INNLEGG: Tildelingene til operafeltet de siste seks årene har ikke kompensert for lønns- og prisveksten, noe som i praksis har ført operaselskapene i Norge over i en svekket tilstand, skriver Nicolai Riise, styreleder i OperaNorge og programsjef i Bergen Nasjonale Opera.

Illustrasjonbilde fra musikalen "Sweeney Todd" ved Bergen Nasjonale Opera. Modell Simen Marius Granlund, master barber ved Bjørgvin Barbersalong i Bergen, © Aleksander Næs

Av Nicolai Riise, styreleder i OperaNorge og programsjef ved Bergen Nasjonale Opera

Da operahuset i Bjørvika åpnet i 2008 fikk operakunsten i Norge et stort løft. For Stortingets dobbeltvedtak i 1999, som ga klarsignal til bygging i Oslo, sa samtidig at det også skulle utvikles operavirksomhet i resten av landet. I dag er det derfor operaprodusenter i alle de større byene og i enkelte tettsteder. Den årlige aktiviteten er imponerende stor, og nivået er høyt. Interesseorganisasjonen OperaNorge teller nå 20 medlemmer, hvorav 12 finansieres i varierende grad over statsbudsjettet – enn så lenge.

Nicolai Riise, styreleder i OperaNorge og programsjef ved Bergen Nasjonale Opera, © Monika Kolstad

Den Norske Opera & Ballett og resten av operaselskapene i Norge lever i en slags fruktbar symbiose der erfaring, kompetanse og kunstnere utveksles og sirkuleres. De mindre selskapene kan ofte fungere som arenaer der unge sangere kan bygge seg opp innen de tar steget ut på den store scenen i Oslo. Og operaen i Oslo virker som et kompetansesenter, der resten av landet kan hente råd og få veiledning i operafaglige spørsmål. Midt i dette samspillet befinner OperaNorge seg som et knutepunkt der kontakter lett kan knyttes og samarbeid oppstå.

Fram til 2013 ekspanderte operavirksomheten, og staten fulgte opp med påplussinger i kulturbudsjettet til operafeltet hvert år. Det staten fikk igjen av denne satsingen var at befolkningen fikk tilgang på opera sprunget ut av produsenter forankret i deres eget lokale miljø. Over hele landet startet en dannelsesbølge der tusenvis av barn og unge kunne delta i pedagogiske prosjekter rettet inn mot operakunsten, og tilfanget av nye sangtalenter økte formidabelt. Flere av våre sangere har kunnet hevde seg i det absolutte internasjonale toppsjiktet, og vi har fått regissører og dirigenter som har gjort det skarpt hjemme og ute i verden. Så langt ante vi bare begynnelsen på noe som kunne bli mye større.

Ved regjeringsskiftet i 2013 ble kulturpolitikken lagt om. Bevilgningene ble frosset og operafeltet, i likhet med resten av kulturen, skulle evalueres for å undersøke hva man hadde fått igjen for den store satsingen. For operaens del konkluderte evalueringen positivt med at Stortingets krav var oppfylt. Fra 2014 ble det ikke lenger vesentlige økninger i budsjettfremleggene fra Kulturdepartementet, og verre ble det fra 2015 da ABE-reformen trådte i kraft. Operaselskapene som i utgangspunktet hadde en meget slank og effektiv organisasjonsstruktur – mange med stort innslag av frivillighet – måtte se sine bevilgninger bli ytterligere redusert for å ivareta regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform.

Denne reduksjonen som i det framlagte statsbudsjettet nå kommer for sjette gang, gjør at operavirksomheten i Norge er i ferd med å bli svekket. Medlemmene i OperaNorge opplever en reell nedgang i sine finanser fordi statens tilskudd ikke gjør det mulig å holde tritt med lønns- og prisutviklingen.

Eller for å sitere Morten Gjelten, direktør i Norsk teater- og orkesterforening, fra hans kommentar om kulturbudsjettet: “Vi minner om at reell lønns- og priskompensasjon fremdeles er det viktigste grepet for at institusjonene skal kunne møte den alminnelige veksten i faste kostnader som lønn, honorar og pensjon, uten å måtte redusere aktivitetsnivå og kvalitetskrav eller utelukke nye satsinger.”

Opera i Norge er fremdeles i utvikling, og våre institusjoner er fortsatt unge. Men vi har store ambisjoner, og vi skal vokse oss større inn i fremtiden. Utbyggingen av ny, tidsmessig infrastruktur for operaproduksjon utenfor Oslo er allerede godt i gang. Nye, ferdigstilte og velfungerende hus finner vi i Kristiansand, Nordfjordeid, Stjørdal og Bodø, og det foreligger planer om nybygg i Kristiansund og Bergen.

Denne spredningen av opera over hele landet vitner om en demokratiserings- og desentraliseringsprosess innen feltet som er verdifull for samfunnet. I takt med utbyggingen øker også publikumstallene, kulturtilbudet utvides og stedenes attraksjon styrkes.

I året 2021 trer regionreformen i kraft, og ansvaret for kulturen skal i regelen, med få unntak, overføres fra staten til regionene. For OperaNorge er det usikkert hvordan reformen vil påvirke utviklingen av våre medlemsinstitusjoner. Spørsmålet er om regionene vil ha både styrke og vilje nok til å støtte opp om våre ambisjoner.

Fra statlig hold under nåværende regjering er signalene klare: Ingen økning.

Publisert:

Del: