I dette store essayet tar Svein Egil Hatlevik for seg black metal-miljøet i første halvdel av 90-tallet, med utgangspunkt i Erlend Erichsens nylig utkomne roman ”Nasjonalsatanisten”. Hatlevik mener at Stormvold må ha vært ”et ræva band”, og gir også til gode noen høyst personlige opplevelser fra den stormfulle ungdomstiden til en ung black metal-musiker, som forsøkte å kombinere ”evilsime” med det å være ”en høflig gutt som gjorde alle leksene sine”. – Norsk Black Metal på starten av 90-tallet var et sammensatt fenomen. Den var en protest mot det egalitære sosialdemokratiet, hvor alle var like flinke og like mye verdt, hvor hverdag og jobb var ekte, og hvor høytid og drøm var falskt, skriver Hatlevik, og legger til: – Men vi var også fulle av hormoner, vi var tenåringer, vi var trassige og klumsete.

Svein Egil Hatlevik i skogen

Av Svein Egil Hatlevik, skribent og musiker

Jeg er sikker på at noen vil oppleve historien jeg forteller som sterkt overdrevet, men det er den ikke. Alle som har hatt et visst innblikk i det norske Black Metal-miljøet i begynnelsen av 90-tallet, vet at personene jeg skildrer, er realistiske. – Erlend Erichsen, Stavanger Aftenblad, 18. oktober

Jeg skaper et eventyr av noe som kunne vært reelt, men som ikke er det. Erlend Erichsen, Dagsavisen 28. juli

Vi antar at Erlend Erichsen, forfatteren av boken Nasjonalsatanisten, er korrekt sitert, og slutter at han har satt seg fore å skrive en kontrafaktisk bandbiografi – historien om ideologien og musikken til et band som kunne ha eksistert. Han dikter opp bandet Stormvold, et band som ikke ble dannet i Bergen høsten 1993, og som ikke albumdebuterte med skiva Marching into Hell i 1995.

Dette er hva vi skal gjennom:

* Erichsens fremstilling av Black Metal-miljøet er mytebegjærlig. Nasjonalsatanisten har et stranger than fiction-problem. Det som skjedde i virkeligheten, var mye mer corny enn hva Erichsen makter å skildre.
* Jeg vil kontrastere Erichsens fiksjon med selvbiografiske historier. Det vil jeg gjøre for å underbygge denne påstanden: Forfatteren har – med eller uten forsett – latt seg lure av hvordan Black Metal-ere har iscenesatt seg selv.
* Jeg vil argumentere for at Stormvold var et ræva band, og Marching into Hell må ha vært en drittskive.

Drøy virkelighet.

Erichsen har selv spilt i et Black Metal-band. Han spilte i bergensbandet Gorgoroth rundt 1999, og han har spilt i death metal-bandet Molested, som debuterte med Blod-draum i 1994.

Samtidig – vinteren 1994 – fant følgende episode sted:

Det er fredag kveld, klokka er omtrent halv tolv. På MTV går Beavis & Butt-Head, et tegnet humorprogram hvor to taperungdommer fra en amerikansk forstad kommenterer musikkvideoer. Jeg har trukket gardinene foran vinduene i stua; jeg vil ikke at noen skal vite at jeg ser moroprogram på tv – det sømmer seg ikke for en som meg.

Jeg er 16 år gammel, og livet handler om Black Metal. (Vanen med å skrive Black Metal med stor forbokstav tilegnet jeg meg på denne tiden.)

Jeg synes jeg hører noen luske rundt huset. Det ringer på døra. Utenfor står fire unge menn. De ser ut til å være tre–fire år eldre enn meg. De bærer Black Metal-uniform – svarte skinnjakker, tunge støvler og nagler.

— Er det du som er Svein? spør en av dem.
Jeg har aldri sett noen av dem før. “Faen, alle har lenger hår enn meg,” tenker jeg.
De har kjørt fra Askim til Ytre Enebakk, en strekning på to og en halv mil. De fire unge mennene er medlemmer av bandet Strid.

— Det er jeg som er Svein Egil, presiserer jeg.

— Er det du som spiller i Fleurety?

Fleurety er bandet en venn og jeg startet litt over to år tidligere. Fleurety er forresten navnet på en demon; de hallusinogene urtenes herre, som kan utføre enhver arbeidsoppgave i løpet av én natt.

— Ja.

— Dere er herved oppløst.

Jeg tenker meg ikke om før jeg svarer.

— Dra til helvete.

Faderlig intervensjon.

Han som snakket, løper mot meg, og jeg forsøker å lukke ytterdøren. Men han har allerede satt foten i døråpningen. Hodet mitt smeller i veggpanelet. Den fremmede skriker; jeg husker ikke nøyaktig hva. Hvis det ikke var “Jeg skal faen meg banke deg!”, så var det “Jeg skal faen meg drepe deg!”.

Så kommer pappa inn i entreen. Han og mamma har selvsagt våknet av at det ringte på. Pappa er iført kun truse, mønstret i blått og oransje, et mønster som minner om rosemaling. Han er skallet, bærer briller, er kompakt og under gjennomsnittlig høy.

Han jager alle de fire fremmede av gårde. De må reise hjem til Askim med uforrettet sak. Knivene de hadde gjemt under jakkene, kom ikke til nytte.

Musikkpoliti.

Det er lettere å være tøff for Vinterblod, en av de to hovedpersonene i Nasjonalsatanisten, enn det var for gutta i Strid. Som når Vinterblod og Ljåvold, den andre hovedpersonen, skal inspisere et mulig nytt øvingslokale: En av de normale rockerne som inntil nylig har brukt lokalet, spytter på Vinterblod fordi han er Black Metal-er. Men det går det glatt for Vinterblod å banke ham så blodet renner, og han kommer slett ikke i klammeri med politiet. Handlinger som denne, å banke en normal person, ga prestisje i Black Metal-miljøet. For en Black Metal-er var det sentralt å vise at man ikke var et normalt menneske – man skulle være ekte. Og ingenting var verre enn en falsk Black Metal-er: en posør eller trendnisse.

Grunnen til at fire unge menn reiste fra Askim til Ytre Enebakk en fredagskveld i 1994, var at de hadde hørt noen påstå at vi, medlemmene i Fleurety, ikke var ekte Black Metal-ere. Denne blandingen av musikkpoliti og lynsjemobb var ikke sendt på oppdrag fra noen; de agerte på eget initiativ. Dette var en måte å vise sin hengivenhet til Black Metal-ens ideologi.

Åpenbaring.

Hvordan ble så mange unge menn opptatt av å ta avstand fra det normale? Hva var innholdet i svartmetallens filosofi? Og hva i svarte hadde dette med fuzzgitarer, raske trommer og skrikete vokal å gjøre?

Dette er noen av spørsmålene Erlend Erichsen ønsker å besvare i Nasjonalsatanisten.

Jeg våkner opp fra en slags psykisk dvale, jeg kan kjenne det, og jeg kaster hodet fremover og ler. Jeg ler og skriker uten stans […] Musikken vokser over meg, den vokser seg til noe som ligner lyden av vill, norsk natur, ugjennomtrengelig og tung, som fosser, regn, vind og steinras, skrik fra folk som brenner inne, vokser seg så stor og øredøvende at jeg nesten ikke merker blodet som renner fra pannen min […] jeg lukker øynene og synker halvveis sammen i knærne mens jeg brøler. Jeg blir sugd mot gulvet, rekkverket rister, jeg mister taket, jeg blir en annen.

Ljåvold og Vinterblod har vært på konsert med bandet Gorgoroth på utestedet Garage i Bergen. Det er Ljåvolds første møte med Black Metal, etter mine beregninger høsten 1993.

Teologi.

I 1917 ga den tyske teologen Rudolf Otto ut boken Das Heilige. Her lanserer han begrepet “mysterium tremendum et fascinosum”. I min legmannsoversettelse fra latin betyr det: “mysteriet med det som får deg til å skjelve (av redsel) og som samtidig tiltrekker deg”.

Erichsen har forklart følgende i et intervju med Bergens Tidende om Ljåvolds første møte med Black Metal: “Han [blir] livredd, men samtidig ufattelig glad. De fremstår som noe overmenneskelig som kan ta ham vekk fra en grå verden.” Det er – og skal være – vanskelig for utenforstående å forstå hvor Black Metal-ens appell ligger, men opplevelsen av Black Metal er ikke unik; folk har hatt opplevelser av denne typen siden religionenes opprinnelse.
Den som har erfart Black Metal, har hatt en opplevelse av “mysterium tremendum et fascinosum”. Men hvorfor ikke kalle en spade en spade, og kalle denne opplevelsen “skrekkblandet fryd”? Mitt svar på dette er ikke bare at Black Metal-ere synes latin er tøft, men at opplevelsen av Black Metal best forklares med et teologisk begrep. Og at dét sier mye om hvorfor det tidlige 90-tallets Black Metal-ere ble som de ble.

Frykt og avsky.

I løpet av 1992 brant syv kirker ned til grunnen i Norge, blant dem Fantoft stavkirke og Holmenkollen kapell. Politiet sto uten spor i mange av sakene, men 20. januar 1993 fikk de hjelp fra uventet hold.

— Vår hensikt er å spre frykt og faenskap, frykt for mørkets makter […] Vi står bak alle kirkebrannene i Norge. Det begynte med Fantoft stavkirke. Og vi stopper ikke med de åtte kirkebrannene til nå, fortalte Varg Vikernes til Bergens Tidende. Han var anonymisert i avisen, men ble arrestert samme dag. Han skulle komme til å bli herostratisk berømt under navnet “Greven”.

Bandet til Greven het Burzum. 21. januar 1993 trykket VG et intervju med “en 25-åring” som drev platebutikken Helvete i Oslo. Det var Øystein Aarseth, som forsommeren 1992 hadde gitt ut debutplata til Burzum på sitt plateselskap. Lite visste han da om at han skulle komme til å bli drept av Vikernes et drøyt halvår senere. Han formanet bekymrede foreldre til ikke å la seg skremme av omvendte kors og pentagrammer.

— Det er bare sjokkeffekter, sa han til VG.

Men overfor oss, fansen – kundene som handlet hos ham – hadde pipen en ganske annen lyd.

— Vi hater disse “peace, love & democracy”-greiene. Krig, sodomi og diktatur! Vi støtter alle ekstreme og undertrykkende stater som det gamle Albania, Iran, Kambodsja under Røde Khmer […] Folk som dør og lider, sa Aarseth til det svenske musikkmagasinet Close-Up i 1992.

Vi beveger oss tilbake til Nasjonalsatanistens fiksjonsunivers. Ljåvold er nettopp kommet ut av konsertlokalet etter å ha bevitnet sin første Black Metal-konsert.

[Vinterblod] gnistret i øynene og veivet med armene mens han fortalte. Jeg husket bildene av svarte skikkelser i avisene, de var som hentet fra en annen verden. En sterkt økende avsky mot det alminnelige vokste straks frem i meg, jeg kjente et nytt hat mot mønstermennesker og folk uten egen vilje, et hat mot hele samfunnet.

Erichsen er på sitt beste når han beskriver Black Metal-ernes desperate behov for å gi alle andre – streitinger, foreldre, lærere og de som liker hard core-musikk – følgende beskjed: “Vi er ikke i samme båt!” (Klassisk ungdomsopprør.)

Fanatisme.

Vinterblod og Ljåvold har fått sine åpenbaringer; det er ikke lett å være fanatiker uten å være religiøs. Og mange av oss som var knyttet til Black Metal-bevegelsen på starten av 90-tallet, var fanatikere. Vi delte i likhet med andre fanatikere verden inn i to: vi og de andre. Troen på Black Metal dominerte tilværelsen, og signaler fra omverdenen som motsa Black Metal, ble avvist. Den fanatiske Black Metal-eren vraket sine streite venner, han ville heller gå turer i skogen om natten enn å gå på fest. Men i motsetning til de fleste andre fanatiske bevegelser krevde ikke Black Metal-en kun konformitet fra sine rettroende, men også individualitet.

Ljåvold er Nasjonalsatanistens jeg-person. Han er mest opptatt av musikken, men gjør så godt han makter for å iscenesette seg selv som Black Metal-fanatiker. Når venninnen Hilde, som han er betatt av – noe han ikke tør innrømme overfor seg selv – kommenterer hvor kledelig hans lange, nyfargede, svarte hår er blitt, blir han skuffet. Han vil at alle rundt ham skal se hans råskap, hvilket vilt dyr han er.

Satan.

Ljåvold lar seg lede av Vinterblod, bokens leverandør av tankegods. Han lanserer begrepet Nasjonalsatanisme for å beskrive sin særegne tolkning av Black Metal-ideologien. Han er opptatt av det norske, han romantiserer vikinger og skog. Det førkristne Norge var ikke tynget av nestekjærlighetsreligioner med semittisk opphav. Han idoliserer den sataniske arketypen, den utstøtte – han som er alene mot alt – og sper på disse tankene med nietzscheansk overmenneskeromantikk.

Massen vil alltid være min fiende, for hvis enkeltindividet en hende gang føyer seg, eller følger meg, så er det bare inntil det øyeblikk de igjen menger seg med massen. Da følger de flertallet og står og skriker mot meg, den enslige, med redde øyne, fordi de føler seg ledet av en ukjent kraft. Men de våger altså sjelden å si imot den ene når de er alene.

Erichsen vil ha oss til å kjøpe dette sitatet som direkte tale. Men ikke engang de semreste politiske talere uttrykker seg i et slikt papirknitrende språk. Enn videre: Erichsens fremstilling av Black Metal-ideologien er for grundig gjennomarbeidet for å være plausibel for sin tid. Det var ingen Black Metal-ere som i 1994 hadde lest nok Nietzsche til å formulere Vinterblods tanker. Hans ideologiske utlegninger er pusset og flikket på gjennom en skriveprosess som har vart minst to år, og er langt mer avanserte enn hva noen av oss presterte på den tiden.
Det er verdt å bemerke at Erichsens bakgrunn er fra Gorgoroth, et Black Metal-band som lenge har vært mer opptatt av Nietzsche enn gjennomsnittet – spesielt på Incipit Satan (1999), som var den plata hvor Erichsen spilte trommer. Her finner vi eksempelvis låta “Will to Power”.

Hallo, hallo.

En kveld noen uker etter at Strid hadde vært på besøk, mottok jeg en telefon. En tilgjort, mørk stemme erklærte: “Du skal dø. Grusomt.” Jeg bestemte meg for å gå en lang tur i skogen for å tenke.

Da jeg kom tilbake, hadde jeg kommet frem til hva som måtte gjøres. Dagen etter gikk jeg på skolen med en kniv med et 20 centimeter langt blad på innsiden av frakken. Jeg skaffet en sprayflaske med tåregass, som jeg oppbevarte i det lille rommet på ryggsekken. Slik var jeg utstyrt hele det neste året.

I mellomtiden lot jeg meg intervjue i utenlandske fanziner, og i likhet med Vinterblod trengte jeg min egen spesiallagde isme. Jeg erklærte at jeg var en evilist. Min ideologi skulle være den mest ekstreme av dem alle. Jeg hevdet at jeg dyrket ondskap for ondskapens egen skyld, uten selvisk interesse.

Jeg strevde med å fylle min nye, beinharde ideologi med innhold. Det var ikke så lett. Hvordan kombinerer man en ideologisk forpliktelse om å ønske andre menneskers lidelse med å være en høflig gutt som gjorde alle leksene sine?

Med Fleurety hadde vi spilt inn singelen A Darker Shade of Evil, som skulle gis ut på det tyske selskapet Malicious Records. Men singelen vår ble aldri gitt ut på Malicious Records, og årsaken er etter hva jeg erfarer at eieren av selskapet mottok trusler fra Strid. (Malicious Records ga blant annet ut Strids eneste offisielle utgivelse, en vinylsingel i 1995, og den andre plata til Gorgoroth, Antichrist, i 1996.)

Noen måneder senere kom jeg frem til at jeg ikke klarte å lage noen tilfredsstillende definisjon av begrepet “ondskap”, og evilist-prosjektet ble avsluttet. Singelen vår ble gitt ut på det engelske selskapet Aesthetic Death Records, og jeg klarer den dag i dag fortsatt ikke å gi noen tilfredsstillende definisjon av begrepet “ondskap”. Egentlig mener jeg (fortsatt) at “ondskap” er et tullete begrep.

Mytebegjærlig.

Nasjonalsatanisten har, som nevnt, et stranger than fiction-problem. Norsk Black Metal på starten av 90-tallet var et sammensatt fenomen. Den var en protest mot det egalitære sosialdemokratiet, hvor alle var like flinke og like mye verdt, hvor hverdag og jobb var ekte, og hvor høytid og drøm var falskt. Norsk Black Metal var en protest mot kommersialisme; man laget plater med bevisst dårlig produksjon – i motsetning til masseprodusert amerikansk death metal. (For et to timers foredrag om forskjellen på Black Metal og death metal, ring Morgenbladets sentralbord og be om å bli satt i kontakt med undertegnede.)

Norsk Black Metal besto av pubertetsgutter som var så fanatisk hengivne til sin egen kunst at de var villige til å bruke bensin og fyrstikker for å kunne ha et bilde av en nedbrent kirke på platecoverne sine. Men vi var også fulle av hormoner, vi var tenåringer, vi var trassige og klumsete.

Erichsens skildring av Black Metal-fanatisme er troverdig. Men problemet er at fanatismen mangler pubertalt kløneri. På denne måten ender Nasjonalsatanisten opp som en mytebegjærlig bok om Black Metal. Vi får aldri høre Vinterblod banne fordi håret hans har satt seg fast i naglearmbåndet. Vi får aldri høre noen si urteite ting som “Analsex er mye ondere enn vaginalsex, for man kan ikke skape liv med analsex. Derfor er vi for analsex. Analsex er destruktivt!”. (Disse ordene ble etter hva jeg erfarer ytret i platebutikken Helvete i 1992.)

Merk: Jeg etterlyser ikke en gjesteopptreden av Otto Jespersens grovkalibrede satirefigur Baron Blod – skjønt det kan tenkes at en syntese, en Baron Vinterblod, ville ha vært en mer troverdig menneskeskildring.

Dårlig band.

Hvorfor mener jeg at Stormvold må ha vært et ræva band, og at Marching into Hell (1995) må ha vært en dårlig plate?

· Medlemmene av Stormvold hører aldri på noe annet enn norsk Black Metal. Vitaliteten i det tidlige 90-tallets Black Metal-miljø hadde sitt utspring i at bevegelsen var internasjonal og dermed mangfoldig. Definisjonen av Black Metal tilsa at “så lenge tekstene er sataniske, er det Black Metal”. Dette ga frihet – alle musikalske virkemidler var tillatt.

· Marching into Hell er gitt ut etter at fasiten på norsk Black Metal er blitt levert. Den var det band som Darkthrone, Burzum, Emperor og Mayhem som ga. Allerede i 1994 var Black Metal som musikkform størknet i klisjeer, og en form for post-Black Metal var i ferd med å utvikle seg.

· Vi skal overgå Gorgoroth, vi skal danne vårt eget Black Metal-band! sier Vinterblod. Han har den estetiske fanatismen som gjorde norsk Black Metal bra, men Stormvold lanserer ingen nye musikalske ideer. Gorgoroth var på denne tiden (1994) et middelmådig band med kjedelige riff. De spilte inn den første platen sin i Pentagram i Grieghallen, liksom altfor mange andre, og fikk dermed en produksjon som allerede da var blitt en klisjé. Stormvold øver utrettelig, og ender opp som en flinkis-versjon av Gorgoroth.

· Hovedpersonen Runar velger pseudonymet “Ljåvold”. Valget av et latterlig kunstnernavn tyder på at hans evne til å skille tøft fra døllt er mangelfull. Det er derfor ingen grunn til å tro at han lager fete riff.

Jeg hevder altså at Stormvold er for sent ute. Festen i norsk Black Metal, hvis det er rimelig å bruke et slikt uttrykk, er over. I min erfaring viser det seg at den beste predikatoren for om et Black Metal-band er bra, er at minst ett av medlemmene var fanatisk Black Metal-er før den skjebnesvangre datoen 20. januar 1993 – den dagen Black Metal byttet fil fra undergrunns-landevei til mainstream-autostrada. (Dette er en statistisk predikator, jeg postulerer ikke et årsaksforhold.) Vinterblod hevder å ha vært i Oslo og kjøpt plater i Helvete (som ble stengt i januar 1993), men han lyver. Han er typen til å skryte på seg den slags – jeg antar dette fordi han lyver om mer alvorlige ting i boken – og det var ikke uvanlig på denne tiden at folk hevdet å ha opplevd sin Black Metal-åpenbaring tidligere enn hva som var tilfelle. Man ville jo ikke bli tatt for en trendnisse heller.

Satans bra musikk.

Året er 2000. Jeg sitter på t-banen på vei hjem. En fremmed mann kommer bort til meg rett før banen stopper ved Høyenhall stasjon, den siste før Manglerud, hvor jeg har tenkt meg av.

— Skal du ikke være med og gå av her? spør den fremmede.
– Tja, ja, svarer jeg.

Den fremmede viser seg å være min nabo, og bor 200 meter lenger ned i veien. Han var en av gutta i Strid og har klippet håret siden sist. I løpet av spaserturen hjem blir det tydelig at han er hypp på forsoning.

Vår fanatisme fremstår som et mysterium i ettertid. Black Metal, slik vi praktiserte den på begynnelsen av 90-tallet, var teitere enn de fleste andre ungdomsopprør – muligens alle andre ungdomsopprør. Men det er fortsatt umulig å ta avstand fra Black Metal, og dette kan forklares med styrken i åpenbaringen og den resulterende fanatismen. Det er enklere å ta avstand til den Black Metal-en som eksisterer nå, som er blitt oppkjøpt av utenlandsk kapital og kommersialisert som i en Abo Rasul-roman. Black Metal, slik en gjeng guttunger opplevde den på starten av 90-tallet, er et mysterium tremendum et fascinosum.

Og så kom det en god del satans bra musikk ut av det.

(Og mye dritt, så klart.)

AKTUELL BOK
Erlend Erichsen:
Nasjonalsatanisten
154 sider. Damm. 2005

Essayet ”Sønner av Satan” ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 9. desember 2005. Det bringes her videre med forfatterens og Morgenbladets høyst velvillige tillatelse.

Publisert:

Del: