I dette siste skråblikket på norsk musikkliv og norsk musikkpresse, tar Jan-Olav Glette blant annet for seg hvordan festival- og kulturtilbudet nlir stadig mer ensartet. Han trekker ellers frem eksempler som Turbonger, som i sin tid ikke kunne overleve som artister på hjemmemarkedet, blant annet fordi de ikke traff datidens norske tidsånd. I dag blir norske platesamlinger tvertimot likere og likere, der Platekompaniet er en tung premiss-leverandør for hva som settes på plass i IKEA-hyllene. – En gang i tiden handlet journalistikken om noe viktig og vesentlig. La dette igjen bli Ballades parole! avslutter Glette.

Darkthrone - fv: Nocturno Culto og Fenris (Foto: www.moonfog.no)

Av Jan-Olav Glette, musikkskribent

Vi får et mer og mer ensidig kulturtilbud. Festival og klubbprogrammene blir stadig mer identiske og styres i også i stor grad av samme hender (i skiftende rotasjon mellom lillefinger, tommel- og pekefinger).

De samme artistene opptrer på ”alle” landets festivaler og det blir stadig mindre plass til genreartister på genrefestivaler. Skånevik bluesfestivals viktigste navn er i år Wig Wam, og Europe og Molde Jazzfestival kan i år skilte med Lauryn Hill sammen med Ralph Myerz and the Jack herren Band og Timbuktu, Eugene Chadbourne (som dessuten spilte i Kongsberg for et par år siden). Spenner festivalene på denne måten ben under seg selv og andre festivaler eller må man ha stadig større bredde for å holde liv i lokale festivaler som publikumsmagneter og inspiratorer for fremvekst av lokale musikkmiljøer og- interesse?

Hvilken rolle har sponsorene? Hvilke punkter kan de agere på og når gir festivalene slipp på egen integritet?

Har lokale medier, plateselskaper og musikere ansvar for å støtte opp under, påvirke, kritisere og rose lokale scener,arrangører og festivaler?

— Vi har egentlig oppnådd det vi ville, å bli Europas viktigste undergrunnsband. Karrieremessig har det gått avsindig bra. Vi kutter mens vi er på høyden, sier Turbomedlem Happy Tom alias Thomas Seltzer ubeskjedent til Dagsavisen.

Ifølge en pressemelding valgte bandet å runde av karrieren etter at de fem siste konsertene på en turné gjennom Belgia, Holland, Frankrike, Spania, Italia og Tyskland måtte avlyses på grunn av sykdom. De hadde da solgt rundt 30.000 kopier av den siste CDen «Apocalypse Dudes» i Europa.

Et salg på bare 4.100 kopier i Norge står imidlertid ingenlunde i forhold til oppmerksomheten bandet har fått i inn- og utland, en oppmerksomhet som ikke bare har hatt fokus mot bandets høylytte ironiske lek med et dongerikledd homoimage ­ og det obligatoriske konsertfyrverkeriet avfyrt fra den kroppsåpningen som ligger plassert i setehøyde, skrev Dagsavisen. De dro også frem at Turbonger hadde fått jevnt over gode kritikker for måten de bearbeider sin klassiske og uforbeholdne punkrock på, særlig på platene «Ass Cobra» og årets «Apocalypse Dudes». I tillegg har de hatt en utpreget konsertvirksomhet i Norge og nedover i Europa, deriblant Roskilde-festivalen.

­ Musikken til Turboneger burde hatt bedre levevilkår i Norge, mente Jan Tørresen hos Virgin Records i Norge, som også hevdet overfor Dagsavisen at mange potensielle platekjøpere ble forvirret over bandets lek med image.

Butikksjefen i Platekompaniet sier opp jobben sin fordi han mener at bedriften bedriver en aksellerert forflatning av musikkutvalget. Mange av de ansatte på Platekompaniet handler ivrig plater på små butikker som Tiger og sier at ”dritt-butikken” som vi jobber for får jo ikke tak i skivene!. Samtidig berømmer store deler av norsk musikkbransje Platekompaniet for å være viktige for fremveksten av norsk musikk, og for å ha fornyet utvalget musikk som når ut til den ”brede” massen. Norske platesamlingar blir likere og likere. Det skapes konsesensus om hvilke skiver som er de viktige og riktige snarere enn mangfold og allsidighet.

Stadig kjappere dumpes skivene til Nice-price eller kutting. En nødvendig tilpassning til samfunnet ellers eller en skapt verdiendring bransjen kunne unngått?

I Sverige har store deler av statlig og kommunal kulturstøtte blitt tildelt fristilte arrangørforeninger. I Norge har pengene i stor grad blitt tildelt festivaler (happenings), lyd-og lydutstyr (trenger vi virkelig en så bra lydpark rundt omkring på steder der det knapt er aktivitet eller er det rent jåleri fra band og lydfolket?) og enkelt band og i noen tilfeller klubber. Viser det ikke seg i praksis at svenskene lykkes med å skape mer mangfold og allsidighet i kulturtilbudet og grobunn for smalere musikk, eller er det slik at den stabiliteten norske myndigheter sørger for er av større verdi?

Lyd- og lysmennene, de eneste som får betalt i den norske musikkbarnsjen? Er dette riktig eller kun et resultat av en sterk fagorganisering og alternativer som ikkje andre aktører har lyktes med å skape/skaffe seg?

Kun i Porsgrunn har jeg truffet en idealistisk norsk lydmann, svenske band har stadig vekk med seg lydmenn som enten er med ideelt, solidarisk eller med lave pengegarantier. Burde norske lyd- og lysfolk også vært solidariske med sine musikere og sine steder?

Har turnestøtten i inn- og utland gitt synlige og påviselige resultater som ikkje ville kommet uansett?

Er det artistene eller konsertscenene (i stor grad kommersielle puber og barer) som bør definere betingelsene for aktivitet?

Er det viktig for norske arrangører og musikerorganisasjoner å være skolerte i lobbyisme, politikk og posisjonering i forhold til politiske nettverk, eller burde vi snarere stille større krav til politikere og kulturbyråkrater som skal fordele midler?

Hvilket forhold har Norsk Rockforbund til ulike deler av norsk musikkliv. Hvor viktig er det å ha en bred, upartisk rekruttering og frihet fra maktkrefter i bransjen med allerede for mange ”hatter”?

Har Ballade, som statstøttet organ, et spesielt ansvar for å løfte frem den smale musikken, musikken fra distriktene (som ikke får presse med å drikke øl på samme vannhull som kultur-,musikk- og livsstilsjournalistene) og å favorisere det ideelle foran det kommersielle og kommersielle (karrieremessige egeninteresser nettsiden og nettstedet måtte (kunne)ha)?

Bør det være et uhildet organ hvor de svakeste kreftene i musikklivet favoriseres fremfor de ressurssterke?

Ballade må ha plass til Hild Tafjord, Øivind Hånes, Darkthrone, Harald Sæverud, Fliflet Hamre, Øystein Sevåg, The Spectacle, Kaospilot, Octavia, Anders Hana, Datarock, Sandra Lyng Haugen side om side med Rumble in Rhodos, Johan Sara, Bigfoot, Hopalong Knut, Magnet, Xploding Plastix ,Supersilent, D.D.E, Årabrot, Vamp, Equicez, Animal Alpha, Tord Gustavsen, Majorstuen, The Thing og Vestlandsfanden.

Dybde- og porterttintervjuer kan være en fin måte å skape større forståelse for musikalske uttrykk og karrierer , men også være et verktøy for å få større mangfold i våre oppfatningar av bransjen og maktmekanismer/hierarki. De skal inspirere, berike, fornøye, fascinere og få flere til å lytte aktivit og engasjert til musikk enten i harmoni eller atonalt.

En gang i tiden handlet journalistikken om viktig og vesentlig. La dette igjen bli Ballades parole!

Publisert:

Del: