INTERVJU: – I motsetning til en del folkemusikkensembler som tar tak i rytmiske ting og kjente akkordunivers, beveger vi oss i en noe annen retning der det ikke er så viktig å gå framover hele tiden. Jeg er opptatt av musikk som tilstand mer en musikk som forløp, og der opplever jeg at vi tre er veldig på nett, seier Anne Hytta om ensemblet Slagr. Søndag lanserer dei debut-CDen ”Solaris”.

Slagr_backsize

Av Ida Habbestad

Hytta danna ensemblet i 2003 med Lars Johansen og Amund Sjølie Sveen – sidan òg med Sigrun Eng. Ynskjet var å skapa ny musikk ut frå element i den norske folkemusikken, og på ensemblets heimeside les me meir om prosjektet. Det handlar om å henta ut grunnstrukturar frå den folkemusikalske solistiske tradisjonen og frå dette å skapa ”nye musikalske strukturer, hvor klangflater, melodiske motiver og improviserte partier får folde seg ut i skiftende melodiske og rytmiske landskap”.

Same plass kan ein lytta til ein tidvis stillferdig, mediterande musikk, stemningsfull heller enn framoverretta. Det er med dette som utgangspunkt eg bed Hytta forklara meir om kva Slagr eigentleg er.

— Stikkordene er linjer og klang, forklarer Hytta.

Ho peikar på kontrasten mellom den varme, overtonerike strykarklangen og den meir kjølige vibrafonklangen, og meiner dette skapar ein konstruktiv motstand i ensemblet.

— Sigrun sa en gang at vibrafonklangen gir Slagr et mer modernistisk klangbilde enn om vi bare var strykere, og det er jeg veldig enig i. Jeg er ikke sikker på om alle vil være enig med meg i oppfattelsen av hardingfelelyden som varm! Men jeg mener den er det, med overtonene, og den sprø, ru og porøse klangen. Da jeg først begynte å spille, var det nettopp denne klangen jeg ble fascinert av. Slåttene og melodilinjene kom etterpå.

Nullpunkt

Hytta, som er frå Sauland i Telemark, byrja å spela då ho var 11.

— Det er mange som tror at hvis man er vokst opp i Telemark får man folkemusikken med morsmelka, ler Hytta.

Dét er ikkje nødvendigvis tilfellet, men om ein ynskjer å spela hardingfele byd fylket på definitive fordelar kva gjeld ressursar og materiale. Hytta tok timar med Einar Løndal og sidan Knut Buen, begge frå Tuddal, og fekk slik med seg tradisjonen derifrå – med vél utbygde slåtteformer og ein rikt ornamentert stil – som eit slags musikalsk ”morsmål”, som ho seier.

Etterkvart kom ynskjet om å skriva eige materiale, og resulterte altså i at ho initierte Slagr, med utøvarar på hardingfele, vibrafon og cello. Ein uvanleg kombinasjon, av instrument så vel som utøvarane sine utspring frå ulike miljø; det folkemusikalske, det klassiske, samtidsmusikkmiljøet – og meir flytande kategoriar.

— Den ulike bakgrunnen vi kommer med som musikere, stiller oss tilbake på et nullpunkt; det blir en annen, åpen holdning til hvordan vi kan lage musikken, seier Hytta.

— Jeg mener ikke at folkemusikere ikke er åpne, men vi er jo alle nokså preget av stilspråket vi har bakgrunn fra. Sigrun og Amund har ikke referanser til folkemusikk i samme grad som meg, og i Slagrs tilfelle opplever jeg det som positivt. I motsetning til en del folkemusikkensembler som tar tak i rytmiske ting og kjente akkordunivers, beveger vi oss i en noe annen retning, der det ikke er så viktig å gå framover hele tiden. Jeg er opptatt av musikk som tilstand mer en musikk som forløp, og der opplever jeg at vi tre er veldig på nett.

Austleg inspirasjon

— En forutsetning for at samarbeidet fungerer, er dessuten at de er smidige, kreative musikere som ikke er avhengige av en fiks ferdig komposisjon. Dermed kan vi på en annen måte prøve ut og improvisere fram arrangementene, held ho fram.

For sjølv om det er Hytta som står bak dei fleste komposisjonane, gjennomgår dei gjerne ei bearbeiding i ensemblet. Ofte presenterer Hytta melodilinjer og skisser til arrangement som ensemblet så arbeider ut i felleskap til – som Hytta seier – abstraherte, men ikkje atonale melodiar, utstrakt og med fokus på små detaljar.

Med dét og med dei nemnte ord om musikk som tilstand meir enn forløp, har me komme inn på ein austleg-inspirert tankegang, og det kjem fram at Hytta har arbeidd mykje med internasjonale musikarar, særleg frå dei persiske, greske og tyrkiske tradisjonane.

— Jeg liker utrolig godt ensembletradisjonen som de har i de landene der! De spiller lineært, melodisk og utrolig smidig, lett og elegant, forklarer ho.

Mellom dei viktigste inspirasjonskjeldene her, nemner ho Javid Afsari Rad frå Iran, den baluchiske musikaren Abdulrahman Surizehi, samt engelskfødde Ross Daly. Sistnemnte er busett på Kreta, og spelar musikk frå mange austlege tradisjonar, og han var lærar for Hytta sommaren 2004.

Middelaldersk døropnar

For øvrig har ho vore mykje involvert i middelalderensemble, og me kjem inn på likskapen mellom somme austlege ensemble og middelalderensemble – og for så vidt Slagr – der ein typisk samansetjing kan bestå av ein strykar, ein luttspelar, ein songar og ein perkusjonist.

— Middelaldermusikken var på sett og vis min døråpner til modale musikktradisjoner fra andre land. Jeg var på konsert med ensemblet Aurora Borealis kort tid etter at jeg hadde flytta til Oslo, og for meg var det en åpenbaring å høre hvordan strykeren i ensemblet, Sidsel Brevig, fletta smidige melodilinjer inn i musikken. Fram til da hadde jeg bare hadde spilt solistisk slåttemusikk, og kjente en sterk dragning mot denne musikkformen. Derfor var det lett å takke ja da Sverre Jensen i Aurora Borealis spurte om jeg kunne være interessert i å spille med dem, seier Hytta.

— Men når jeg nevner middelaldermusikk i forbindelse med Slagr, er det med en viss bismak. Bakgrunnen fra slike ensembler har nok prega arbeidet med Slagr, men Slagr har veldig lite med middelaldermusikk å gjøre. Likevel virker det som om ordet har sterk gjennomslagskraft, vi har ihvertfall opplevd at garva konsertarrangører har kalt musikken vår for middelaldermusikk, fordi ordet er nevnt i en bisetning i en pressemelding.

Utan bås

Kanskje er dette likevel ikkje så rart; for den store kombinasjonen av utgangspunkt; den vestlege kunstmusikken, innslaget av middelalder, austlege perspektiv, og ikkje minst det norske tradisjonsmaterialet, gjer at det er vanskeleg å plassera musikken i nokon bås. Somme kallar det samtidsmusikk – men som Hytta leande påpeikar:

— Innen samtidsmusikkmiljøene er det nok mange som vil kalle det muzak!

Og – for å summera opp – er det kanskje innan ein slik symbiose mellom gamalt og nytt, dur og moll, tonalitet og atonalitet at ensemblet ynskjer finna seg.

— Det er noe tvetydige ved deler av folkemusikken, særlig den gamle, som ikke alltid forholder seg til dur eller moll i en enkel forstand. Modaliteten taler rett til hjertet mitt. Det er i et slikt klangunivers jeg synes det er spennende å jobbe, avsluttar Hytta.

Slagr har lanseringskonsert søndag 25. november på Belleville. Ensemblet legg ut på turne med plata i februar, og arbeider dessutan med nytt bestillingverk til Osafestivalen neste år.

Publisert:

Del: