Den verdenskjente komponisten Tan Dun har samarbeidet med Eldbjørg Hemsing om to fiolinkonserter. De er nå spilt inn, sammen med Oslofilharmonien.

Tan Dun med Eldbjørg Hemsing og Oslo-Filharmonien, © Ultimafestivalen

Tan Dun: Fire Ritual. Violin concertos
Eldbjørg Hemsing (fiolin), Tan Dun (dir.), Oslofilharmonien
BIS

At norske unge strykemusikere erobrer verden begynner å bli dagligdags kost. Men i Eldbjørg Hemsings tilfelle må det imidlertid sies å være helt unikt at hun samarbeider med selveste Tan Dun. Kineseren, som har hatt New York som sitt hjem i 35 år, er en av verdens mest kjente komponister.

Noen sinte forståsegpåere mener sikkert at dybden og kompleksiteten ikke er tilstrekkelig hos en mann som har skrevet filmmusikken til Crouching Tiger, Hidden Dragon.

Kanskje disse også beskylder ham for å være tendensiøs gjennom å skrive sin Internet Symphony, et verk som ble bestilt av Google og YouTube, eller for å dirigere åpningen av Disneyland Shanghai, som visstnok satte en slags rekord i hvor mange seere det fikk internasjonalt sett.

Fra verdensutstilling til plate
Men han når også inn i den klassiske musikkens fine rom, og har ledet orkestre som Concertgebouworkesteret, London Symphony Orchestra og orkestrene til La Scala og Metropolitan, for å nevne bare noen.

Tan Dun har samarbeidet med noen av verdens ledende musikere, og et av disse samarbeidene er altså med Hemsing.

Er du fan av Tan Dun er det mest sannsynlig for hans innbydende klanger, meditative tidsfornemmelse og ofte åndelige budskap der han balanserer mellom øst og vest, det som kan sanses og det som bare kan gripes med intuisjonen.

Det var i 2010 at Hemsing representerte Norge på Expo 2010, altså verdensutstillingen i Shanghai. Der fikk hun urfremføre Tan Duns “Love Concerto”, og det var begynnelsen på et samarbeid som foreløpig har kulminert i de to fiolinkonsertene på platen.

Pekingopera, hip-hop og Disney
Begge satsene i Rhapsody and Fantasia bygger på melodier fra Pekingopera, selv førstesatsen, som heter «Rock the Violin in Rhapsody». Satsen er tredelt, og den har også undertitler.

Mellomdelen heter «Malinconia», og første og siste del består av hardtslående musikk med tittelen «Hip-Hop» (samme tittel for begge delene).

Til å begynne med finner vi fint lite av kinesisk inspirasjon her. Oslofilharmonien spretter ut fengende rytmer, ofte med trommeakkompagnement, og musikken kan klinge som et disneyfisert Vårofferet.

Hemsing har en styrke og autoritet i tonen som enkelt plasserer henne foran orkestret, og hun beholder tydeligheten i raske løp, store sprang og energiske dobbeltgrep. Litt senere kommer noen herlige portamenti, glidninger mellom toner, og her er det lettere å oppleve en referanse til kinesisk musikk. Eller til romantisk filmmusikk, eller kanskje til en tid med bluegrass og banjo. Det er i alle fall sånn Tan Duns stildialog klinger for en lytter som undertegnede.

Et rolig avsnitt av satsen følger. «Malinconia» er vakkert til tusen, men særlig interessant er det ikke. Det føles dessverre som en historie om skjønnhet og tonale akkorder som er blitt fortalt for mange ganger. Hemsing fortsetter imidlertid å skinne med sin tone, men nå med et lyrisk tilsnitt heller enn det hardtslående fra innledningen. Hip-hop’en vender så tilbake før andresats tar til.

Andresatsen har tittelen «A Dream Out of Peking Opera», og den er mer krevende å lytte til. Tonespråket er ikke like kjent. Referansene til Pekingopera er imidlertid mer tydelige, helt fra den innledende melodien Hemsing framfører, som har pentatoniske innslag (tenk bare de sorte tangentene på et piano).

Her er også store glidninger som vi lett kan assosiere med kinesisk musikk. Orkestersatsen bruker til å begynne med stort sett slagverk, og den tegner et sanselig bilde av det vi kan forbinde med kinesisk kultur.

Renew, restart, resurrect
I fiolinkonserten med tilnavnet «Fire Ritual» er det åndelige mer fremtredende.

I heftet som følger albumet forklarer Tan Dun at orkesteret er organisert i to ensembler, som hver representerer Menneskeheten og Moder jord. Dirigenten er Sjamanen som nettopp dirigerer de to ensemblene, men der er også en skikkelse som kalles Profeten. Dette er solisten.

Verket springer ut av tonen D, som i solfège heter «Re». Tan Dun legger vekt på betydningen «igjen» ved re som prefiks, som i «REnew, REstart, REsurrect…»

Verket har et romslig aspekt, i det ensemblene er plassert forskjellig og solisten beveger seg fra sitt sted blant publikum og rundt i salen. Jeg har ikke et forsvarlig anlegg for å lytte til platen i 5.0 surround.

Hemsings måte
Det må være en drøm å skrive for Hemsing. Ofte når man bruker ordet «vakkert» om musikk er det fordi vi ikke helt har trengt inn til kjernen og skjønt hva som står på spill.

Men jeg føler ordet er berettiget for å snakke om Hemsings varme tone, hvordan hun leker med flageoletter og andre klangvariasjoner uten at det høres ut som en spesialteknikk, men bare som en variant av hennes grunnleggende klang.

Det er noe med hvordan dynamikk, klang, melodikk og frasering blir sider av samme sak, der Hemsing får tenke fram melodiene med former du suges inn i. Ja, dette er fiolinspill til å beundre og beveges av.

Orkestersatsen har mange lyriske klangbakgrunner som Hemsing kan sveve over. Tan Dun lar orkestermusikerne summe og rope, og ved et tilfelle er det en enkelt stemme som snakker, som vi vel kan anta er Sjamanen, altså dirigenten, altså Tan Dun selv.

Der er også et rytmisk insisterende avsnitt som høres ut som et ekko av Gershwin. Dette er et av flere elementer som kommer tilbake gjennom verket, og som gjør det enkelt å følge selv ved en første gjennomlytting.

Men for mine ører frister det ikke å lytte til Tan Duns fiolinkonserter igjen. Tonespråket er for klønete, materialet ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet, jeg kan ikke få tak i ideene som klang, og jeg kan heller ikke følge det dramatiske ved verkene. Når jeg skriver dette er jeg imidlertid bevisst at jeg går mot manges smak.

Hva platen gjør meg mest nysgjerrig på, og hva jeg ønsker mer av, er å bli kjent med Hemsings måte å lage musikk på.

Jeg får lyst til å høre henne i både standardrepertoarets evige gjenfortellinger og i mer vektig samtidsmusikk. Måten hun former, forteller og filosoferer melodisk over materialet på platen suger deg inn i hennes kunstneriske verden.

Publisert:

Del: