Som et eksempel på profilen til Jazznytt, har Ballade her gleden av å bringe videre et større utdrag fra en av artiklene i deres siste utgave. Det dreier seg om et portrettintervju med Solveig Slettahjell, ført i pennen av Bår Steinvik. – Sidsel Endresen var min mentor, forteller Slettahjell. – Det var hun som gjorde meg klar over instrumentet mitt.

Solveig Slettahjell (Foto: Bår Steinvik)

Tekst og foto: Bår Steinvik, Norsk Jazznytt

Jeg var en av de heldige som hørte Solveig Slettahjell på Kongsberg i år. Det var nemlig ikke så greit å få sett henne, så fullt som det var i Smeltehytta, men jeg fikk altså hørt henne. Fordi alle var så stille. Hun laget sannelig ikke så mye lyd, verken hun eller bandet, og jeg tok meg selv i å bli litt bekymret. Kom publikum til å forbli trollbundet av den ene nedpå-låta etter den andre? Tøyet hun det ikke litt langt? Men jeg trengte for så vidt bare å kjenne på meg selv. For jeg var lutter øre.

— Jeg liker at ting er litt “holdt”, forklarer hun når vi møtes til intervju over frokosten neste dag. – Når man skal synge de sangene trenger man noe å gå på. Den menneskelige stemme kan jo synge utrolig svakt. Kanskje svakere enn en trompet kan spille, sier hun innimellom munnfullene, og legger til:
— Dessuten har jeg jo peisa på så mye før…

Det har hun gjort, og det skal vi komme tilbake til. Men hva gjorde hun før det igjen? Før all peisinga? Jo, hun vokste opp på et lite sted i Sør-Trøndelag som heter Orkanger, i en familie med mye synging. Og orgelspilling.

— Jeg vokste opp i en kristelig sammenheng vet du, så jeg fikk veldig mange oppdrag med å lede kor og være kappellmester og slikt. Begynte å spille piano da jeg var ti og kompa veldig mye kor. Jeg er veldig glad for den bakgrunnen. Vi fikk frie tøyler – og selv om vi forholdt oss til salmer, var det også en vei inn til popen og det rytmiske, i motsetning til alternativet, som var å spille i korps.

Og en dag fant Solveig en plate i samlinga til faren sin: Golden Gate Quartet, “en vokalgruppe bestående av fire afroamerikanske herremenn med smale sekstitallsdresser”. Etter det begynte hun å finne fram til jazzen på egen hånd, via “mye spirituals og slikt”. Som 15-åring fikk hun sin første betalte jobb som barpianist, på “Pappas pizza”. Hun fortsatte både å synge og spille piano, etter hvert ble det musikklinje på videregående, og da hun søkte på Musikkhøgskolen “hadde hun jo en del Ellington inne”.

Trøkk og tekst
Miljøet på høgskolen beskriver hun fremfor alt som veldig lite: åtte studenter da hun startet, og fire av dem gikk i hennes klasse. Det var her hun begynte med standardjazz.

— Men jeg likte det jo egentlig ikke, vet du, hihi. Min innfallsvinkel har alltid vært å bruke låtene veldig fritt, til det jeg selv vil. Jeg hadde en duo med Håkon Hartberg, hvor vi spilte veldig mye forskjellig, litt jazz her og litt Prince der.

Hvilke sangere vil du si er inspirasjonskildene dine?

— Artig at du spør om det. Ofte når jeg blir omtalt, blir det snakk om Sarah og Ella, men jeg er ikke der vet du – for meg er det Betty Carter, Frank Sinatra og Peggy Lee som gjelder. Det er noe med det litt sobre “holdte” preget – ikke den “jazzy black mama”-greia. Selv om jeg har hørt veldig mye på Ella også… og Billie Holiday var jo noe av det første jeg hørte; en trippel-lp jeg fant på bruktsalg. Og så ble jeg liksom værende på femti- og sekstitallet.

På nittitallet begynte imidlertid den pianospillende jenta også som funkvokalist i Squid, og det var da hun virkelig fikk “peisa på”. En ung jazzsangerinne fortalte meg i forkant av intervjuet at noe av det som særpreger Solveig Slettahjell er at hun i tillegg til å beherske det intime uttrykket har et voldsomt trøkk i bakhånd, hvis det skulle trengs.

— Ja, jeg har den evnen – på godt og på vondt, hahaha! Det er veldig bra det altså, men det blir fort det trøkket som blir deg. Det merket jeg da jeg jobbet med Squid; vi fikk jo et bra liverykte og spilte masse – jeg lærte veldig mye om rytme, og det var fryktelig stas. Men jeg merket at det var lett å falle inn i en sånn cheerleader-type rolle.

Føler du at du har “landet” i et jazzlandskap nå?

— Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre pop igjen. Nå har jeg hatt en periode hvor jeg har fått prøvd ut helt andre ting: mye sanger-greier og samtidsmusikk og fri-improv-ting. Det er fint å få forsket litt på “hornet” sitt.

Solveig snakker mye om å bli kjent med stemmen, hornet sitt. Og da trenger man noen å snakke med. Sangere. For henne var det Sidsel Endresen som fungerte som mentor:

— Hun er vanvittig raus og givende. Og hun var den som gjorde meg klar over instrumentet mitt.

Du beskriver stemmen som et instrument, men hvordan forholder du deg da til tekst og mening?

— Heh. Jeg fikk fnatt på et tidspunkt – jeg hadde jo stått og sunget tekster om Jesus siden jeg var fire, vet du – og for sju års tid siden ble det som om det var vanntette skott mellom teksten og syngingen. Ikke sånn å forstå at jeg ikke brydde meg – jeg ville kunne stå inne for tekstene kunstnerisk og innholdsmessig, men i det øyeblikket jeg gikk på scenen, var tekstene bare fonetikk for meg, sier hun engasjert. Etter en liten pause legger hun til: – Men jeg har blitt rundere med åra.

Artig at du sier det, for jeg hørte noen hevde nylig at “det finnes ingen i Norge, muligens med unntak av Sidsel Endresen, som kan formidle en tekst som Solveig Slettahjell. Hun får deg til å virkelig tro på teksten”.

— Jøss, det må jeg si. Hm. Du skjønner, jeg er ikke så innmari full av meg sjøl – ha ha ha, nå hørtes det ut som jeg var innmari full av meg sjøl, faktisk – men altså, det tror jeg er viktig: At når jeg står på scenen er det ikke jeg som skal formidles, men innholdet i musikken. Jeg har på en måte samme syn på musikken som publikum, skjønner du? Å bevare den innfallsvinkelen er viktig for meg. Den dagen jeg mister den, må noen si fra.

Gutter og jenter og sånn
Men dette er altså et temanummer av Jazznytt. Solveig ler når hun får høre det, det visste hun ikke – og vi lurer litt på hvorfor det heter “jenter i jazzen” og ikke for eksempel “kvinner” eller “damer”. Det er vel mest for bokstavrimets skyld, lander vi på. I motsetning til “kvinner i kassen” og “damer i …”. Vel, nok om det.

Du underviser jo både gutter og jenter på Musikk-konservatoriet i Kristiansand. Merker du noen store forskjeller?

— Jentene er snillere, gjør som læreren sier. Guttene gir litt mer blanke. Det er kanskje et problem at det har blitt laget en veldig samvittighetsfull tradisjon innen jazz-sang, tilpasset flinke jenter. Men mange av guttene hadde nok hatt godt av å sette ned tempoet litt og stikke fingeren i jorda.

Hvordan da?

— Veldig mange går bare inn for å lære seg triksene. Det er forresten artig med guttene som synger, den der høye tonen de er så vanvittig opptatt av å treffe. Det er altfor få som setter seg ned og virkelig forsker på klangen i stemmen sin: hvordan høres det ut når jeg gjør det og det, der og der i melodien.

Enn med jazzmusikere generelt da, er det sånn at guttene rotter seg sammen og lager klikker?

— I all hovedsak er det ikke noe problem, men innimellom dukker det faktisk opp sånne idiotiske holdninger som at “hvis du har med jenter i band, føkker det opp kameratskapet”. Men jeg tror det er et større problem at jentene er i et sensasjonelt mindretall i denne bransjen. Ethvert miljø som har en såpass tydelig skeiv fordeling mellom kjønnene, på en eller annen måte, vil være preget av det. At et så frilynt miljø kommer ut med et så inni hampen gammeldags mønster, er jo helt utrolig. Det er fullstendig lavpannet i forhold til resten av verden, og det må man gjøre noe med. Jeg tror det er viktig å nå ut til ungene tidlig, og vise at det ikke trenger å være sånn. Jentene må bli tøffere.

Sjefer du mye i bandet ditt da?

— Ja, det er jo mitt band! He he. Men det består jo av en gruppe meget kompetente improvisatører. Så jeg må begrense sjefinga litt for å slippe fram den musikken som er der. Men jeg har veldig klare ideer og vet hva jeg vil.

I tillegg får du som vokalist en veldig sånn frontfigur/formidlerrolle?
— Ja. Lenge var jeg veldig oppgitt over nettopp den formidlerrollen. Jeg synes det er veldig viktig at hele bandet forholder seg til publikum. Mange musikere “lener seg” for mye på sangeren; de må skjerpe seg, våkn opp! Det at musikken skal være i førersetet er et veldig bra prinsipp, men av og til fører det til at musikken rett og slett ikke kommer ut der den skal. Det er ikke sånn at folk kommer og tar fra deg musikken hvis du sier hei til dem …

Resten av intervjuet kan du lese i den nyeste utgaven av Jazznytt. Du kan også bestille et abonnement her.

Publisert:

Del: