svært gudfryktige – en stor kontingent er frelst og blitt pinsevenner, som Elias. En årsak til dette er nok at Himmelen ble ansett som det endelig hvilestedet i fred for all forfølgelse – først der kunne man få fred. og for å komme til himmelen, måtte man være gudfryktige. Det er heller ikke nytt at mennesker i ytterste nød og fortvilelse finner veien frem til Jesus – det har man sett også blant narkomane, alkoholikere, kriminelle og tungt psykisk plagede personer. Frelsen blir fornedrelsens siste halmstrå for i det hele tatt å holde på livet.

“Deilig er jorden” er jo mer enn en artistbiografi – den er også historien om et folk og en kultur, og et av de mørkeste kapitler i nær norsk historie. Du balanserer mellom nærbildet og overblikket – var det vanskelig å finne en “teknisk løsning” som fungerte?

— Dagbladet gjorde en feilslutning i sin anmeldelse av boken – de savnet mer om artisten Elias fordi jeg som forfatter var musikkjournalist. Det blir feil. Boken handler om mennesket Elias, ikke bare artisten, selv om han ble kjent for det brede lag av folket som det. Jeg var tidlig klar på å se historien til Elias i parallellt lys med hvordan det norske samfunnet behandlet romanifolket generelt på 1900-tallet. Elias blir på en måte personfiseringen av et helt folks historie, men husk – det finnes like mange personlige erfaringer av dette som det finnes tatere i Norge, understreker Østbø.

— Det har vært skrevet gode bøker om romanifolkets vonde historie før, men jeg mener denne boken gir historien en personlig dimensjon som iallfall jeg har savnet tidligere. Derfor forsøker jeg å flette inn hendelser fra Elias’ sitt liv med konkrete overgrep overfor hele folket, forteller Østbø.

Del to av dette intervjuet kommer på trykk i morgen, onsdag 17. november. Samtidig vil Ballade også presentere utdrag fra boken, med tillatelse fra forfatteren og Aschehoug Forlag.

Publisert:

Del: