Ultima slapp tirsdag 7.oktober den unge norske trombonisten Marius Hesby til med en solokonsert blant festivalens rekke av gratis formiddagskonserter i Konserthusets lille sal. Foran et lite publikum gikk Hesby gjennom korte introduksjoner av verkene han spilte, slik at tilhørerne kom seg inn i musikken på en måte man altfor sjelden opplever.

Marius Hesby 2002

Konserten begynte med Berios “Sequenza V” som ble tilegnet klovnen Grock, komponistens nabo opp gjennom barndommen. Grocks mest brukte utsagn var “pourquoi?”. Berio oversatte utsagnet til “why?”, og ga hver lyd i ordet en sats i “Sequenza V”. Især andresatsen fanget oppmerksomheten; man kunne fornemme hvordan klovnens temperament gikk fra sorg til sinne og finne en grunn til at trombonisten – og klovnen – til slutt utbryter: “Why?”. Stykket rundes av med en merkelig og alikevel vakker nynning.

Hesby fortalte at neste verk ut, Scelsis “Tre pezzi”, er blant de første skrevet for solo trombone. Sammenlignet med Berio er Scelsi mindre ekspressiv; han gir større plass til sarte, stillferdige messingklanger. Stillferdighet er ikke det mest åpenbare ved siste stykket i konsertens 1.avdeling, Mark Adderleys ” Contortions II”, som er bestilt av Marius Hesby selv. Verktittelen betyr forvridd, deformert, eller “Slangemenneske”, og i det lille buktende motivet med store intervaller som stadig ble gjentatt, føltes det rimelig at musikken kunne følge et slangemenneskes opptreden. Vi fikk altså musikk til to sirkusartister før pause, både en klovn og et slangemenneske.

Etter pausen fortsatte konserten med Anders Eliassons “Disegno”, sikkert et valg Hesby har gjort med omhu. For Eliassons konsert for trombone og orkester var Hesbys avslutningskonsert med Kringkastningsorkesteret etter diplomstudie på Norges Musikkhøgskole i 2001, med Anders Eliasson til stede i salen. Eliasson har beskrevet “Disegno” som en innestengt fugl. Med det høye tempoet og de hyppige skiftene mellom naturtoner nådde man vitterlig et punkt i denne komposisjonen for solotrombone hvor fugleskrik var en nærliggende assosiasjon.

Etter Eliassons utblåsning fulgte Xenakis’ “Keren”. Tittelen henspiller på det hebraiske ordet for det moderne bibeloversettelser har kalt både bukkehorn, basun, trombone og trompet. Godt hjulpet av en assistent som byttet mellom Hesbys tre forskjellige muter, fikk vi høre musikk med mange klangvariasjoner. Noen himmelsk velklang gjorde likevel ikke Xenakis oss til del, sitt mangfoldige ord til tross. Tankene gikk nok etterhvert kun i retning av Jeriko for Ballades utsendte, og når voldsomhetene blir for dominerende, kan de mot sin hensikt virke litt bedøvende på publikum. Derfor kunne det kanskje vært gjort et valg mellom Xenakis og Eliasson i denne konserten; til sammen blir de to stykkene vel mye utagering.

I den tidligere nevnte telefonsamtalen forklarte Hesby Ballade hvorfor et utfordrende solorepertoar for trombone er av ny dato på følgende måte: I dag har vi kjente verk for trombone av komponister som Berio og Xenakis, men slik har det ikke vært tidligere i musikkhistorien. Grunnen til dette er at trombonen mest ble brukt i kirkelige sammenhenger. Vi kan se på Mozart som et eksempel; han skrev de skjønneste trombonestemmer i messene sine, men i symfoniene, konsertene eller kammermusikken finner du ikke en note for trombone. Det var først i det 20.århundre at trombonistene fikk et interessant solorepertoar. På dette tidspunktet løste instrumenthierarkiet seg opp. Klaveret og fiolinen sto ikke lenger på toppen, tett fulgt av cello og fløyte, og horn, trombone, tuba og kontrabass var ikke lenger hensatt til de nederste plassene som aldri fikk noen oppmerksomhet.

Hesby avsluttet konserten med Bent Sørensens “The Bells of Vineta”, en assosiasjon til kimende klokker som synker i havet. I dette stykket synger Hesby én tone inn i instrumentet samtidig som han spiller en annen, og glir opp og ned mellom toner han synger. Når denne sangen klinger med den mutede tonen han spiller, kan man begynne å tenke på de forsvinnende klokkene. “Birds and Bells” finnes på en CD Cikada og Oslo Sinfonietta har viet Bent Sørensen. Marius Hesby tar også plass i ensemblet Oslo Sinfonietta til tider, som på CD’n “Faces” fra 2000. I perioden 2002-2004 får Hesby debutantstøtte fra Rikskonsertenes “Intro-klassisk”-program, hvilket innebærer at vi vil se ham gjøre flere festival-konserter i tiden som kommer.

Hesby spiller til daglig i Marinemusikken, som er lokalisert i Horten. Det var her Ballade traff ham på mobiltelefon, rett før han skulle ut og reise igjen – denne gangen til en messingblåserfestival i Skottland. Vi lurte på hans syn på samtidsmusikken; stiller den andre krav til utøveren enn standardrepertoaret og i hvor stor grad handler den om instrumentaltekniske ferdigheter?

— Det er åpenbart forskjellig å spille et stykke fra romantikken og å spille et nåtidsverk, men det kan være vanskelig å spille enkle romantiske notebilder også. Mange av samtidsmusikkens kritikere klager over komplekse rytmer og at musikken blir for matematisk. Ofte tenker jeg at de glemmer gevinsten ved denne skrivemåten. I mye av samtidsmusikken vil det å beherske de vanskelige notebildene samtidig innebære å komme nærme selve det musikalske uttrykket. Den som bruker uker og måneder på å få til et komplekst notebilde kan nå et klingende resultat som er et klart og samtidig musikkuttrykk. Dette er selvfølgelig ikke nok i seg selv; man trenger også en bevissthet rundt det man gjør. Uansett hvilken epoke musikkstykket kommer fra, så er ikke det tekniske nok; man må være veldig bestemt på alt ved den musikken man skal fremføre, avslutter Hesby.

Ultimas gratis formiddagskonserter i Konserthusets lille sal kl.11 er torsdag 10.oktober viet “My Funny Ellentine”og fredag 11.oktober fremføres “Twine”.

Publisert:

Del: