Intet nyår uten spellemannsprisen. og ingen Spellemannspris uten litt knuffing og sutring i musikkbransjen, skriver Ivar Chr. Johansen i lederartikkelen i siste utgave av medlemsbladet til Blå. “Hva er poenget med Spellemannsprisen?” spør han – og gir selv et befriende enkelt forslag til svar.

Av Ivar Chr. Johansen, Blå

Intet nyår uten spellemannsprisen. og ingen Spellemannspris uten litt knuffing og sutring i musikkbransjen, skriver Ivar Chr. Johansen i lederartikkelen i sitt utgave av medlemsbladet til Blå. Ballade En genre får mer oppmerksomhet enn en annen. Bredden er ikke tydelig nok. Og hva er det som avgjør nominasjoner og seire? Målbare verdier og salgstall og frekvens på radio? Eller mer obskure saker som kvalitet og originalitet? Dette er sannelig ikke enkelt.

Vi starter med å si som komponisten Béla Bartók: Konkurranser er for hester, og ikke musikere. Og hvem som vinner er oss ravende likegyldig. Vår musikksmak forandres ikke av den grunn. Begrunnelsene for vinnervalget er forsåvidt interessant, men ikke veldig, synes vi. For den anonyme juryen er plukket ut av platebransjen, og juryens avgjørelser kan visst overprøves, eller “suppleres”, hvis platedirektørene skulle finne det for godt. Ryktene svirrer. Den anonyme juryen fant ikke Silje Nergaards At First Light verdig til en jazz-nominasjon. Hvorfor står hun på listen over de nominerte da?

Hva er poenget med Spellemannsprisen? spør vi oss. Et fesjå for norsk musikk og norsk platebransje, greit nok. Et artig show, greit nok. Et program der hele spekteret av norsk musikk blir presentert i beste sendetid. Flott! Det liker vi, og da ber vi om mest mulig musikk og flest mulig artister i løpet av denne enestående lørdagskvelden – mange flere nominerte i hver klasse!

Røyksopp, Sondre Lerche og Savoy har de fleste sett på tv før. Når norsk musikk presenteres i beste sendetid, bør norske fjersynstittere få vite at det finnes noe mer. For eksempel St. Thomas, Ring, When, Dubbel Darr, Shining, Kim Hiorthøy og mange, mange flere!

Publisert:

Del: