I helgen la Norge bak seg nok en Spellemannprisutdeling. I år var symptomene så mange og kraftige at man må være medlem av Spellemannkomiteen eller salgssjef i Tine for ikke å se at her lider pasienten, mener Erik Gard Amundsen i Grappa Musikkforlag. Og pasienten – det er norsk musikkliv. Men blir vi bedre av medikamentene vi tar? Og er vi egentlig syke? spør han.

Spellemannprisen - harpe

Av Erik Gard Amundsen, leder for klassisk musikk, Grappa Musikkforlag AS

I helgen la Norge bak seg nok en Spellemannprisutdeling. I år var symptomene så mange og kraftige at man må være medlem av Spellemannkomiteen eller salgssjef i Tine for ikke å se at her lider pasienten. Og pasienten – det er norsk musikkliv. Men blir vi bedre av medikamentene vi tar? Og er vi egentlig syke?
Vi har nemlig av egen fri vilje lagt oss inn på en klinikk som pøser i oss et medikament som de bestiller fra USA – de har sett på TV at man bruker det veldig mye der borte.
Medikamentet heter ‘Show’. Og ‘Show’, det hjelper. Det tror vi på, og derfor har vi i platebransjen gått til den klinikken som heter TV2/Dinamo.
Full dose – far betaler
Og hva får vi da? Vi får potpurrier (undervurdert presentasjonsform, som i dag bare finnes på Spellemann-‘Showet’), unge platelselskaps-formede sangere med eller uten flygel, mange dansere, mange masker, en brunhudet mann med en lærbit i munnen flankert av en fet og en tynn dame (begge sistnevnte utstyrt med vinkelsliper), jazzpianister med sølvflosshatt og gamle travere i fint driv.
Dette er hovedingrediensen i medikamentet, og det er mye av den. Flotte programledere som kan hoppe over kameraer hører også med, da blir alle TV-seere overbevist om at dette er et virkelig ‘Show’. Sånn som annonsørene tror at kundene vil ha. Sånn som man ser på TV.
Kirurgisk inngrep er eneste løsning
Bare synd da med disse prisene, disse nominerte, disse artistene – det lugger kraftig med dem. De er hardføre, og det er ikke alltid medikamentet kan ta knekken på dem. En jazzvinner som gjerne ville si fire linjer i stedet for de tilmålte tre var nær ved å ødelegge kuren fullstendig.
De mest infiserte kroppsdelene var selvfølgelig tatt hånd om før sending: folkemusikk, åpen klasse, klassisk, hiphop og heavy metal – amputering var eneste mulighet. I TV-sendingen fikk man se bilder av disse avhuggede delene i et par sekunder like etter et reklameavbrudd. Artig å se, liksom.
En drøm kom til meg i lørdagens ‘Show’-rus
Jeg så nok litt syner jeg etter den harde behandlingen, for jeg drømte visst litt. Jeg drømte om én dag i året hvor det handler om norsk musikk i TV. Hele spekteret. Med den bredden, særheten og seriøsiteten vi vet vi har. Slik vi kjenner det fra innsiden og slik vi er stolte av å presentere det til utlandet. I drømmen, som i virkeligheten, hadde vi artistene, musikken og evnene. Vi hadde bare én sykdom, og det var mindreverdighetskompleks og redsel for å bli snakket hardt til. Men vi ga blaffen.
Og så snakket vi med John G. Bernander, og så syns han det var en god idé, «kunne faktisk passe godt sammen med profilen til mitt selskap det», sa han. Men akkurat da vi skulle ta hverandre i hånden på avtalen…
….så våknet jeg bak scenen i Oslo Spektrum idét live-act nummer 342 skulle gå på scenen.
Tenke seg til.
Erik Gard Amundsen
Leder for klassisk musikk
Grappa Musikkforlag AS
Simax Classics · Aurora

Publisert:

Del: