Formidlingsarrangement, barnekonsert, familiekveld. Det låter lite spennende, og har ofte ikke høyest status på et sesongprogram der urfremføringer, seriøs musikk og internasjonale solister stjeler det meste av oppmerksomheten.
Er det PR-arbeid, arrangert for å lokke neste generasjon til å bli betalende publikummere? Er det pedagogikk, et samfunnsoppdrag institusjonene tar med det største alvor – i det minste formidlingsavdelingen? Eller er det en pausefisk, satt inn for å gjøre sesongmiksen litt lettere?
Det aner meg at forholdet mellom formidling og kunstfag ved landets kulturinstitusjoner er en tanke anstrengt. Statusforskjellen mellom kunst for unge og den ”ordentlige” kunsten er tilstede overalt – i institusjonene, i media og det profesjonelle kulturlivet. Noen ganger med rette – lite er så trist som et formidlingsprosjekt med lav kunstnerisk verdi. Andre ganger helt urettferdig, når kvalitetsproduksjoner blir oversett fordi det ikke er seriøst nok.
Høyt energinivå
Derfor er det så gledelig å gå på en ”formidlingskonsert” som ikke faller i noen av kategoriene. Oslo-Filharmonien spilte John Williams’ Star Wars Suite for nesten fulle hus torsdag og fredag forrige uke, og begeistret både voksne og barn – og tilsynelatende seg selv – med sprutende energisk spill. Kombinasjonen av høyt kunstnerisk nivå, åpenbar spilleglede og åtte-ti stormtroopers i midtgangen gav en konsert med det noe av det høyeste energinivået jeg har opplevd i Konserthuset på lenge.
Selv for en publikummer uten barn var dette ikke en konsert for de små – et rent formidlingsarrangement for å underholde småbarnsfamiliene. Effektene var holdt til et absolutt minimum – ingen film eller bilder, enkel lyssetting, ingen festlige antrekk på musikerne eller andre momenter satt inn for å underholde dem som fort mister konsentrasjonen. Det er en frisk tilnærming på det stadig mer multimediale formidlingsfeltet – og slik jeg ser det en glitrende måte å vise frem orkestermediets muligheter på. Selv ganske uten visuelle effekter (med unntak av nevnte Stormtroopers) skapte Oslo-Filharmonien verdensrommet i konsertsalen. Det er den følelsen orkesterelskere vil smitte andre med, som ikke lar seg forklare med hverken ord, bilder eller fiffige effekter. Det er vellykket musikkformidling.

Orkesterguide for ungdom
Nå er det åpenbart ikke sånn at Star Wars er ”barnemusikk”. Sjenerte tenåringsgutter med retro filmsmak siklet etter å få tatt en selfie med Darth Vader i pausen, og jeg vil med et grovt anslag si at det var vel så mange entusiastiske fedre som utkledde småbarn med lyssverd i setene.
Også musikerne virket å ha det gøy med musikken. Ledet av Lucas Richman, som har jobbet spesielt med konserter og musikk for barn og unge, satte de den fysiske musikkopplevelsen i sentrum. Aller best fungerte det i de mest dramatiske partiene – spesielt i hovedtemaet og Darth Vaders ubønnhørlige kjenningsmelodi – mens enkelte av de stillere, mer rytmedrevne partiene ikke hadde helt samme intensitet, presisjon og humor som resten.
Variasjonen i Williams’ karakterfylte ledemotiver og fargerike orkestrering er i dag nærmest et fullgodt alternativ til Benjamin Brittens Young Person’s Guide To The Orchestra, og gjennom å spille ut dramatiske kontraster og variasjoner med alt som er tilgjengelig av innlevelse, følelse og trøkk, viste orkesteret akkurat hvor fysisk medrivende et godt orkesterverk kan være. Det skapte reaksjoner i salen, som igjen skapte energi på scenen – sjelden blir vel Filharmonien hylt inn på podiet og møtt med vill jubel etter nesten hver sats.

Ikke alle er småskole-barn
Men at Star Wars nettopp ikke er ”barnemusikk” er også en innvending. Som en del av Filharmoniens ”Familieserie” i år, gis det inntrykk av at dette er et arrangement for barn. Lyssverd som dirigentpinne er gøy, men bare en viss tid, og den to timer lange konserten, en fredagskveld etter årets Lucia-arrangement på skolen, er anstrengende for de minste. Her kunne teksten, som skulle binde satsene sammen, vært en god mulighet til å spille frem dramaturgien og holde på sviktende oppmerksomhet gjennom en fortellerstemme. Sjarmerende fremført av P3-journalist og selverklært fantasy-nerd Marte Hedenstad, var den dessverre preget av et underlig passivt og kronglete språk, som nesten kunne vært strøket for å korte ned tiden.
På den annen side er ikke alle barn under ti år. Ungdom er en egen gruppe som ofte faller mellom stolene i klassisk musikk, og det er fint å se et tilbud som møter denne gruppen – selv om det er under den eksepsjonelt lite ungdomsvennlige vignetten ”Familiekonsert”.
Oppfordrer til refleksjon
”The music of John Williams is like the soundtrack of our lives,” sa Richmond til publikum før siste stjernekrigsutblåsning. Williams’ filmer (Haisommer, E.T., Twilight Zone, The Color Purple, Jurassic Park, Schindlers Liste, Minority Report, Catch Me If You Can m.fl) har gjort det sant for veldig mange, og det er interessant å oppleve musikken som ren konsert. Gjennom å ta musikken, publikum og sin egen utøverrolle alvorlig, evnet Oslo-Filharmonien å gjøre lytteren oppmerksom på den emosjonelle og dramatiske kraften som ligger i musikk i seg selv. Det må være en av de viktigste oppgavene et orkester kan gjøre, uavhengig om det er et formidlingsprosjekt for barn eller en kunstnerisk storsatsing.
Ja den ungdommen! Men det er vel mange av oss som har vært der, og rota litt med tidslinja og sånn? Jeg håper likevel vedkommende fikk positiv respons, faktisk – på at han hørte slekskapet. Det er jo det viktigste. Fakta kan rettes på, mens hvis man ikke hører likeheten mellom musikalske uttrykk, da har man en større jobb foran seg. Williams har vel aldri lagt skul på at han står på skuldrene til giganter. Holst, Prokofiev ikke minst, Morricone… Men er han ikke ‘original’ da, og dermed en ‘ikke seriøs’ komponist? Alle våre kjente komponister kom et sted fra, og bygde videre på forgjengere og lot seg aktivt inspirere av det som skjedde i deres samtid. Undervisningen i klassisk musikkhistorie legger kanskje for stor vekt på den romantiske forestillingen om det isolerte geni – fremdeles? Det var en flott konsert (fredag), med musikere som tydelig viste at de likte å få bryne seg. Komplekse arrangementer, og Williams har mye mer å by på en noen fengende Hollywood-temaer; det tror jeg alle har erfart som har undervist ungdommer som ofte liker denne musikken godt. Avanserte modulasjoner, kromatikk, taktskifter. Etter dette kan man by dem litt av hvert. John Williams er et utmerket inngang til klassisk musikk og til symfoniorkesteret spesielt. Holst må stå på for å lage noe som har like stor appell som dette!
Må nesten nevne kommentaren til en elev på videregående på musikk linjen da læreren spilte Planetene fra Holst. Han derre Gustav var jammen flink til å plagiere John Williams.