Norsk instrumentbygging lever selv om det ikke blir big business av å lage unike gitarer på bestilling. Nå kommer bransjeforeningen.

Baschenis - Musical Instruments Foto: Wikimedia Commons

– Jeg har ennå ikke laget to helt like gitarer, sier Øystein Husemoen på telefon fra Lillehammer, hvor han driver sitt gitarmakeri på 13. året.

Han har levert gitarer til Jarle Bernhoft, Little Steven, Sting, studioet til Mark Knopfler og til Øystein Sunde. Sistnevnte fikk for ikke lenge siden levert en elgitar med kropp av osp fra Biri, noen mil sør for Husemoens verksted.

Leveransen var helt i tråd med Husemoens idé om å bruke lokalt, norsk tre. Et prinsipp han følger, selv om det noen ganger krever litt ekstra forklaring i et marked som er preget av etablerte holdninger om hvilke tresorter som egner seg som gitarmateriale.

– Det slo meg som tåpelig at vi sitter her midt i skogen og importerer plank. Vi kan få til alt med de tresortene vi har her. Det lages allerede hundre tusen mahognigitarer med rosewood (mørkt, tropisk tre, red.anm) og vi trenger ikke flere, sier gitarmakeren som har innledet samarbeid med Regnskogfondet for å understreke sin filosofi ytterligere.

Øystein Husemoen i Lillehammer sverger til norske tresorter
Øystein Husemoen i Lillehammer sverger til norske tresorter

I Norge selger han gitarer på direkte bestilling fra kunder, i Tyskland har han avtaler med butikker.

– Gamle, etablerte gitarmerker som Gibson og Fender selger jo også på bestilling. Hvordan kan det da være et marked for en gitarmaker i Lillehammer?

– Gitarene du får Gibson, Fender og andre er ikke skreddersydd i samme grad som mine, sier Husemoen, som har utdannelse fra nå nedlagte Musikkinstrumentakademiet i Sarpsborg, og svennebrev fra Tyskland.

Lærlingfag?
Rent økonomisk holder virksomheten liv i sjefen, men ikke mye mer. En lærling hadde han likevel hatt rom for, dersom instrumentbyggerfaget hadde hatt offentlig godkjent lærlingeordning.

Søknaden om å bli lærlingfag ligger til behandling hos myndighetene.

Enn så lenge innrømmer Husemoen at det kan bli veldig lange dager når bestillingene står i kø.

… somewhere between a hardanger fiddle and a viola d’amore
Det har vært bygget gitarer siden godt før andre verdenskrig, men bygging av vårt nasjonalinstrument hardingfela bærer en rikere og lengre tradisjon, tross alt. Salve Håkedal i Birkeland forteller at han etter mange år som reparatør nå vier seg fullt og helt til felemakeriet.

Totalt har han bygget cirka 200 instrumenter fordelt blant annet på fiolin, bratsj, harding- og setesdalsfele. En av hans nyskapninger er hans Hardanger d’amore, som har fem over- og understrenger, og bredere og lengre kropp enn setesdalsfela. Den første ble laget for Dan Trueman, og både Trueman og Caoimhin O Raghallaigh bruker den på duoinnspillingen Laghdú.

(It is somewhere between a hardanger fiddle and a viola d’amore. While Salve calls this instrument a 5+5, and Dan Trueman (for whom the first one was made) calls his a 5×5, I’ve decided mine likes being called a Hardanger d’Amore, skriver O Raghallaigh på sin nettside.)

Utenfor Norge er det USA som er Håkedals største marked.

– Det er mange som jobber med dette, men de færreste lever av å bygge nye instrumenter. Selv gjør jeg det langt på vei.

– Lever tradisjonen godt?

– Jeg mener det står godt til, men det er klart, dette har alltid vært en marginal ting, sier han.

Kompakt reisevariant
Det er ikke vanskelig å finne aktive instrumentbyggere, men lengre mellom instrumentoppfinnere som står bak nye konstruksjoner i masseproduksjon. Guitar Workshop i Oslo, ledet av Trond Tufte, fikk verdenspatent på låsbare stemmeskruer i 1984.

Øivin Fjeld med giss-gitaren Foto: Trond Braaten
Øivin Fjeld med giss-gitaren Foto: Trond Braaten

Østfoldingen Øivin Fjeld gikk lenger da han på 1990-tallet konstruerte “kortskalagitaren” G-Sharp (som i dag markedsføres som “the world’s best travel guitar”).

Han forteller at han “hørte en tone i hodet” som han ikke fant fram til før den lille gitaren var laget og stemt en stor ters høyere enn en vanlig gitar, dvs. med utgangspunkt i den dype e-strengen stemt i g# i stedet for i e.

Det å være gitarmaker ligner litt på det å være musiker, egentlig.

Da Fjeld var lærer på Musikkinstrumentakademiet bygget alle elever en slik gitar på grunnkurset av utdannelsen. Gissgitaren endte i industriell produksjon i Kina, men også altfor mange turer østover for å overvåke og kvalitetssikre produksjonen. For to år siden solgte Fjeld hele prosjektet til en amerikansk gitarentusiast, som allerede drev med bygging av motorsykler. Det finnes i følge Fjeld 5 000 Gsharp-gitarer i verden.

I dag er han reparatør, og en veldig aktiv sådan, til tross for at han er delvis ufør etter en ulykke for noen år siden. Han kjenner godt til det norske gitarmiljøet og svarer slik på Ballades spørsmål om hvordan en fersk gitarbygger kan regne med å få det økonomisk:

– Det blir mest å lage en gitar til hver kunde, og virksomheten blir nok preget av idealisme. Det skal mye til å livnære seg godt av det. Det å være gitarmaker ligner litt på det å være musiker, egentlig.

Orgelbyggekunsten
For orgelbygger Jan Ryde er skreddersømmen en forutsetning for hans instrumentbygging, til de grader at han ikke nøler med å kalle seg kunstner. Han legger dessuten ikke skjul på at en del av anbudsprosessen før et nytt oppdrag består i å overbevise oppdragsgiveren om at han må ha frie tøyler for at sluttproduktet skal bli så godt som overhodet mulig, og gi instrumentet de nødvendige innslag særpreg og sjel.

I disse dager er Ryde i ferd med å gjøre ferdig det nye orgelet i Grue Finnskog kirke.

– Alt er på plass, men vi oppdaget at orgelet trengte en større vifte, jeg vet ikke helt hvorfor, men det var ikke til å komme forbi, så nå venter vi på at pakken skal komme. Når viften er på plass skal det være klart, sier han.

Finnskog-orgelet er en god illustrasjon av hvor stor vekt Ryde legger på lokal tilpasning av hvert enkelt orgel. Ikke vil han replisere noe han har bygget før, og ikke vil han bygge et orgel i noen spesiell stil, enten det er barokk eller romantikk.

Denne gangen ble det finske nasjonalinstrumentet kantele, og særlig Finnskogens store utøver av det, Sinikka Langeland, utgangspunktet for et konsept som krevde modifisering av orgelet i stor skala.

– Det ble nøkkelen til å gjøre noe som ikke var helt vanlig standard, sier Ryde som et understatement, og beskriver hvordan klangen i orgelet måtte tilpasses samspill med kantele, blant annet ved at alle orgelpipene i to hele stemmer, det vil si 112 piper til sammen, ble utført i tre, og at orgelet ble stemt “ulikesvevende”, det vil si ikke temperert og ikke utemperert men et sted i mellom.

Det viktigste er at orgelet, selv om det ikke blir uten orgelbrus, ikke må overdøve kantelen.

– Det får mange myke nyanser, men skal også kunne låte gromt, sier Ryde.

Simen Omang bygger gitarer og instrumentmakerforening fra Tvedestrand
Simen Omang bygger gitarer og instrumentmakerforening fra Tvedestrand

Ut av skyggene
Ved siden av sin produksjon av klassiske gitarer og dens beslektede forløpere, har Simen Omang skaffet seg nok livsoppgave. I disse dager får han på plass formalitetene for etablering av Norsk Instrumentmakerforening. Stiftelsesmøtet ble holdt på Norges musikkhøgskole i februar, og nettsiden er helt nylig etablert.

– Vi ønsker å øke synligheten og forbruket av norske instrumenter, blant annet ved å heve kvaliteten, sier Omang, som hevder at det ikke er uoverkommelig vanskelig å bygge instrumenter.

– Det vanskelige er å forstå nyansene.

Han legger ikke skjul på at selvrealiseringsbølgen fra 1970-tallet fortsatt finnes i faget. Organisasjonen skal etter planen ha to typer medlemskap, ett for de profesjonelle og ett for de interesserte amatørene. Proffene får stemmerett på årsmøtene.

– Målet er å lage en relevant forening som faktisk hjelper byggerne, sier Omang og understreker at han ikke vil lage noe lukket laug.

– Vi skal jobbe for å etablere en årlig utstilling med instrumenter, bygget av våre medlemmer, der publikum kan se og føle på kvalitetsinstrumenter, rådføre seg med instrumentmakere, delta på foredrag og seminarer om ulike tema rundt instrumentmakerfaget, avslutter Omang.

Publisert:

Del: