Med denne kommentaren og programteksten om Mahlers sang til jorden avsluttes meningsutvekslingen mellom komponist og kritiker om “Songs from the planet of life”.

Utsnitt av platecoveret til "Songs From the Planet of Life", © Aurora

Her innleder Iberg med en takk for meningsutvekslingen, og under følger essayet om Gustav Mahlers Das Lied von der Erde. Essayet er programteksten i tekstheftet som følger plata Songs from the planet of life, teksten som har vært sentral i denne diskusjonen mellom komponist og kritiker. Med dette avslutter Ballade meningsutvekslingen om denne utgivelsen og vår kritikk av den.

 

Magnus Andersson begrunnet sin kritikk av platen Songs from the planet of life med en påstand om at jeg mener for mye om min egen musikk og at det ikke er noen overenstemmelse mellom ordene og musikken. I et tilsvar skriver jeg at jeg helt bevisst [og i samråd med plateselskapet Aurora] lot vær å kommentere selve verket – musikken. Jeg skisserte kort de temaene som danner bakgrunnen for prosjektet.

I innlegget “Hva mener Iberg?” moderer Andersson sin påstand ved å spørre meg om ikke teksten er relatert til mitt verk. Til det må jeg selvfølgelig svare ja! og slutte meg til hans eget resonnement: [Hvis ikke] – hva er si så fall poenget med en tekst som følger med en plateutgivelse? Hva jeg derimot ikke kan skrive under på er Anderssons «antagelse om at verket skal problematisere klimakrisen, Mahler, kinesisk poesi og en rekke andre spørsmål».

Jeg synes ellers det er interessant at Magnus Andersson bringer den såkalte intensjonale feilslutningen (å forveksle verket og forfatterens mening) på banen, men i den forbindelse vil jeg også henvise til en annen feilslutning; nemlig den affektive, som handler om å forveksle tekstens mening med sin egen følelsesmessige reaksjon (sic).

I stedet for å gå nærmere inn i detaljer og påstander om hva jeg faktisk skriver eller mener, har jeg bedt Ballade om å publisere det vesle essayet. Håper også at det kan ha en generell interesse for leserne. Med dette sier jeg takk for meg både til Magnus A. og Ballade for meningsbrytning og hensynsfull publisering.

 

“SPRING GRASS GREEN AGAIN NEXT YEAR?”
I skyggen av en klimakrise.

Bid each other farewell in the mountain.
Closing wooden gate at dusk
Spring grass green again next year?
Will the honored friend return?
Wang Wei

Hva er sammenhengen mellom det sørgelige og det vakre? Jeg tror sammenhengen heter forsoning. En slik forsoningstanke fins i Mahlers Das Lied von der Erde. I “Der Abschied”, den praktfulle sangen som avslutter sangsyklusen, skaper Mahler et subtilt kontrapunkt til tilværelsens flyktighet og de kortlevde gledene som livet har å tilby. Den mildt distanserte avskjeden med livet munner langsomt ut i en slags holistisk forvissning om naturens harmoni og livets evige tilbakekomst.

Kimen til denne problemstillingen avslører Gustav Mahler i en kommentar til sin 3. symfoni; altså lenge før han skrev sin store «Lied», men her er tonen kynisk pessimistisk: ”Menneskehetens viktigste spørsmål og utfordring ligger i dette: Hvorfor lever vi og vil vi leve videre etter dette livet? Men dette spørsmålet kan ikke lenger angå meg. For hva kan et slikt spørsmål bety i et univers hvor ALT lever og må og vil leve!”. Det er sannsynligvis filosofen Arthur Schopenhauer og hans ukuelige «livsvilje» som har gitt Mahler inspirasjon til sin «nihilistiske» erkjennelse – en livsfølelse som vi gjenkjenner, lett omskrevet, i Richard Dawkins moderne versjon 150 år etter: hvor nytteløst er det ikke å spørre etter mening i et organisk univers som ikke har noe annet mål enn å reprodusere seg selv?

Etter sin store personlige livskrise i 1907, og påvirket av tidens interesse for orientalsk kultur, møtte imidlertid Mahler andre perspektiver på døden og livets forgjengelighet, via tyskspråklige utgaver av kinesisk middelalderpoesi. Der kristendommens og buddhismens frelseslære handlet om å frigjøre seg fra jordelivets lidelser og dødens endelighet, tilbød den kinesiske Taoismen et grunnleggende positivt og pragmatisk livssyn, der det høyeste mål for mennesket er et liv i harmoni med naturen. Den kinesiske forfatteren Lin Yutang parafraserer denne livsfølelsen: «Det er en følelse av at livet i seg selv bare er en drøm som drømmes, mens vi driver nedover elven mot en vakker solnedgang; en følelse av at blomstene ikke alltid kan blomstre, at månen tiltar for så å avta, og at menneskene også slutter seg til plantene og dyrene i den uendelige rekkefølge, hvor alt vokser, modnes og dør for å gi plass til andre.» Den tradisjonelle kinesiske filosofi er i virkeligheten en livskunst, der hovedmålet bør være å skape sitt liv i tråd med naturens skjønnhet og harmoni.

Gustav Mahler fant en billedverden som talte direkte til hans egen eksistensielle nostalgi i de kinesiske diktene: Her fins lovprisinger av skjønnheten, av ungdommens letthet og alkoholens berusende, men høyst temporære kur mot skjebnens grimhet. Her fins nihilismens hybris og den fortviltes galgenhumor sammen med en glødende kjærlighet til livet.

I Das Lied von der Erde utfordrer Mahler sin personlige resignasjon og religiøse skepsis med en alternativ forståelse av mennesket i verden: «Hvis vi absolutt må ha et syn på universet, la oss da glemme oss selv og ikke begrense det bare til menneskenes liv. La oss utvide horisontene litt, slik at vi får med hele tilværelsens hensikt – fjellene, trærne, dyrene. (-) Dette syn på naturen og vår plass i den må være naturlig, siden vi utgjør en integrerende del av den mens vi lever og går tilbake til den når vi dør. (-) Det spiller ingen rolle om menneskenes plass i dette videre syn på livet ikke blir fullt så dominerende. Det er tilstrekkelig at det har en plass der, og at det ved å leve i harmoni med livet rundt seg vil være i stand til å gi et brukbart og fornuftig syn på selv menneskelivet.»

En slik beskrivelse, som er hentet fra Lin Yutangs bok «Smilende livsfilosofi» fra 1936, ligner til forveksling de dypøkologiske formaningene vi fikk høre fra den norske filosofen Arne Næss på 1980-90-tallet. Men med én substansiell forskjell: Mens Liu Yuatang parafraserte en eldgammel naturforståelse, var Arne Næss’ økologiske tenkemåte drevet av sivilisasjonens trussel mot naturen og «hele tilværelsens hensikt».

Slik kan vi også se det: Gjennom menneskeslektens historie var naturen den store mor og forsørger som leverte ordensregler med uforutsigbar nådeløshet. Vi måtte underordne oss og ta til takke. Naturen var kilden og sammenhengen, den selvfølgelige bakgrunn og det altomfattende lerret hvorpå alt utspiller seg i all evighet. I dag er Naturen “overvunnet”. Den ligger utslått og har fått pustevansker. Og den er plutselig blitt menneskets ansvar! Noe vi må ha omsorg for. Noe skjørt som vi ikke må ødelegge. I sin heroiske kamp med og mot naturen har det moderne mennesket utfordret selve grunnlaget for sin egen eksistens på jorda. Denne erkjennelsen nådde oss samtidig som vi mistet troen både på Guds frelsesverk og modernitetens løfter om det evige framskrittet. Fra å være universets midtpunkt og verdens opphav, var jorda blitt en planet – ensomt svevende som energi og materie i et meningstomt univers. Men – enn så lenge syder denne planeten av evolusjonens mangfold og nådeløse meningsløshet, av bunnløs sorg og personlige tragedier, og ikke minst: av grenseløs lykke og vidunderlige sanger. Vi bor på livets planet, og vi bør spørre med poeten Wang Wei: «Spring grass again next year?». I skyggen av en sivilisasjonskrise kan vi bare håpe på at framtiden vil gi oss nye sanger fra livets jord og nye kilder til forsoning med vår livsskjebne.

*

Musikkvitere har hevdet at Mahlers «Lied» er for pessimistisk i forhold til den transcendente naturpoesien fra Tang-dynastiet. Hans egen lakoniske bemerkning om at noen antakelig ville komme til å skyte seg etter å ha hørt verket, peker også i den retningen. Mahlers musikk har opplagt universelle ambisjoner utover den kulturelle settingen som diktene er fargelagt av, og hans forsoningsakt i Der Abschied må først og fremst forståes på en kunstnerisk måte.

Når jeg nå retter oppmerksomheten mot vår plagede planet i mine “songs”, er det fordi klimakrisens illevarslende perspektiver blir ekstra tydelige når bakteppet er tanken om naturens evige harmoni og menneskets plass i det store livshjulet. Min musikalske reise gjennom landskaper av melankoli og livsbejaenhet er først og fremst det (musikalsk), men dermed også dypt menneskelig. Forskjellen er kanskje den, at musikken kan tilby en type forsoning eller mening som for mange ikke fins i det virkelige livet.

En uforutsett mulighet? De store konfliktlinjene i verden blir stadig skarpere, vår teknologiske kapasitet kan utslette verden i løpet av noen timer, og på litt lengre sikt kan klimaet gjøre jorden ubeboelig for menneskene. Men her er likevel en paradoksal mulighet: Kan de tiltakende globale naturkatastrofene føre verden sammen!? Avlede andre destruktive oppmerksomheter, aggresjoner og instinkter. Litt på samme måte som at klassekonfliktene i et land dempes kraftig i samholdet mot en ytre fiende… For dette er ikke oss mot andre folk eller ideer. Dette er ikke oss mot noen andre! Det handler om vår eksistens i felleskap her på “livets planet”.

Publisert:

Del: