Etter ti år som svartmetallrebeller, har Satyricon tatt steget opp i storselskapenes verden – uten å bli mindre rebelske av den grunn. Jubileum og EMI-kontrakt markerer de med utgivelse av plata “Ten horns – ten diadems” på sitt eget selskap Moonfog. Og dette er ingen vanlig samleplate, skal vi tro Satyriconvokalist Sigurd Wongraven, som ellers fyrer av følgende salve om label-kollega Morten Abel: – Morten Abel er sikkert en flink popartist, men han har ikke akkurat vært sentral i utviklingen av popmusikken. Norske svartmetall-band har derimot hatt alt å si for utviklingen av sin sjanger.

Sigurd Wongraven, Satyricon

Av Lars Nedland

— “Ten horns, ten diadems” er en markeringsplate. Vi er ti år, og det bør jo ikke gå upåaktet hen, sier han, og styrer samtalen kjapt inn på albumdetaljene. – Skiva inneholder 2 låter fra hvert av studioalbumene vi har gjort, og tre av dem kommer i remastrede versjoner. Videre inneholder den en låt som ble spilt inn i forbindelse med vårt kommende studioalbum, “Volcano”, men med samleskiva i tankene. Den låta er Anja Garbarek med på, og resultatet har blitt helt enormt. I tillegg til alt dette, har vi tatt med en låt fra selve “Volcano”-albumet – vi ser nemlig ikke bare bakover, men fremover også, bedyrer en tydelig fornøyd Wongraven.

Satyricon er det første svartmetallbandet som har signet til et majorselskap, og det tar Sigurd alvorlig.

— Jeg tror det betyr ganske mye at det endelig har skjedd, sier han og drar litt på det. – Dersom det går bra med oss, kan de store selskapene komme til å signe flere svartmetallband, og det kan gjøre mye for sjangeren på sikt. Selger vi derimot lite plater slik at vi bare blir en utgiftspost, kan de nok komme til å droppe hele greia. Det hviler med andre ord et stort ansvar på oss, men vi har tatt mye ansvar før også. Vi er vant til det.

Han tenker seg litt om, før han selvsikkert fortsetter: – Du må huske at norske band alltid har ledet an i sjangeren, og grupper som Darkthrone, Satyricon og Mayhem har hele tiden vært veldig bevisste på det ansvaret som følger en slik posisjon. Sjangere flyter så lett ut, og det ser man tendenser til i svartmetallen også. Jeg er så utrolig lei av den sinnssyke gothflørtinga man ser på den ene siden, og den harry macho-greia man ser på den andre. Noen må bevare det genuine i svartmetallen, samtidig som musikken utvikles. Når musikken slutter å være ekstrem, er den ikke svartmetall lenger. Satyricon lager fremdeles svartmetall, og derfor er den nye skiva vår ladet med ekstremitet fra hele vår musikalske historie.

Det var den tidligere P3-sjefen Nils Heldal som i sin tid tok denne ekstremiteten på alvor og signet Satyricon til EMI, men han forsvant raskt ut av selskapet da det ble slått sammen med Virgin. Det synes Sigurd var synd.

— Ja, jeg hadde helst sett at han hadde blitt, kommer det kontant. – Han er en veldig flink organisasjonsleder og jeg liker ham svært godt som person. Dessuten var det jo han som hadde guts nok til å signe oss, og det står det respekt av. Samtidig må jeg si at den nye organisasjonen, ledet av Per Eirik Johansen, også virker veldig bra. Da Nils forsvant, gjorde jeg det helt klart for selskapet at det finnes mange metalselskaper som vil ha Satyricon i stallen. Jeg fortalte dem at dersom Nils’ avgang ville føre til at vi ble stemoderlig behandlet i EMI-systemet, var det bare å fortelle oss det der og da, så ville vi gi ut musikken vår annensteds. Samtidig lot jeg dem forstå at vi gjerne vil bli på EMI under den forutsetning at alt som gjaldt under Nils også ville gjelde under Per Eirik.

Han stopper et par sekunder og tenker seg antagelig tilbake til diskusjonen med plateselskapsledelsen. Så fortsetter han. – Vi pratet veldig mye om disse tingene, og det hele endte med at de forsikret oss om sin seriøsitet og engasjementsvilje i forhold til Satyricon. De har siden også demonstrert i handling at de mener alvor – vi havnet for eksempel til LA for å mastre plata vår, og det på det beste og dyreste mastringhuset som var å oppdrive. Det var selskapets “move” for å bevise sin satsningsvilje overfor oss, avslutter han tilfreds.

Når det gjelder satsningsvilje, ligger Satyricon godt an. De har nemlig klart å holde bandet gående i ti år, og Sigurd er ikke i tvil om hva det er som har holdt dem aktive så lenge – Innbitt stahet og kjærlighet til musikken, sier han kjapt.

— Vi er musikkelskere, og det ligger i bunnen av alt vi gjør. Vi har en dyp skapertrang, og vi har hele tiden hatt en stigende karrierekurve. Det har nok gjort sitt til at vi fremdeles eksisterer som band – et tiår etter oppstarten. Mye har endret seg siden den gang, og det viktigste er nok det faktum at ekstremmusikken har blitt fanget opp av langt flere generelt musikkinteresserte folk. Veien fra å digge tradisjonell hardrock á la Turboneger til å digge svartmetall har på en måte blitt litt kortere, og folk har blitt mer åpne for svartmetall som sjanger. Det er positivt for oss.

Sigurd er glad for den aksepten blackmetalen har fått i Norge, men mener at sjangeren får for liten oppmerksomhet i forhold andre musikkstiler.

— Forskjellen mellom svartmetall og annen norsk musikk er soleklar: nordmenn har alltid vært best i verden på svartmetall, og den stillingen har vi ikke i noen andre musikkstiler. Wongraven tar sats og fortsetter: – Norsk musikk generelt er på opptur, men vi er ikke i verdensklasse i noen andre stiler enn metallen. Ta for eksempel Morten Abel. Han er sikkert en flink popartist, men han har ikke akkurat vært sentral i utviklingen av popmusikken. Norske svartmetall-band har derimot hatt alt å si for utviklingen av sin sjanger, og det er helt unikt!

Satyricon har sin del av æren for denne utviklingen, og det store spørsmålet er derfor: hvor går de nå?

— Rent musikalsk så tror jeg vi kommer til å fokusere enda mer på rocken og på mørket i uttrykket vårt. Det er i alle fall de to tingene jeg først og fremst har lyst til å bringe til nye nivåer. I forhold til vår posisjon innen blackmetalen, tror jeg vi har mulighet til å dominere enda mer enn det vi gjør nå. Vi kommer i alle fall til å jobbe hardt og målrettet for å få det til. Den nye studioplata vår, “Volcano”, kommer til høsten og derfra kan alt skje. Vi tar ti år til på strak arm!

Publisert:

Del: