Hvorfor anses improvisasjons- og eksperimentell musikk som spesielt relevant for et symposium for lytting som The Virtuoso Listener, spør Agnete Eilertsen.

Ståle Storløkken på Virtuoso Listener Foto: Arild Schei

I Trondheim er store arrangementer som kombinerer akademiske og kunstneriske tilnærminger til musikk nokså sjeldne.

For en populærmusikkforsker var det derfor ingen tvil om at det var verdt å få med seg lyd- og lyttesymposiet The Virtuoso Listener. Til tross for at temaet for symposiet for min del ikke befant seg midt i smørøyet faglig sett, så jeg frem til å forhåpentligvis lære noe nytt. Inntrykket jeg sitter igjen med etter endt symposium er at mens de kunstneriske innslagene var av høy kvalitet, var formidlingen av det faglige mer varierende.

The Virtuoso Listener hadde et tettpakket og variert program, med formater for enhver smak: Konserter, foredrag, filmvisninger, lydinstallasjoner og paneldebatter, spredt utover flere ulike arenaer i Trondheim. Jeg skjønte raskt at jeg ikke kom til å klare å få med meg alt, og satte meg som mål å få med meg litt av det kunstneriske og litt av det faglige på programmet. Valget falt på åpningskonsert i Nidarosdomen og temadagene de to påfølgende dagene på Dokkhuset.

Hvorfor anses improvisasjons- og eksperimentell musikk som spesielt relevant for et symposium for lytting, sammenlignet med andre typer musikk?

Åpningskonserten bød på fire varierte innslag innen improvisasjons- og eksperimentell musikk. Et av spørsmålene jeg stilte meg da jeg satt meg ned for å lytte var: Hvorfor anses improvisasjons- og eksperimentell musikk som spesielt relevant for et symposium for lytting, sammenlignet med andre typer musikk?

Halldis Rønning på Virtuoso Listener Foto: Arild Schei

For meg er ikke koblingen i utgangspunktet åpenbar, men jeg opplevde at konserten gav noen svar: I tillegg til å eksperimentere med musikalsk form, var alle fire innslagene sentrert rundt repetisjon og variasjon av enkle lydstrukturer. For meg, som er mest vant til å lytte til populærmusikk, opplevde jeg kontinuerlige brudd med musikalske forventninger, noe som forsterket lytteropplevelsen og skjerpet konsentrasjonen.

Jeg ble spesielt fascinert av Espen Aalbergs fremføring av Silver Streetcar for the Orchestra av Alvin Lucier på solotriangel. Enkelt sagt består verket av en solist som slår en jevn puls på et triangel. Tempoet varieres noe i løpet av verket, det samme gjør volumet, men det som står i sentrum, og som kontinuerlig gjennomgår endringer er overtonene og klangfargene. Silver Streetcar er dermed en praktisk demonstrasjon av hvordan en tone ikke bare er en tone, men noe som kan varieres i det uendelige. Balansen mellom repetisjon og plutselige, uforutsette små endringer gjorde Silver Streetcar til en form for meditasjon, en tilstand der det er nesten umulig å tenke eller oppleve noe annet enn lyden.

Gjennom hele åpningskonserten lå det et gjennomgående fokus på lyden fremfor utøveren, og dette fjernet mye av det visuelle aspektet ved fremføringene. Jeg opplevde derfor at musikken og lydene fikk stå på egne bein, noe som forsterket lytteropplevelsen.

Ståle Storløkken på Virtuoso Listener Foto: Arild Schei

Dagtid fredag og lørdag var viet til faglig påfyll, i temadager om spektralmusikk, mikrotonalitet og lytting på Dokkhuset. På hjemmesiden stod det at symposiet rettet seg mot “et bredt spekter av målgrupper i Trondheim, innenfor og utenfor kunst og akademia”. Jeg opplevde imidlertid at temadagene i større grad henvendte seg til en musikkteknologisk utdannet in-gruppe enn det brede publikum.

Som en person med musikkutdanning, men med begrenset kunnskap om både spektralmusikk og lydteknologi, tenkte jeg at jeg hadde gode forutsetninger både for å følge med og lære noe nytt. Jeg hadde allikevel tidvis problemer med å henge med i svingene. Store deler av temadag-programmet både på fredag og lørdag tok form som samtaler mellom to-tre personer på scenen. Dette fremstod som avslappet og uformelt, men noe ustrukturert, og jeg opplevde den manglende strukturen som tidvis upedagogisk og vanskelig å følge.

Grunnleggende spørsmål om hva som ble snakket om og hvorfor forble ofte uadressert, og som en “nesten-outsider” satt jeg ofte med følelsen av å mangle kunnskap om sjangre og teknologi som tydeligvis var nødvendig for å få fullt utbytte av det som ble sagt. Jeg opplevde i tillegg flere ganger at fagpersonene på scenen hoppet over å definere viktige begreper med begrunnelsen ‘dette vet jo dere sikkert fra før’. Også det at noen av innlederne og ordstyrerne droppet (eller glemte) å presentere seg selv opplevde jeg forvirrende, og det forsterket inntrykket av at de gikk ut fra at de kun snakket til sine egne.

Supersilent på Virtuoso Listener Foto: Arild Schei

På tross av dette plukket jeg opp en rekke interessante bruddstykker som gav meg ny bevissthet og nye perspektiver.

Jeg ble fascinert av sammenhengen mellom lyd, rom og tid.

Jeg ble bevisst det mangfoldet av lyder vi omgir oss med hver dag, og at musikk ikke trenger å komme fra musikkinstrumenter, men fra alle tenkelige og utenkelige kilder.

Jeg innså at den tempererte skalaen ikke er en naturlov, men et system det er lov å eksperimentere med eller forkaste helt.

Jeg ble bevisst at en tone er et spekter med en rekke interessante fasetter, som kan utnyttes på ulike måter.

Jeg lærte at det finnes uoppdagede lyder, som ny teknologi hjelper oss å fange.

Jeg ble bevisst på at lyd og lytting ofte får begrenset oppmerksomhet i et samfunn som fokuserer mer og mer på synsopplevelser og det kinestetiske, og at dette kan frarøve oss viktig informasjon om verden.

Jeg innså at det å høre på noe uten å se det gir en helt annen opplevelse enn hvis man både hører og ser det samtidig. Kunstner og naturforsker Jana Winderen argumenterte til og med for at det å lytte til lyder fra skapninger i naturen skaper større engasjement for å bevare natur- og artsmangfoldet, og påpekte derfor en interessant sammenheng mellom lytting, empati og sosialt engasjement.

Les også: Lyden bak lyden

Som en forkjemper for både forskningsformidling og “smale” sjangeruttrykks plass i offentligheten, vil jeg berømme arrangørene for at de gjorde store deler av programmet gratis og åpent for alle. Symposier der kunst og vitenskap kombineres er ikke hverdagskost, men de er helt nødvendige i dagens samfunn der kunst, musikk og humanistiske fag havner mer og mer i bakgrunnen til fordel for mer profitable fagretninger. Desto viktigere er det at fagpersonene som presenterer er bevisst sitt formidleransvar.

På tross av noen kommunikasjonsproblemer under temadagene, tydeliggjorde The Virtuoso Listener klart og tydelig at kunstneriske og forskningsbaserte tilnærminger til lyd og lytting er et stort, mangefasetterte og samfunnsnyttig felt, vel verdt oppmerksomheten. Jeg håper det ikke blir siste gang noe sånt arrangeres i Trondheim.

Agnete Eilertsen er musikkviter og disputerte i juni 2017 med doktoravhandlingen ‘Articulations of Queering Straightness. An Analysis of Contemporary Norwegian Pop’ ved Universitetet i Agder.

Publisert:

Del: