Både Erik Bye og Wenche Myhre ble møtt med stående applaus, da de lørdag mottok harpene for henholdsvis Årets Viseplate og Årets Hederspris. TV-sendingen fikk i helgen blandet kritikk i media, men denne gangen opplevde i hvert fall genre som metal, jazz, folkemusikk og samtidsmusikk å bli presentert på lik linje med mer antatt folkelige uttrykk. – Årets utgave av Spellemannprisen representerte et skritt i riktig retning, mener Balladeredaktør Arvid Skancke-Knutsen.

Spellemannprisen - harpe

Av Arvid Skancke-Knutsen

Spellemannkomiteen og TV2 holdt i år løftet sitt om å dele de aller fleste prisene ut i det direktesendte TV-showet. Det så en stund til at hele syv kategorier skulle bli holdt utenom sendingen, inkludert kategoriene for metal, elektronika og mannlig popsolist, men til sist var det “bare” fire priser som ble ofret: Barneplate, Årets Video, Danseband og Årets Låt. Alle disse ble derimot delt ut i andre TV2-programmer, inkludert prisen til Kurt Nilsen som ble overrakt av Dorthe Skappel i hennes “God kveld, Spellemann”-spesial.

Og la det være sagt med en gang: TV2 og Dinamo Story ved Odd Arvid Strømstad ga TV-sendingen tidvis en nokså uheldig slagside av provinsiell “glamour”, der man fort satt igjen med inntrykket av at TV2-satsningen “Idol” var det viktigste som skjedde her hjemme i musikkåret 2003. I tillegg var programlederne Thomas Numme og Harald J. Rønneberg temmelig enerverende i sine forsøk på å være morsomme ved en hver anledning, mens Skappels “intervjuer” holdt et (u)sedvanlig platt nivå i sine to bolker, som med stor fordel kunne vært ofret for en større og mindre heseblesende hovedsending.

Når man likevel sitter igjen med en følelse av at Spellemannprisen er tilbake på et riktigere spor etter flere år med uheldige disponeringer, skyldes det primært at genrene igjen er blitt sidestilt, og ikke skyves ut i kulden av tvilsomme vurderinger av hva som er kommersiell og gangbar lørdagsunderholdning. Og slik bør det naturligvis også være, om Spellemann skal leve opp til sin ambisjon om å være en samlende kveld for hele det norske musikklivet. Musikk handler som kjent om noe mer enn det minste felles multiplum som støter fra seg færrest mulig seere.

Når det gjelder selve showet, var det kanskje to øyeblikk som festet seg: Hyllesten til Wenche Myhre fikk en smidig musikalsk kommentardrakt av Ingrid Bjørnov, mens hederskaren Erik Bye ble møtt med varm og oppriktig applaus etter å ha fått prisen for beste viseplate – som han takket for med en rørende, velformulert og svært personlig tale, der han ikke la skjul på at helsen ikke lenger er den beste. Og da får det kanskje være at Elias Akselsen nok en gang mistet det som ville ha vært en av kveldens aller mest fortjente priser.

Gledelig var ellers Årets Nykommer-pris til Julian Berntzen, som danket ut den adskillig mer profilerte “Idol”-vinneren Kurt Nilsen, til tross for storjurysystemet, som gjerne favoriserer de mest kjente navnene. Utover dette bød verken showet eller prisutdelingene på særlig store overraskelser, og ble dermed en heller langtekkelig affære, noe Anders Grønneberg i Dagbladet også poengterer i sin kommentarartikkel søndag: “Når kommers-TV skal være vertskap for et show som krever kontinuitet, blir det oppstykket og masete med reklamepauser, nyhetssendinger og presentasjon av kanalens eget sendeskjema for kvelden. Det er prisen vi TV-seere – og Spellemannprisen – må betale.”

Det er liten tvil om at Spellemannprisen har mange hensyn å ta – ikke minst i forhold til sin egen fremtidige betydning. Antagelig er organisasjonen også nokså sterkt presset fra forskjellige leire med temmelig sprikende interesser. Det var da heller ingen hoppende vital 32-åring som vi kunne bevitne lørdag kveld, men musikken og musikklivet sto tross alt i sentrum det meste av tiden, med utmerkede opptredener av bl.a. Leif Ove Andsnes og før nevnte Ingrid Bjørnov.

Årets utgave av Spellemannprisen var i det minste et skritt tilbake, noe som ikke alltid er den dummeste formen for fremdrift.

Publisert:

Del: