Dagen før dagen kaster formannen i Spellemannskomiteen, Andreas Gilhuus, ut en brannfakkel: – Spellemannprisen bør legges til by:Larms avslutningsdag. I dette intervjuet forklarer han hvorfor Alarm, by:Larm og Spellemannsprisen bør snakke sammen – og hvorfor årets arrangement enn så lenge har vært en forbilledlig fredelig affære.

Andreas Gilhuus, 2003

Av Arvid Skancke-Knutsen

Andreas Gilhuus er 29 år, jobber til vanlig med omsorgsboliger og psykisk utviklingshemmede i Oslo-området, og er ellers med på å drive det vesle plateselskapet Dbut på idealistisk basis. Dbut er tilsluttet FONO – Foreningen Norske Plateselskaper, som alltid har formannsskapet i Spellemannkomiteen.

2002 skulle være det store jubelåret for Spellemannsprisen – året da man feiret sitt tredveårsjublieum som norsk musikklivs udiskutable festaften. I stedet ble temperaturen og personrivningene krassere enn noen gang, der IFPI-direktør Sæmund Fiskvik ble beskyldt for å ville kaste FaroJournalen-redaktør Asbjørn Slettemark, mens jurymedlemmer trakk seg i protest over det de oppfattet som Spellemannkomiteens overstyring av deres faglige kompetanse. Skandalene toppet seg da NRK og produsent Jon Ola Sand like godt skamklippet innslag med sentrale musikkgenre som metal, jazz og samtidsmusikk.

Forut for årets prisdryss har det derimot vært bemerkelsesverdig stille. I september i fjor ble det kjent at IFPI og FONO ønsket å bryte det tredveårige samarbeidet med NRK, etter at Statskanalen krevde dobbel pris og mer innflytelse over innholdet i forhold til foregående sendinger. I morgen skal Spellemannprisen for første gang sendes på TV2, som i følge Gilhuus har kommet med ”overraskende få føringer”.

— Det er vi i Spellemannkomiteen som har bestemt artistene som skal få opptre, og hvem som skal dele ut priser. Der har vi full kontroll – og alle kategorier kommer til å få samme behandling, selv om noen priser vil bli delt ut i opptak. Nå ser jeg i grunnen bare frem til å få selve showet i havn, og gleder meg like mye som alle andre.

I fjor fikk man et inntrykk av at Spellemannprisen nærmest sprakk opp i grunnvollene – hva har dere gjort riktig siden den gang?

— Jeg tror det har vært veldig viktig å ha én pressetalsmann. Samtidig var det også nødvendig at man prøvde å dra litt lærdom etter alt bråket i fjor, og gjøre noe i forhold til all kritikken som kom frem. Om vi ikke hadde tatt noe hensyn til kritikerne, kunne det samme fort ha skjedd i år. Det eneste tilløpet til kontrovers så langt er vel den striden som Anders Grønneberg i Dagbladet dro i gang rundt visekategorien. Vi burde kanskje ha kalt den kategorien for viserock isteden – det kommer faktisk ikke ut så mange rene viseplater om dagen. Selv savner jeg en klasse for improvisert musikk, som i dag stort sett er henvist til “åpen klasse”. Det er ellers selskapene selv som bestemmer hvilken kategori platene skal nomineres i. Salvatore, som er en av priskandidatene i år, ønsket selv å bli nominert i elektronika, selv om andre kanskje synes det er litt rart.

Hva med country-genren – mange har tatt til orde for at den bør få sin egen pris, når både metal og blues har det?

— Det er noe man bør se på til neste år. Det eneste kravet som stilles er at det skal være minst ti utgivelser innen genren for at det skal opprettes en egen klasse. Det har jo tidligere vært en egen kategori for roots-musikk, så klassene er hele tiden under løpende vurdering. For min del kan det gjerne bli enda flere kategorier – da må vi bare kutte litt ned på takketalene.

Når det gjelder selve nominasjonsprosessen har vel Spellemannkomiteen ganske stor makt på minst to områder – man håndplukker jurymedlemmer, og kan også velge å utvide visse kategorier?

— Jobben med å velge jurymedlemmer har i mange år vært håndtert av Karene Lyngholm. Hun blir generelt betraktet som en person med stor integritet, og uten egeninteresser i bransjen. Når det gjelder muligheten for utvidelse av antall nominerte i en bestemt klasse, kan komiteen bestemme at antall priskandidater skal utvides til fire eller fem, men bare ut i fra hvor mange plater som er påmeldt. Vi aner ikke hvilke plater som er plukket ut som de tre første, eller hvem som har havnet på fjerde- eller femteplass etter juryrunden.

En del har hevdet at Spellemannprisen har følt pusten av Alarmprisen i nakken, og derfor har lagt om til et mer alternativt preg i år?

— Jeg er enig i at de to prisene ligger litt vel tett opp til hverandre. Jeg synes Alarm er et bra tiltak, men personlig synes jeg også at prisen kan bli litt ekskluderende, når det for eksempel ikke en gang er plass til a-Ha i musikkvideo-kategorien. For øvrig kommer rundt halvparten av årets Alarm-vinnere fra major-selskaper, så hvor ”alternativt” skal man si at det er? Noen har kanskje inntrykk av at Spellemannprisen har lagt seg på en smalere profil i år, men i følge Karene Lyngholm består juryene stort sett av de samme folkene som i fjor, så det er nok heller det musikalske klimaet som har forandret seg. Kandidatene til årets Spellemannpriser bør reflektere hva som har skjedd i løpet av musikkåret – og i år omfatter det altså en del artister fra den såkalte undergrunnen.

Hva synes du om det prinsipielle i slike prisutdelinger – en musiker som Jan Garbarek skal i alle år ha nektet å la seg nominere, fordi han ikke synes det er riktig å konkurrere i musikk?

— Det har jeg egentlig ikke så sterke meninger om. Media liker nå en gang å skrive om ”vinnere” – det ser man bare på Dagbladets og VGs dekning av by:Larm-arrangementene. Men selv synes jeg det er viktigere å få frem bredden og sette fokus på alle de nominerte. Det er ikke hver dag norsk musikk får stå frem i beste sendetid på TV. Norsk musikk blir fort redusert til tapet-innslag hos Skavlan, eller helt ignorert, som på NRKs sending fra Idrettsgallaen, der man satset på svenske, danske og greske artister isteden. Derfor synes jeg vi kan unne oss en fest som Spellemannsprisen, der hele bredden i musikkbransjen forhåpentlig blir dratt frem.

Andreas Gilhuus, som også har vært musiker i Perculator, har jobbet med Dbut siden 1997, og synes det har skjedd mye positivt i norsk musikkliv siden den gang.

— Man kan sikkert mene en hel del om Dagbladet og VG, men i dag vier de veldig mye plass til norsk musikk i forhold til før. Det er en utvikling som vi bare får håpe kan fortsette. Også Ballade, Music Export Norway og nye MIC ser jeg som positive utviklingstrekk fra den senere tiden, sammen med Utenriksdepartementets vilje til å satse på smalere genre og artister.

Spellemannprisen 2003 avholdes i Tønsberg kulturhus, åpner dørene for publikum klokken nitten, og skal etter planen holde det gående til kranene stenges på nachspielet i tretiden på morgenkvisten. Da ligger forhåpentlig Gilhuus alt og sover – for det finnes tross alt viktigere ting her i verden enn prisdryss.

— Vi arrangerer Blårollinger på Blå søndag formiddag, der Nils Jansen og Espen Rud forteller om ”Geitekillingen som kunne telle til ti”. Jeg håper jeg rekker tilbake til det, selv om jeg neppe orker å sette ut stoler. Blårollinger har vært en stor suksess, med rundt 180 voksne og barn på hver eneste forestilling. Neste skal vi ha Spunk, som skal assosiere fritt ut i fra ungenes egne forslag.

På tampen av intervjuet velger Gilhuus å kaste ut en aldri så liten brannfakkel:

— Alarm, by:Larm og Spellemannprisen bør etter mitt syn sette seg ned og snakke sammen. Det ville ikke vært helt unaturlig om Spellemannprisen ble avslutningen på hele by:Larm. Da er alle i bransjen samlet, samtidig som både utenlandske og norske medier alt er tungt til stede. Min personlige mening er at en slik løsning bør diskuteres – gjerne så snart som mulig.

Publisert:

Del: