Smalltown feiret seg selv med enda en Festival i festivalglade Oslo. Enda en grunn til å slå jazz og electronica sammen, messing og maskiner, enda en anledning til å se Horntvedt, Gustafsson og Marhaug svinge seg i lysets støv på Blå. Og torsdagens The Thing og Jazzkammer/Sir Dupermann viste seg å bli en kvelende interessant affære for vår frilansskribent Sindre Andersen.

Sir Duperman (Jørgen Træen), 2003

Av Sindre Andersen

Ekstremt mange folk var samlet på Blå denne kvelden; mange unge, tilhørende hva jeg vil kalle Natt&Dag-generasjonen (min egen, den sene) – hvor frijazz og skjærende blipps de siste årene har slått an hyppig. Ikke minst hjertelig takket være ting som Smalltown Supersound. Og så en kort digresjon først; har jo ikke noe mer dette å gjøre, men sånn i ettertid har det plutselig det likevel. Det begynte med at jeg for en drøy uke siden ble tilbudt en billett til Kraftwerks tungt utsolgte konsert på Rockefeller.

Jeg har aldri hatt noe sterkt forhold til Kraftwerk, men regnet med å få en enestående sjanse til å se smarte gamle menn mime til fengende poplåter. Og det fikk jeg, men med en resonans i sinn og performance som jeg sent vil glemme. Vel nok er nok, bortsett fra at dette var en konsert hvor jeg for én eneste gangs skyld ikke selv gikk inn i musikantenes sted og drømte og korrigerte – jeg stod bare og slo fortryllet fast at dette er de eneste riktige versjonene, av de superriktige og lommekalkulerte, selvironiske electropop-anthems om fremtidens lommekalkulatorer og nåtidens overvåkning av Tour de France. La tyskere i hvite frakker være i fred.

Så, Kraftwerks robotfascinasjon for den fremtidige føltes selvsagt utdatert og museal, der og da, på de gamle filmene og i hentesveisens selvironiske klingklang – men i virkeligheten er den jo ikke det. Den er tilstede her og nå i dag, så tilstede at dét er grunn nok til å gråte i frykt og gysning over “We are the robots” eller “Radioactivity”. Maskinenes automatikkmakt veier fremdeles tungt, og det skulle jeg få tenkt på uka etter også.

Viste det seg. I vår tids sosialistiske minisamfunn, som Smalltown Supersound, skal det teknokratiske og det fysiske i prinsippet gå hånd i hånd og på like føtter. Om du velger å trøkke på Mac´en eller på urgammel bassakustiskk skal du uansettvære like medgjørlig og jordnær, og det du står for har identisk verdi. Begge er evige og uforanderlige, i 2004s eksperimentelle kulturliv er de begge i lik opposisjon. Som problemstilling er ikke “The Man-Machine” lenger relevant i (den uavhengige) musikkens verden. Men det er den, allikevel.

Squeak og noize og pust-ut. Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Mats Gustafsson er helt absurd rutinerte – og attpåtil har de øvd masse sammen, og kan i grunnen sette i gang med hva som helst nårsomhelst og rocke avantswingen til topps, “jerke av” både for kids og veteraner. Men hvor “vanskelig” er egentlig dét, bare man har et øre for rytme?

Da The Thing satte i gang denne kvelden, var det første gang jeg har tenkt bevisst på hvordan frijazz-musikken nå – i vår “postmoderne” samplereferansesupertid – har nådd en barista-aktig selvtilgjengelighet. Og det ved alt annet enn mjuke og økonomistiske midler. Gamle raddiser som Brötzmann og Evan Parker fører energien sekulært ut til metall- og hiphop-siklere. Slikt kan kanskje den nestendigitale “jazzrocken” drømme om – men å oppnå med tilsvarende coolness, ikke på langt nær.Og avradikaliseringen har selvfølgelig også konkrete, unge muskelmenn i representantskapet. I Sverige og Norge. Mats Gustafsson har sand i saxen og sans for kontrastering og finfordelt ull. Flaten og Love har også sine uendelige paletter, og frir seg ikke for skitne og groove-groovy grooves (og andre ting). Deres kommende album på Smalltown heter visst Garage.

Ja på papiret vet jeg ikke om noen “trio” som låter så jazztidsriktig som disse her. Men selv om papir er mer solid enn internet, har vi samtidig noe som heter Søpla. Arket er firkantet, og improven kan nå tvilsomme ytterligheter. At saksofoner kan låte meget jævlig vet vi, enten de drar på populistisk tonegroove eller Donald Duck-skrål. Mats Gustafsson er en sportslig partytass – og jeg blir ofte sliten av all veltalenheten. Og melodiloopene hans mangler frelsesarméen til Albert Ayler. (På de to siste låtene hadde han heldigvis et instrument som var så stort, i forhold til det svenske corpuset, at kjekkaseriet for ei stund ble stilt i sjakk – hihihi) Og at det er en grunn til at jeg nekter å klappe etter soloer. Nekter å bli noe annet enn blek når andre blir røde i trynet. Ønsker ofte, litt, at The Thing kunne være en ting som nøyet seg med å bukke uhøflig og smile litt djevelsk på de meste “heseblesende” partiene.

Men det fikk vente. De akustiske gutta leverte et ganske så variert og på sett og vis imponerende spellejobb. Og da noen i salen ropte etter “no´ pønk!”, så var det faktisk ikke noen festimpro/”på hæl´n”-oppvisning bandet satte i gang med, men en coverversjon av The Sonics´ “Have Love Will Travel” – som sagt, et eller annet om crossover-coolness og bevissthet om den friimproviserte hermeneutikk. Og slitne kjever over musikkens taushet.Så Jazzkammer (først den ene kuule tingen, så den andre). Duperkammer; Lasse Marhaug og John Hegre ved siden av hverandre med en ekstra bergenser på rekka, superprodusent Jørgen “Sir Dupermann” Træen. Jeg hadde sett for meg muligheten av et livesett i tråd med fjorårets over-blurpete Duperkammer-CDEP, cut-ups og ny-energi til du dør to ganger – men nei. Det skulle bli linjegymnastikk, og linje(r) som er enklere enn fingern på en synth-tangent.

Men en maskin er en maskin er en maskin (skulle det vise seg, bla.a. da Hegres laptop krasjet og han måtte vri om feedbacksystemet som en hvitgalen frakk i analog bildeanalyse). Og en gitar er en gitar er en gitar.
Marhaug og Hegre er menn med fullpasjonerte forhold til Lyd. Full fingerspiss, men ingen bokprosjekter om våpnenes kjøpekraft eller eksplosjonenes etnografiske konsekvenser. Træen er minst like flink, og sammen kjører de tilsynelatende full kontroll. Støymusikken på Blå. Bråk som i likhet med annet bråk har åpnet og åpner seg, i takt med Radiohead og med medieverdenenens absurde angrepsvilje.

De startet og det duret. Jeg bestemte meg for å bli inspirert til noe dritt, jeg innrømmer det.

En gitar er en gitar er et våpen, hilsen anti-musikeren Lasse Marhaug. Da han i et anfall av duvende hvileskjær tok frem intrumentet, minte det meg sterkt om Otomo Yoshihide på Kongsbergjazzen i 2001. I lyset av mørket og de døde lampenes verdenssyn, sniker tilfeldighetene seg inn og legger seg over-virilt rett under kontrollpunktet. I likhet med Otomo, holder det at Lasse holder i gitaren. Hegre og Træen stod som halvdøde roboter og lot Freq2000 spinne og dunke med – kontrasten til feinschmeckernes frie frie jazz ble grim.

Ikke minst fordi konsertens siste halvdel la seg på et teppe av lyd som ikke fulgte opp den klassiske klimaks- eller fluesverm-“teorien”. Slik støyen skal, på TV. Stemningen var kanksje mer elektrisk enn elektronisk, og den verken var eller ble den som følge av noen “oppbygning” mot det høyeste drøye. Støyerne schwunget i sirkel mot sofaen som new wave, og jeg tror popartisten Træen la seg til Motörhead-ekstremiteter. I dette øyeblikk husker jeg ikke særlig mer, bortsett fra at jeg ble bortimot rørt av å se en slik utførelse av den maskinelle DIY-kunsten. Den er levende og den skaper bare vakre lyder. Her var det mitt eget, mine egne, kraftverk som stod i sidespeilet, og slett ikke de sjukt dyktige musikernes spiritualitet.

For de finnes ikke. Gud finnes ikke, bare maskinenes fredige kommunikasjon. Jazzkammer er ideologer for musikken og dens tomhet, den evige teknokratiske surr rundt og inn gjennom av hyggelige samarbeid og utgivelser. Gjennom laptops, men også gjennom gitarer som ikke øves på. Gjennom fuzzbokser. Gjennom all svingende automatikk – og ikke det samme som urrauten til Gustafsson under geléhåret. Det som deler Smalltown opp i Vålerenga og Adamstuen. Jeg vil gjerne være den aller aller siste til å innrømme at det er “more fun to compute”, eller verdien av at det eventuelt skulle være det – men dette her genererer så sterke bevisstheter og rettferdigheter. Hva? Jeg har aldri elsket musikk mer enn akkurat nå (føltes kult å skrive det, hvertfall).

Paal-Nilssen Love spiller fortere og fortere for hver gang jeg ser ham, og under Jaga Jazzist-festivalen i 2015 kommer han sannsynligvis til å dra på så hardt at sentrifugalkraften vil virvle seg ut og sprenge hele Blå i lufta, og de onde Jazzkammer-robotene kommer og tar over Oslo/Akershus og verden.

Publisert:

Del: