– Det er ikke lenger jobben min å være optimistisk på vegne av samtidsmusikken, sier Lars Petter Hagen. Torsdag uroppføres hans nye verk, til stor fortvilelse.

© Ultimafestivalen

Torsdag uroppføres Lars Petter Hagens verk “Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet”. Tittelen er lånt fra Johann Heinrich Füsslis maleri med samme tittel.

— Men er det din egen fortvilelse det er snakk om?

— Ja, det er vel det, sier Hagen.

— Det handler vel om å være konfrontert med tradisjonens storhet, noe som blir veldig konkret når man står foran et orkester. Formatet er veldig knyttet til én periode – slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – en utrolig dynamisk periode for symfoniorkestret, hvor det ble skrevet fantastisk mye bra musikk og hvor institusjonen fikk den formen den i all hovedsak fremdeles innehar i dag. Å skrive ny musikk for orkester i dag er å forholde seg til rammene fra den gang, enten det gjelder praktiske eller musikalske forhold. På den ene siden er dette selvsagt begrensende, men samtidig er det en interessant kunstnerisk situasjon, på grunn av den direkte og veldige praktiske konfrontasjonen med historien.

Mer stusslig enn storslagen
Komponisten har tatt utgangspunkt i Mahlers tredje symfoni, som han kaller den minst politisk korrekte.

— Mange er begeistret for den sene Mahler, for hvordan han peker videre inn i modernismen, mot Webern. Den tredje symfonien hans er imidlertid en slags mellomfase, og anses av enkelte som kitschy. Sistesatsen, som er mitt utgangspunkt her, er en svært langsom adagio med inskripsjonen ”Hva kjærligheten forteller meg”. Det er skamløst forførende og storslagent, noe jeg selvsagt ble overveldet av første gang jeg hørte verket som 15-åring. Denne type emosjonelle opplevelser med grandios orkestermusikk er en viktig grunn til at jeg ble komponist. Men i øyeblikket er jeg mer fascinert av stusslighet enn storslagenhet som musikalsk uttrykk, og verket som fremføres av Oslo-Filharmonien tar for seg denne ambivalensen.


Utsnitt fra Johann Heinrich Füsslis maleri.

Komikk og melankoli
I Wien kan man se “romerske ruiner” i parken ved Schloss Schönbrunn. De ble bygget som ruiner i 1778.

— I dag er det noe nærmest komisk ved disse ruinene, og det en kan se som en voldsom resignasjon og melankoli. Ser du slike sider ved ditt eget verk?

— Definitivt, det innholder komikk, resignasjon og melankoli. Jeg er håpløst opptatt av gårsdagen og elsker ruiner. Filosofen Espen Hammer snakker et sted om ”Melankoliens ruinmotiv”: Tiden er irreversibel. I ruinene ser man det forgangne i det nåtidige, og de fremstår som melankolske fordi man så tydelig opplever fraværet av noe. Man minnes historien og bevisstgjøres dermed sin egen forgjengelighet. Füsslis verk er for øvrig også fra 1778. Det var nok noe i tiden. Noe veldig menneskelig.

Han mener det er vanskelig å være opptatt av klassisk musikk i dag uten å samtidig reflektere over hva som er fremtiden for denne kunstformen.

— Hvordan er orkestermusikkens posisjon om 50 år? Det handler vel om en form for kjærlighet, til tradisjonen, til noe som har vært, og følelsen av å være på siden av sin egen tid.

Utenfor organisasjonen
Hagen har i en årrekke jobbet for den klassiske musikken på organisasjonsnivå, som kunstnerisk leder i Ny Musikk og direktør i Ultimafestivalen, en jobb han sluttet i etter årets festival.

— Har dette arbeidet påvirket deg som komponist?

— Det er ikke lenger jobben min å være optimistisk på vegne av samtidsmusikken som helhet. Det er en frihet jeg setter pris på, det kan jeg innrømme. Men sosiale og historiske relasjoner er en viktig del av mine verk. På den måten har organisasjonsarbeidet vært inspirerende, men i perioder selvsagt også desillusjonerende.

Mesterverket fortviler
Kanskje er det i dag ikke lenger mulig å lage orkestermusikk som ikke først og fremst handler om seg selv.

— Er dette også en del av fortvilelsen?

— Jeg vet ikke om det er umulig. Jeg vil i det minste gjerne holde muligheten åpen, selv om det er åpenbart at jeg ikke klarer det selv. Jeg tror det klassiske musikklivets drøm om ”Mesterverket” er en større grunn til fortvilelse. Idealet om det uangripelige, feilfrie verket som inneholder alt, er problematisk, sier Hagen. Han har valgt å legge listen lavere:

— Utgangspunktet for “Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet” er at det er umulig å lage bedre orkestermusikk enn Mahler. Derfor har jeg ikke engang forsøkt. Man kan si det er et monument over egen utilstrekkelighet.

“Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet” er bestilt av Oslo-Filharmonien med midler fra Norsk kulturråd. Det fremføres av Oslo-Filharmonien torsdag 9. desember kl 19.30. Samme kveld spiller også Vilde Frang Bjærke Max Bruchs fiolinkonsert nr. 1. Det blir også en “bak notene”-samtale i forkant av fremførelsen, med Eivind Buene og Hagen, kl 1845 i konserthuset samme dag. Les mer her.

Publisert:

Del: