Ernst Glaser var en verdsatt solist, kammermusiker og pedagog som i 30 år var konsertmester i Filharmonien. I det året faren deres ville fylt 100, gir to av barna hans, cellist Ernst Simon og pianist Liv, ut CD sammen. Ballade møtte dem til en samtale som etter hvert handlet om historie på mange plan – om tarmstrenger, om hva Schubert kan ha hørt når han spilte på Alois-klaveret sitt, om å kjenne en far og om forskjellige epoker i en musikerkarriere. – Det er spesielt og fint at nettopp samarbeidet mellom oss er blitt rammen både rundt Ernst Simons debutkonsert og hans første innspilling, sier Liv Glaser. – Ofte når vi har øvd og jobbet med stoff, har vi begynt å snakke om faren vår og hvordan han var, hva han tenkte om musikk, om å spille.

Ernst Simon Glaser med instrument, foto: T. Schönfelder/RK

Av Hild Borchgrevink

I tillegg til en generasjons aldersforskjell ligger det en merkbar varme og gjensidig respekt i luften mellom de to musikerne der de sitter, i blankpussede omgivelser med palmer og insisterende taffelpianist på Hotel Bristol i Oslo.

Ernst Simon Glaser er født i 1975 og oppvokst i England. Han studerte ved Royal College of Music i Manchester hos cellisten og pedagogen Ralph Kirschbaum. Denne innspillingen er hans første.

Liv Glaser debuterte i 1960 og er professor ved Norges Musikkhøgskole. Hun studerte i Oslo med Robert Riefling og ved Pariskonservatoriet med Marcel Ciampi og Vlado Perlemuter, senere med Lev Oborin ved Moskvakonservatoriet og med Ilona Kabos og Wilhelm Kempff. Under en forskningstermin i 1990 brakte Mozart-studier henne til Wien og studier i hammerklaverspill med professor Malcolm Bilson, som hun fortsatt har faglig kontakt med. Hun har blant annet spilt inn Mozarts samlede klaversonater på Simax, de 3 siste platene på hammerklaver.

— Det er bra at vi nå endelig en gang for alle får slått fast at vi er søsken, ler Liv Glaser. – Folk kommer stadig bort til meg og synes det er så hyggelig at barnebarnet mitt gjør det så godt som musiker…

Glaser og Glaser har nå spilt inn fire verk hvorav tre opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter enn cello og klaver. Schuberts sonate er skrevet for arpeggione og klaver. Arpeggione var et instrument som nå er forsvunnet, noe midtveis mellom en gitar og en cello. Instrumentet ble holdt mellom knærne og spilt med bue, og samtidig hadde gripebrettet bånd og seks strenger.

Ett av de tre Schumann-verkene finnes endog i flere varianter, siden det er skrevet for å bli spilt i borgerlige stuer med det man måtte ha tilgjengelig av instrumenter.

”Hvem i all verden tror jeg at jeg er, som spiller inn en CD med originalt hammerklaver og en moderne utstyrt cello?”, spør cellist Glaser i en tekst til innspillingen, før han sier seg godt fornøyd med denne hybride settingen.

— Jeg ble tvunget til å arbeide frem helt nye teknikker for å finne klangnyanser som passer sammen med hammerklaveret, sier Ernst Simon Glaser. – Utfordringen var å få det lett og intimt uten at det ble for tynt. På moderne celloer er det stålstrenger, mens eldre instrumenter har tarmstrenger. Stålstrenger gir blant annet en sterkere lyd rent dynamisk, men mindre fleksibilitet. Det hjalp veldig å stemme ned til Schuberts originale kammertone, 430. Da blir strengene løsere, og de reagerer annerledes. I tillegg har jeg jobbet med trykk og artikulasjon i buen, og med vibrato.

— På hammerklaver handler det om at det åpner seg et mye større register av nyanser i spennet mellom pianissimo og mezzoforte, der hvor Schubert opererer så mye, sier Liv Glaser. – Plutselig får du forskjellige klangfarger i forskjellige registre. Det klaveret vi har brukt til Schubert, et nyrestaurert Alois Graff-instrument, inspirerer til å forstå komponistens notasjon på en ny måte. Hvordan han skriver aksenter og løp, hvordan han velger å frasere og betone, har helt klart sammenheng med instrumentets fysiske egenskaper. Selvfølgelig kan vi aldri vite hvordan det virkelig hørtes ut i ørene hans, det er nødt til å bli en blanding av vårt og hans uttrykk. Men instrumentet gir deg helt nye klangkvaliteter og større dynamisk variasjon. Originalinstrumenter er en unik informasjonskilde til klang.

Med moderne pianoer er klanglig balanse alltid en utfordring i kammermusikk. – Med hammerklaver er dette problemet mer eller mindre borte, sier Liv Glaser. – Man hører ofte folk si at Schubert sikkert hadde foretrukket den store klangen i et Steinwayflygel hvis han hadde hørt den. Men det er ikke sikkert! I de største instrumentene er det detaljer i et dynamisk og klanglig spenn som forsvinner.

Hvem av dem var det som tok initiativet til samarbeidet mellom dere to?

— Det var meg, sier Ernst Simon.

I 2002 var han med i det første kullet av musikere i Rikskonsertenes Intro klassisk-program og ble kåret til årets unge solist.
— Det var en fin erfaring, sier cellisten. – Særlig var det flott at jeg fikk muligheten til å bestille et verk. Jeg bestilte et stykke av Eivind Buene. Men det var altså der samarbeidet vårt egentlig begynte, sier han til søsteren. – På prøvespillet til Intro klassisk hos Rikskonsertene.

Derfra tok det helt av, ifølge duoen. Liv Glaser var medspiller på Ernst Simons debutkonsert, og før denne platen ble spilt inn i har de to vært på turné i Norge med stoffet.

Før han flyttet til Norge, hadde Ernst Simon Glaser egentlig tenkt å reise fra Manchester til London og postgraduate-studier.

Men så dukket det opp et vikariat i Trondheim Symfoniorkester. – Jeg hadde vært med på Ungdomssymfonikerne på Elverum og hatt Øyvind Gimse som lærer, forteller Ernst Simon Glaser. – Så skulle han ha permisjon fra orkesteret, og så ringte han til meg. På den tiden var jeg ikke noe særlig opptatt av hvilke jobber jeg ville ha, jeg tenkte ikke så langt fremover, jeg tenkte mest på å bli så god som mulig til å spille. Men jeg prøvespilte og fikk vikariatet som solocellist. Jeg tenkte det måtte være en fin erfaring å jobbe et år, og så reise tilbake til London. Men så skjedde det at i Trondheim traff jeg henne som nå er min kone…

Liv Glaser sier at hun synes det er spesielt og fint at nettopp samarbeidet mellom dem er blitt rammen både rundt Ernst Simons debutkonsert og hans første innspilling. – Ofte når vi har øvd og jobbet med stoff, så har vi begynt å snakke om faren vår og hvordan han var, hva han tenkte om musikk, om å spille. Jeg vokste jo opp med ham og snakket med ham om disse tingene, så jeg vet noe om hvordan han tenkte.

— Ja, det er givende og veldig spesielt å komme nærmere ham på denne måten, gjennom Liv, å få vite mer om hvordan han var, både som menneske og som musiker, sier Ernst Simon.

— Det er spesielt for meg også, sier Liv Glaser. – Det ene er at Ernst Simon ligner faren vår veldig av utseende. Men det er andre ting også. Jeg er vel ikke den rette til å bedømme det, men jeg synes at far hadde en særegen klang i spillet sitt. Det var flere som sa at man kunne høre at det var ham, også når han ledet en gruppe. Det var en veldig talende klang, en klang jeg også kan høre hos Ernst Simon.

Cellisten blir stille og ser på henne, nesten litt rørt.

Ernst Simon Glaser er for tiden solocellist i Operaen. Liv Glaser nærmer seg å gå av med pensjon fra stillingen ved Norges Musikkhøgskole, men er i full sving blant annet med Clementi-innspillinger på hammerklaver. – Jeg faller snart for aldersgrensen på NMH, som det heter, sier hun. – Er det ikke rart, egentlig, at man snakker om å falle…

Ja, for det handler jo ikke om noe kunstnerisk fall, sier vi.

— Nå kom jeg på den utrolige konserten med læreren din, med Vlado Perlemuter, sier Ernst Simon henvendt til søsteren. – Husker du den? Han var over nitti år, tror jeg. Han ble båret opp på scenen og stablet opp på pianokrakken, men når han først satt der, så spilte han helt fantastisk.

— Ja, han spilte Ravel, svarer Liv Glaser. – Men også Chopin. Før de bar ham ned igjen. Tenk å få lov til å være klar i toppetasjen så lenge!

Når vi spør om det er flere samarbeidsprosjekter på trappene, besvares det med et stort ja, men vi får ikke noe konkret ut av dem ennå.

— Det stod mange andre jobber i kø for oss begge to da denne innspillingen var avsluttet, sier Ernst Simon Glaser. – Men vi har begynt å tenke.

Publisert:

Del: