Norsk pop- og rockleksikon er det definitivt største og mest komplette oppslagsverket over norsk populærmusikk de siste 100 årene. Her skal du finne 1300 fyldige og rikt illustrerte artikler om de viktigste artistene innen alle typer sjangere, som pop, rock, revy, slagere, punk, hip hop og metal-musikk. Ballade har som eneste norske publikasjon fått lov til å presentere en håndfull smakebiter, som til sammen bør gi et bilde av det brede nedslagsfeltet til boken. Her kan du lese mer om den eventyrlige karrieren til Wenche Myhre – som selv har vært aktiv artist i nærmere femti år.

Wencke Myhre: "Spricht Nicht Drüber" (1965)

Myhre, Wenche

Wenche Synnøve Myhre, f. 15.02.1947 i Oslo, sanger og skuespiller. Som barn opptrådte hun sammen med faren Kjell og broren Reidar på juletrefester og lignende. På 13-årsdagen i 1960 vant hun talentkonkurransen Ti på topp på Chat Noir, og ble tilbudt platekontrakt av ►Arne Bendiksen. Debuten, «Åh, det er søndag»/«Si meg hvorfor» (1960) ble ingen salgssuksess, men viser tydelig at hun allerede så ung hadde en egen form – uttrykket er ufattelig modent, stemmen og musikaliteten klippefast.

Tre singler i 1961/62 ble fulgt av listeplasseringer med den femte, «Tenk så deilig det skal bli» (1962), koblet med «Da blir postadressa mi Hollywood», en nifst nyansert tolkning av en fin ►Vidar Sandbeck- vise, skrevet spesielt for henne. Med den neste platen, «Katta vår», utgitt november 1962, kom det store gjennombruddet, ikke på listene (den kom aldri inn), men via heftig radiospilling og TV-lansering i En runde på Rondo og i et av Prospektkortshowene.

I 1963 kunne ikke nordmenn snu seg uten å se eller høre Wenche Myhre. Hun var med i flere av Prospektkort-showene for Nordvisjonen, og «Katta vår» ble fulgt opp av «Ei snerten snelle» (Vidar Sandbeck)/«Bli med ut og fisk», som begge plasserte seg på VG-lista, enda de var på samme single! Hun fikk sølvplate for den neste, «Gi meg en cowboy til mann», og på sommeren hadde hun tre sanger på lista samtidig. Cowboyen og den snertne snella ble også spilt inn på svensk, og hun lanserte dem og Stikkan Anderssons «Det kan dom inte förklara» i Lennart Hylands Karusellen. Med bl.a. ►Elisabeth Granneman spilte hun på Liseberg i den norsk-svenske sommerrevyen Har den äran. LPplaten Wenche Myhre inneholdt de fleste innspillingene hun hadde gjort, og lå på VG-lista i 35 uker.

Skuespillerdebuten i en rent dramatisk, seriøs rolle i Nils R. Müllers filmatisering av Terje Stigens roman Elskere var uventet nyansert og lavmælt. «En debut så nær det fullkomne, så sterk og naturlig og ekte i sin fremstilling av den lille halte Grethe at det nesten er skremmende» (Sven Krohn, Aftenposten). «Jeg går på skole» var den første slageren i 1964. Som samejenta Aina Jåmpavaara i militærkomedien Operasjon Sjøsprøyt, sang hun «Jåmpa Joik» av ►Egil Monn-Iversen, ►Bias Bernhoft og Bjørn Sand.

Samtidig ble hun lansert i Tyskland, som Wencke med k av uttalegrunner, med «Hey, kennt ihr schon meinen Peter»/«Ja, ich weiss, wenn ich will» (1964). B-siden gikk inn på listen, men ble ingen stor hit. Det ble den på norsk, som «Jeg vet hva jeg vil». I årets norske Grand Prix-finale kom hun på tredjeplass med Arne Bendiksens «La meg være ung», en i norsk sammenheng revolusjonerende tidsriktig poplåt, inspirert både av det nye Beatlessoundet og – i Egil Monn-Iversens arrangement – av Phil Spectors produksjoner. Platen ble den største salgssuksessen noen norsk Grand Prixmelodi hadde oppnådd til da, og man har sagt at den ville ha vunnet Grand Prix internasjonalt – hvis den altså hadde gjort det i Norge! I Tyskland ble den lansert med et visst hell som «Lass mich wie ich bin» (1965).

La meg være ung var også tittelen på Wenches andre LP-samling (1964). Året ble avsluttet med opprettelsen av noe så unorsk som en fanklubb, Wenches Venner, som samlet inn penger til en liten barneklinikk i Gaza. Med sin dertil passende nye hit, «Jeg marsjerer ved din side» (1964, hennes tredje sølvplate), reiste hun til barneklinikkåpning i 1965 og sang for de fredsbevarende norske FN-troppene, delvis arrangert gjennom fjernsynets populære Falkeklubben.

I 1965 fikk hun bedre listeplasseringer i Vest-Tyskland, med «Spricht nicht drüber», som hun sang i årets Deutsche Schlagerfestspiele i Baden- Baden, og «Weisses Tuch im blauen Jacket»/«Jenny und Johnny». Hun sang den barskt feministiske jazzlåten «Jeg kan klare meg selv uten deg» (►Robert Normann, ►Kjell Karlsen og ►Alfred Næss) i filmmusicalen Hjelp – vi får leilighet, der hun også hadde hovedrollen. Hun teaterdebuterte i Oslo Nye Teaters oppsetning av Trollmannen fra Oz på Den Norske Opera, med ►Alf Prøysens gjendiktning av «Over The Rainbow». På Operaen deltok hun også i et show med Danny Kaye. En tredje norsk LP, Minner, inneholdt de resterende singlene hos Arne Bendiksen. De komplette innspillingene hos ham finnes på CD-platen La meg være ung (1993).

I 1965 skiftet hun, under mye oppstyr, norsk plateselskap til Polydors nystartede norske underselskap, og hadde årets julehit med «Å-å-å sheriff», som hun lanserte i eget show i TV-serien Triangel. Det helt store tyske gjennombruddet kom da hun vant den tyske slagerfestivalen i 1966 med «Beiss nicht gleich in jeden Apfel», som toppet de tyske hitlistene og er hennes største salgssuksess. Den langt mer elegante balladen «Einsamer Boy» dannet grunnlaget for den første tyske LP-en, Wencke Myhre (1966), med James Last som arrangør. Hun fremførte «Vims» og «Lørdagstripp» i den norske Grand Prix-finalen, men spilte dem ikke inn på plate. Årets norske slagere var «Vinter og sne» (►Sigurd Jansen/Alfred Næss), lansert til VM på ski i Holmenkollen, og B-siden «Je vil ha en verdensmester» (Vidar Sandbeck). Hun slo gjennom som revyskuespiller på Chat Noir med ►Dizzie Tunes og ►Ivar Medaas i Å, så heldige vi er, og samarbeidet med dem igjen i Syv glade lerker på en blå gren (1969) og bare med Dizzie Tunes i Show, før jo heller (1972).

«Einsamer Boy» ble spilt inn på norsk som «Ensomme venn» (1966), og dannet grunnlaget for hennes første norske LP-plate med bare nye innspillinger, Wenche Myhre (1967), som lå 20 uker på VG-lista. Platen inneholder noen av hennes beste vokale prestasjoner i hele karrieren, som en fin «modernisert» tolkning av «Ola, Ola, min eigen unge», og har et internasjonalt lydbilde som var nesten utenkelig for en norsk LP den gang. 10 uker på lista ble det også sammen med ►Sølvi Wang og ►Kari Diesen i Oslo Harmoni Kvartett med «Sussebass»/«Klara og Sara og Trine». I 1967 ble hun forsøkt lansert i England med «Love-a-go-go» (Polydor), en originalskrevet amerikansk Motowninspirert sak som kunne blitt en verdenshit, hvis den engelske lanseringen ikke hadde vært så klossete. Singlen, med en elegant versjon av «The Shadow Of Your Smile» som B-side, plasserte seg likevel godt på norske lister – hennes siste norske listeplassering på 5 år.

LP-platen Sanger fra dengang mor var liten, en flott musikalsk innpakket samling norske barnesanger med Sigurd Jansen og stort orkester (1967), nådde aldri hitlistene, men solgte over lang tid til sølv, og er nok hennes mest solgte norske LP. Den inneholder «Tuppen og Lillemor» og «Vi har en tulle med øyne blå», også utgitt som single, og evig populære i Ønskekonserten. Årets store tyske hit, «Komm allein» ble forsvensket til «Kom till meg» og nådde tredjeplass på Svensktoppen.

Det svenske gjennombruddet kom i Povel Ramels Knäppupp-revy De sista entusiasterna (1968), der tittelmelodien inneholder det berømte refrenget «allaballahoppan, allaballadinkan». Showet ble vist i TV, og er utgitt i to versjoner på plate, en studioversjon samme år (på Knäppupp), og en liveversjon over 2 LP-plater i megaboksen Knäppupplevelser (1976). Fra hennes første svenske LP-plate, Wenche!!! (1968), kom den største svenske singlesuksessen, «Det var en ding-dong, rena-rama, singsång, mini-mini flower power dress», en oversettelse av hennes tyske «Flower Power Kleid». Hun representerte Vest-Tyskland i Melodi Grand Prix i Royal Albert Hall i London med «Ein Hoch der Liebe» (6. plass), som hun også spilte inn på norsk og svensk. I Norge sang hun tittelmelodien og «Le selv» i ►Rolv Wesenlunds film Mannen som ikke kunne le, og på single.

Ved siden av typiske tyske schlagere inneholder LP-platen Abendstunde hat Gold im Munde (1969) en fin storbandversjon av «Der Sommerwind» (mest kjent med Frank Sinatra), og to særpregete engelskspråklige innspillinger, en funky «Blowin’ In The Wind» og en sterkt jazzifisert «Yesterday». I 1969 hadde hun en viss suksess i Norge med en fin soulpreget versjon av Burt Bacharachs «I’ll Never Fall In Love Again» («Tør aldri bli forelsket mer»), og både i Norge og Sverige med «Se opp når våren kommer»/«Hej sveis, här kommer våren». Den siste var hovedlåt på hennes andre svenske LP, Wenche. (Forvirrende mange av hennes LP-plater heter enten bare Wenche eller Wenche Myhre.)

Bacharach og lignende tidstypiske amerikanske komponister er representert på den norske Som…en lekende vind (1970), som var altfor sofistikert for det store publikum, men kritikkene var gode. Fine kritikker fikk hun også for TV-showet Hva er kvinnen?, med bl.a. et potpurri over norske folketoner. Det ble vist i Montreux i engelskspråklig versjon, som What’s A Woman? ►Dag Frøland og Terje Hoel penneførte den selvbiografiske boken Dette er show, som var en bestselger julen 1970.

Kjempesuksess – både hos publikum og kritikerne – fikk duoshowet The PoW-Show (1969–70) med Povel Ramel, spilt i Stockholm, Malmö og Oslo og på turné, sendt komplett i TV (over to kvelder) og utgitt på dobbel-LP. Talentet slo ut i full blomst her, og hun avanserte fra popstjerne til kritikerrost kabaretartist, en posisjon hun har beholdt i Sverige, der hun primært er forbundet med Povel Ramels absurdistiske humor og komplekse musikalske formspråk. PoW-Show 2 (1973–74), med undertittelen Andra varvet runt, var en enda større personlig seier. Her hadde hun sitt kanskje beste revynummer, «Jag – en husmus», og delte scenen med Povel Ramel i klassikerne «Kristin och Jolin» og «Salt och Peppar» og den utrolig ordkjappe «rappen» «Jag diggar dej». Showet ble spilt både i Sverige og Norge, også i TV.

Hennes aller største norske singlehit var «Jeg og du og vi to og mange flere» (1972), som innbrakte gull (over 50 000 solgte) og lå 29 uker på VG-lista, hvorav 14 på førsteplass – noe som gjør den til tidenes mest populære norske single!

I første halvdel av 70-årene var hun ellers mest aktiv i Tyskland, med flere singlesuksesser som er lite kjent i Norge. De fleste tyske singlene har vært marsjpregede og friske, mens LP-platene fra 60-tallet spenner langt videre. 70-tallsalbumene er svakere, særlig den masete Ra-Ta-Ta (1971). Ich könnte ohne die Liebe nicht leben (1972) er mer variert, med en lekker engelskspråklig versjon av Bacharachs «This Guy’s In Love With You». Das ist meine Welt (1974) er soundtracket fra det første av hennes mange tyske solo-TV-show, og inneholder arrangementsmessige radbrekkinger av Christian Sindings «Frühlingsrauschen» og Gerswhins «’s Wonderful». På Wencke Myhre ´77 blandes tysk slagerstil med en viss countrypåvirkning, best i den tunge euroballaden «Jetzt ist ein Graben in uns», og verst i «Ein Sonntag im Bett», som likevel ble mest populær. Den sangen tyskere flest forbinder med Wenche er den nesten ufattelig erketyske «Er hat ein knallrotes Gummiboot» (med vekt på «knall») fra hennes eneste tyske langfilm, skolekomedien Pauker gehen in die Luft (Wenche på vingene, 1970). Marsjlåten var bare en middels salgssuksess i utgangspunktet. Det var nok bevisst at hun ikke gjorde denne i Norge, der ►Anita Hegerland spilte den inn som «Det er musikk som gjør livet gøy».

I 1976 sang hun «Vi har en tulle med øyne blå» på Momarkedet og på plate med Kronprinsesse Sonja og Titten Tei (►Birgit Strøm), noe som medførte enda en listeplassering. Hun ga også ut sin andre, og beste barneplate, med bl.a. en feiende «Bonden og kråka (Hei-fara!)» og en sprelsk «Gøy på lanne’». Hun fikk Spellemannprisen for sitt første samarbeid med ►Jan Eggum på den kritikerroste LP-platen Wenche, der hun gjorde den første innspillingen av hans «En natt forbi». Dette er nok hennes beste norske plate, med intim, moden visepop og vettuge tekster. Den inneholder likevel 3–4 mer kommersielle, ganske malplasserte sanger av andre opphavsmenn. Én av disse ble et stort gjennombrudd i Danmark som «Det’ jo disse ting der hænder» (1977), fulgt av dansk Montreuxshow året etter, med Eddie Skoller som gjesteartist.

I 1977 var hun den norske gymnastikklærerinnen og helsekostfreaken Vipp Smukkeklatten i Povel Ramels TV-serie Semlons Gröna Dalar, som underlig nok ikke ble vist i Norge. I 1979 hadde hun en norsk triumf med sitt første onewoman-show, I all Wenchelhet, på Chateau Neuf, med tekster av Alfred Næss og Yngvar Numme, bl.a. den kjente monologen «Barneåret». Showet ble vist i sin helhet i TV.

Wenche Myhre hadde sin glanstid i tysk TV i disse årene, med mange påkostede egne show. På sitt nye tyske plateselskap, Ariola, ga hun ut LP-platene So bin ich (1977), Wencke Myhre Album (1978) og Leben (1980), og flere singler fra disse var innom den tyske hitparaden. Presseoppstyret rundt skilsmissen fra den danske tannlegen Torben Friis-Møller gjorde at hun i 1980 bodde i «landflyktighet» i Paris, men i 1981 vendte hun tilbake til tysk TV med enda en triumf, det 90 minutter lange Wencke In Concert (1981).

I 1982 lanserte hun Jan Eggums norske tekst «Vi lever» til den franske «Enchantant» i en konsert for kong Olav i Konserthuset og i TV. LP-platen Vi lever (1993) var Norges første CD. Den inneholder «66 år» (norsk tekst ►Ole Paus), og solgte til sølv. Hun «koret» for ►Jahn Teigen i årets Grand Prix-finale med «Do-Re-Mi», men kunne ikke stille i den internasjonale finalen siden hun hadde deltatt i årets tyske uttaking. Norgesturneen samme år var rene signingsferden, og endte med en konsert med 30 000 tilhørere i Holmenkollen. Turneen resulterte i en live-LP, Wenche On Tour, og en norsk-tysk TV-film, i regi av hennes daværende ektemann, tyskeren Michael Pfleghar. Turneens beste nummer, den dyptfølt antinazistiske «De sterke menn» (tekst Eggum), er med på platen, men typisk nok ikke i TV-showet, der den plutselig har fått en snill tysk tekst om noe helt annet.

Så langt hadde hun skilt skarpt mellom karrierene i Norge/Sverige og Vest-Tyskland, fordi formene og smaken er så forskjellige. I de første 80-årene begynte hun å blande stoffet mer, og følte at showene kunne vises i Norge. Dessverre var dette et feilgrep, og verken turnéfilmen, Wencke Voraus (1982, fra M/S Norway) eller Ein Abend mit Wencke. Wir leben (1983) ble godt mottatt av presse og publikum hjemme. I 1984 hadde hun en viss suksess med singelen «Keep Smiling» og en noe kortere norsk turné. Samlekassetten Wenches 16 største hits (1984) solgte over 40 000 eksemplarer, mens den stort sett italienskproduserte LP-platen Wenche (1985) var en fiasko. Høsten 1986 hadde hun et eget, populært show på Humla i Oslo, fulgt av den noe mindre vellykkede TV-serien Scantertainment fra de samme lokalene. Humlashowet dannet grunnlaget for en gigantisk TV-konsert fra Øst-Berlin, men denne ble ikke vist i Norge. Året etter hadde hun tysk premiere på den musikalske farsen Eine Perle kommt selten allein, der hun spilte 7 roller i over 500 forestillinger.

I 1989 virkeliggjorde hun en gammel drøm, og spilte tittelrollen i Cy Colemans musical Sweet Charity på Chateau Neuf med rimelig suksess, men uten plate fra forestillingen, selv om hun synger «I’m A Brass Band» på Kampen Janitsjars Sing As We Go (1990). Det ble både kritikerslakt og lite salg for CD-platen Dagen er din (1990). Langt bedre gikk det med Wenches jul (1991), en juleplate med arrangementer i dansebandstil, og duetter med ditto artister, Tor Endresen og Christer Sjögren. I 1992 sang hun Muppetshow-temaet «Syng» med Bjørn Dæhlie, Finn Chr. Jagge, Geir Karlstad og Johann Olav Koss, og Chaplins «Smile» akkompagnert av Arve Tellefsen på Se og Hørs CD Seier’n er vår, og deltok i norsk Grand Prix med ►Creationguttas «Du skal få din dag i morgen».

I 1992–93 hadde hun igjen suksess med Povel Ramel i Knäpp Igen! på Circus i Stockholm, fulgt av enda en svensk hit ii 1995 med Siw Malmkvist og Lill-Babs på Börsen i Tillsammans igen för första gången. Begge showene er vist i svensk TV, men ikke i Norge. Sent på 90-tallet turnerte hun igjen, i en mer konsertant form, med Povel Ramel. Den stillferdige, men bare delvis vellykkete CD-platen Din drøm er min (1995) fikk fine kritikker, men liten oppmerksomhet.

50-årsjubileet i 1997 ble feiret med portrettprogram i spillefilmlengde i TV og den ganske poppete CD-en Vannmann. I 2001 kom en poppreget barne-CD, Jeg og du og vi to, som hun bygget en barneturné rundt. Und ich will Liebe (1994) var hennes første nyutgivelse i Tyskland på 14 år, men ble ingen storselger, heller ikke i totalt remixet versjon i 1995. Imidlertid har hun hele tiden gjestet i tyske TV-show, og hennes tyske plateselskaper har gitt ut uendelige samleplater med de gamle innspillingene.

I 2002 ga hun ut sin kanskje beste plate gjennom tidene, den tyske Viva La Diva, arrangert av hennes nye livspartner, svensken Anders Eljas. Her synger hun intelligente, modne versjoner av sanger forbundet med Zarah Leander, Marlene Dietrich og Hildegard Knef. Platen har sterkt kabaretpreg, og er fjern både fra tysk slagerstil og fra angloamerikansk poprock. I desember 2003 hadde hun tyske julekonserter med ►Yngve Gåsøy, og i juni 2004 hadde hun en serie stort anlagte divakonserter i Berlin med Gitte Hænning og Siw Malmkvist, de to andre skandinaviske slagerlegendene i Tyskland. Konsertene ble fulgt av en lang turné og listeplassert live-CD.

Den tyske karrieren er vanskelig å vurdere kunstnerisk med norske øyne, men har langt større dimensjoner og musikalsk bredde enn nordmenn flest aner. Hun har vært superstjerne i Tyskland og resten av Sentral- og Øst-Europa i førti år. I 2002 mottok hun Willy Brandt-prisen for sin innsats for Norge i Tyskland. Blant norske musikkutøvere har bare Kirsten Flagstad hatt større internasjonal berømmelse over lengre tid.

Da hun slo igjennom i Norge på 60-tallet, var hun frontfiguren i en ny generasjon som for noen år feide vekk alle etablerte, eldre artister fra platemarkedet. Friskhet, umiddelbarhet, bunnsolid musikalitet og ekte folkelighet ga henne en ny type stjernestatus. Hun personifiserte periodens nye mennesketype, tenåringen, eller «teenageren», som man kalte det. Wenche Myhres karriere var i galopperende kunstnerisk vekst, både i Norge og utlandet, gjennom 60- og 70-tallet. Imaget ble skapt rundt den utrolig velutviklete artisten hun var da hun slo igjennom, og hun har tydelig hatt forståelige problemer med å omforme den slående kvikkheten og «trøkket» hos tenåringen til en middelaldrende kvinnes troverdige kunstuttrykk. Det heseblesende tempoet i over førti år harmonerer godt med en nesten ufattelig arbeidskapasitet og profesjonalitet. Imponerende nok har hun vært sin egen manager gjennom mesteparten av hennes voksne karriere. Hun har både nådd de store høyder og blitt mottatt med sur kritikk i årenes løp, men det kjente stå-på-humøret har alltid brakt henne tilbake til toppen. Hemmeligheten er trolig at hun fremstår som en scenisk svært tilstedeværende artist som ikke lyver, at den offentlige og private personen stemmer overens, noe hun har klart å formidle til et stort og sjeldent trofast publikum.

Blant kvinnelige artister har bare ►Lalla Carlsen og ►Nora Brockstedt før henne, og kanskje ►Sissel Kyrkjebø etter henne, «erobret folkets kjærlighet» i samme grad, og det er det sterkeste grunnlaget man kan bygge en utøvende karriere på. Ved siden av det ekstremt store antallet LP/CDplater, har hun gitt ut rundt 50 singler i Norge, omtrent like mange i Tyskland og rundt 15 i Sverige. I tillegg kommer to danske, to britiske og en enkelt (engelskspråklig) for det japanske markedet. I 2004 ble hun endelig tildelt Spellemannprisens ærespris, og hun feiret 50-årsjubileum som artist. I 2004 feiret hun 50-årsjubileum som artist, ble ridder av St. Olavs orden og ble endelig tildelt Spellemannprisens ærespris. Diskografien inkluderer alle norske og alle viktige svenske plater. Den tyske avdelingen omfatter alle soloutgivelser, men bare de aller mest omfattende av rundt 30 samleplater og plater med andre artister.

Norge:

Wenche Myhre (Triola, 1963) samleplate
Operasjon Sjøsprøyt (Triola, 1964) originalsoundtrack, EP
La meg være ung (Triola, 1964) samleplate
Minner (Triola, 1965) samleplate
Wenche Myhre (Polydor, 1967)
Sanger fra dengang mor var liten (NorDisc, 1967) nyutg. 1970
Som…en lekende vind (Polydor, 1970) nyutg. 1972
Norske toppartister (Karussell, 1972) m/Sølvi Wang og Grynet Molvig
Wenche på topp (Karussell, 1973) samleplate
Sanger fra dengang mor var liten 2 (Polydor, 1976)
Wenche (Polydor, 1976)
Sanger fra dengang mor var liten 3 (Polydor, 1981)
Vi lever (Polydor, 1983) nyutg. 1995 som Norges første CD
Wenche On tour (Polydor, 1983)
Wenche synger julen inn (Allers/Polygram, 1983) miniLP
Wenches 16 største hits (Allers/Polygram, 1984) kassett
Wenche (Polydor, 1985)
Sing As We Go (Kampen Janitsjar, 1990) m/Kampen Janitsjar
Dagen er din (Fablos, 1990)
Wenches jul (CNR, 1991) svensk versjon 1992
Seier’n er vår (Se og Hør, 1992) m/flere art.
La meg være ung. Komplett 1960–65 (Triola, 1993) samleplate
Din drøm er min (Polydor, 1995)
Wenches beste 1960 – 1997 (Polydor, 1997) samleplate
Vannmann (Polydor, 1997)
Jeg og du og vi to (Egmont/Barneselskapet, 2001)
Lykkeliten. Sanger fra dengang mor var liten (WMprod., 2004) samleplate
Tulla vår. Sanger fra dengang mor var liten (WMprod., 2004) samleplate
50 beste gjennom 50 år (Universal, 2004) 2CD coll.

Sverige:

De sista entusiasterna (Knäppupp, 1968 (CD 2000)) originalcast
Wenche!!!!! (Polydor, 1968)
Wenche (Polydor, 1969)
Kom til mej Karusell, 1970)
The PoW Show (Polydor, 1970) 2LP, m/Povel Ramel
Andra varvet runt. PoW Show 2 (Polydor, 1974) m/Povel Ramel
Flåklypa Grand Prix (Polydor, 1976) soundtrack
Knäppupplevelser (Knäppupp, 1976) 16LPbox, m/Povel Ramel
Semlons Gröna Dalar (Knäppupp, 1977 (CD 2000)) m/Povel Ramel, Grynet Molvig og Harriet Andersson
Knäpp igen! (Knäppupp, 1993) m/Povel Ramel, Grynet Molvig og Magnus Uggla

Vest-Tyskland (BRD)/Tyskland:
Wencke Myhre (Polydor, 1966)
Starportrait (Polydor, 1968) 2LPbox coll.
Abendstunde hat Gold im Munde (Polydor, 1969)
Ra Ta Ta (Polydor, 1971)
Ich könnte ohne die Liebe nicht leben (Polydor, 1972)
Das ist meine Welt (Polydor, 1974)
Wencke Myhre ’77 (Polydor, 1977)
Stargala Wencke Myhre (Polydor, 1977) 2LP coll.
So bin ich (Ariola, 1977)
Album (Ariola, 1978)
Leben (Ariola, 1980)
Und ich will Liebe (Polydor, 1994 (Remixutg. 1995))
Norwegische Volks- und Hausmärchen (ABC, 1995)
Viva la Diva (Universal, 2002)
Ein Hoch der Liebe (Universal, 2003) 2CD coll.
Das Beste – Hits & Raritäten (Universal, 2004) 2CD coll.
Gitte, Wencke, Siw – Die Show (Soulfood Music, 2004) live

Biografien er hentet fra “Norsk pop- og rockleksikon” fra Vega Forlag. Redaktør for boken er Siren Steen, med Jan Eggum som initiativtaker. Bidragsytere er bl.a. Bård Ose, Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne, og kan også bestilles direkte fra forlaget.

Publisert:

Del: