Lene Grenager er aktuell med sin fyrste solo-CD, både som utøvar og komponist. ”Slåtter, slag og slark” består av eitt samanhengande verk for cello solo der Grenager med utgangspunkt i folkemusikkens klangideal eksperimenterer med celloens moglege uttrykksformer. – I forhold til kunstmusikk blir den åpne og skarpe klangen i folkemusikken veldig lite brukt, fortel Grenager om stykket. – Her har jeg gjort det skarpe til et ideal. Lanseringa finn stad i Trondheim 15. mars, med påfylgjande konsert i Oslo 17. mars.

Lene Grenager 2006 (2), © Ann Iren Ødeby

Av Ida Habbestad

Lene Grenager er cellist og komponist, og har skrive verk for ei rekkje norske ensembler (m.a. Ensemble Ernst, Cikada strykekvartett, MIN-ensemblet, Kyberia og Affinis). I tillegg er ho kjend frå improvisasjonsensemblet SPUNK.

Eitt spor, ni satser
I desse dagar lanserer Grenager CD-en ”Slåtter, slag og slark”. Denne er komme til etter at Grenager gjennom fleire år har arbeidd med musikk til danseforestillingar, og etterkvart samla eit nokså stort materiale som dannar grunnlag for innspelinga.

CD-en innheld eitt einaste samanhengande soloverk, skrive og framført av Grenager.

— Stykket består av ni satser, der det foregår en gradvis degenerering av materialet – slik at det til slutt bare er slintrer igjen, seier Grenager. – Storformen handler altså om å bryte ned et materiale. Når man kommer til ”slark” – det som henger og slenger, og ikke virker som det skal – begynner ting å gå i fra hverandre. Og til slutt er ”Sniksnok” en slags coda, hvor materialet er blitt helt ødelagt.

Lytter til folkemusikken
Gjennom komposisjonen vert celloens høve pressa og utforska til det ytterste. Grenager skriv i ei verkomtale:

”Gjennom å utforske ulike strøktekniske muligheter har jeg lett etter klanger som er kornete, uharmoniske, splittede og komplekse. Slagteknikker med og uten bue samt forskjellige pizzicatotyper utvider lydbildet ytterligere. Det har også vært et mål for meg å skape et flerdimensjonalt rytmisk bilde. Høyre og venstre hånd jobber derfor ofte uavhengig av hverandre, eller en splittet tonekvalitet gir en kontinuerlig veksling mellom ulike lag av tonematerialet.”

I tillegg nyttar ho eit klangideal som ein gjerne finn att i folkemusikken, og fortel at denne tradisjonen har vore ei sterk inspirasjonskjelde til arbeidet:

— Jeg synes de stryketekniske tingene man gjør i folkemusikken er interesante og morsomme. Jeg er ingen folkemusiker, og har ingen autoritet i faget, men jeg lytter mye, og det ligger helt klart mye inspirasjon der. I stykket har bueføringen og klangen i instrumentet noe hardingfeleaktig over seg, en litt åpen og skarp klang. I forhold til kunstmusikk blir den åpne og skarpe klangen i folkemusikken veldig lite brukt, dersom man ikke ber om det helt spesielt. Her har jeg gjort det skarpe til et ideal.

Slått cello og krøllet materiale
Om musikken skriv Grenager følgjande:

”Stykket er består av tre bolker (slåtter, slag og slark), med et mellomspill (dronte) og en coda (sniksnok) som behandler og kommenterer hoveddelene.

Slåttene er tre i tallet og representerer en nærmest naturromantisk tilnærming til materialet. Toner splittes til akkorder og en understrengstematikk gir assosiasjoner til hardingfela. Men min hardingfele er sprukken med en spiss og morken klang. Naturtonerekka forstyrres stadig av uharmoniske overtoner. Det knirker i treets sammenføyninger og i felespillerens ledd, men dansen går i en vill virvel, en siste svingom før festen er over.

Dronte utforsker en mer tradisjonell celloklang. En påståelig dronetone veksler med en mikrotonal basslinje i en infernalsk dans, og peker etterhvert både bakover mot slåttenes overtoneverden og framover mot neste hoveddel, slag.

Slagene spiller på dobbeltbetydningen av ordet slag. Slag kan bety å slå på noe, men slag er også, i visse deler av landet, synonymt med slått (i den musikalske betydningen av ordet slått…). Celloens perkussive muligheter utforskes i denne delen. Det fører til urolige, energiske utfall som av og til samles til en danserytme, bare for straks å løpe videre.

I slarkene er materialet redusert til knirk, grynt, knatring, undertoner og saging. Slarkene er en degenerert versjon av slåttene. Det er rå makt som får lyd ut av instrumentet og enhver protest kveles. Krønsjingen og splittingen av tonene som i slåttene ga akkorder, gir i slarkene støy. Slarkene henger seg stadig opp i en mekanisk gjentatt bevegelse, en sirkelbevegelse, men den ville dansen uteblir.

I sniksnok er materialet ytterligere redusert til bare å omfatte de lydene som kan frembringes ved å gni på instrumentets kropp og strenger med hendene. Slik blir verkets materiale krøllet sammen og stengt inne etter å ha beveget seg i yttergrensene av en celloklang.”

”Slåtter, slag og slark” har lanseringskonsertar:
15.03. kl 20 på Blæst i Trondheim
17.03. kl 20 i Biermansgården, Maridalsveien 78, i Oslo.
I tillegg blir det pressekonferanse/minikonsert på Sound of Mu, Markvn.
60, Oslo den 17.03. kl 13.

For meir informasjon, sjå www.grenager.no

Publisert:

Del: