Er den norske selvtillitten fremdeles for liten? Er mishagsytringene mot priser til Cikada og Maja Ratkje m.flere kun uttrykk for misunnelse og/eller konservativ musikkforståelse? Trenger de store multinasjonale selskapene lanseringshjelp og støtte fra Staten? Kan man gi korpsmusikken et ansikt? Hvorfor kan Björk – som har solgt 10.000 av sitt siste album og 30 000 av det før – forlange ti ganger så mye for en festivalkonsert som Motorpsycho og Röyksopp? Er det jålete av Knut Schreiner å si at han kan betakke seg for å spille for bønder i distrikts-Norge? Kan man skape nok interesse for musikken alene ved å skape miljøer for musikk og stimulere subkulturelle strømninger? Her er andre del av Jan-Olav Glettes skråblikk på norsk musikkliv.

Cikada tutti

Av Jan-Olav Glette

Norsk musikks talerør må også vite å si fra når interessen og fokusen på norsk musikk medfører stagnasjon og et kreativt vakuum.

Parallelt med Turbonegers internasjonale suksess har norsk musikk hatt stadig større suksess, både i og utenfor Norge. I vinter har norske plater dominert salgslistene. Thomas Seltzer lar seg ikke imponere.

– Vi føler oss ikke som en del av noen norsk rock-bølge. «Bra at vi har så mange norske artister så høyt på listen», sier folk. Hvor duste-nasjonalistisk går det an å bli? Jeg driter fullstendig i hvor et rockeband kommer fra, det viktige er om det er et bra rockeband. Når kultur blir et nasjonalt samlende prosjekt begynner det å minne om land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med, i sentral-Europa midt på 30-tallet. Det oser proteksjonisme. I det lange løp taper alle på det. Det blir en boble av middelmådighet som blåses opp under dekke av å være et nasjonalt prosjekt.

For noen år siden var behovet annerledes.

A-ha foreløpig er det eneste norske popfenomen som fortsatt huskes i det store utland. Det er ikke så merkelig, forteller bassist Thomas “Happy Tom” Seltzer i Turboneger til Aftenposten. Den norske selvtilliten er ikke stor nok.

— I Sverige tror folk faktisk at de kan slå gjennom i utlandet. Det er ikke tilfelle i Norge. Vi er bare sønner av fiskere. Vi har det ikke i oss, sier Seltzer.

Har norske plateselskaper tilstrekkelig pondus, evne og vilje til å stase utenlands med sine band? Er det tilfeldig at Turbonegro debuterer på tredjeplass på svenske salgslister på svensk label og med svensk booking-byrå som sine verdensagenter?

Er Nynorsk musikk for lite flinke til å synliggjøre samtidskomponistene for vanlige norske folk? Er mishagsytringane mot priser til Cikada og Maja Ratkje m.flere kun uttrykk for misunnelse og/eller konservativ musikkforståelse?

Internettet har sørget for at vi i dag kan laste ned og følge inetnasjonale medier samtidig med landene og kulturene der uttrykkene har sin opprinnelse. Likevel sliter vi med et norsk delay (forsinkelse) hva gjelder inspirasjonskilder, musikkinteresse og uttrykk. Ofte går det lang tid før nye genre og artister får gjennomslagskraft og plass på det norske markedet. Gjør dette norske artister til surrogatversjoner av utenlandske orginaler eller har vi eksempler på orginal norsk musikk skapt i et vakuum fjernt frat render og moter?

Musikkjournalistikk kan ikkje reduseres til å bli regressive moralvoktere. Men debatt rundt etikk og moral i musikkbransjen kan være viktige for å skape en vital og inspirerende musikkvirkelighet som gir plass og leverom for talentene. I høst kommer det en minneplate hvor kjente norske artister gjør covere av Joachim ”Jokke” Nielsen. En norsk artist som ble drept av sin egen myte og medieskapte forventningar. Tilfellet er ikke unikt.

– Kurt Cobain skulle aldri vært på den turneen. Mannen var jo sjuk!

12 år etter virker Paul Karlsen fortsatt rystet når han snakker med Dagsavisen om Kalvøya-festivalen 1992. Den mangeårige Kalvøya-sjefen er og var sjokkert over hvordan apparatet rundt Nirvana hadde satt Kurt Cobains narkotikamisbruk i system for å klare å dra på turne.

– Jeg skjønner ikke hvor folka rundt Cobain var. De burde beskyttet ham, isteden dyttet de ham ut på veien, sier Karlsen og rister på hodet. – Men vi visste ikke hvor ille det var før vi sto der ute på Kalvøya.
Det ble aldri stilt noe spørsmål om management og apparatets delaktighet i St. Thomas mange skandaler i inn- og utland. Var det sviktende evne til å ta seg av et sårbart, sart menneske, ensidig fokusering på mulige kapital gevinster, manglende innlæring av sosialetikette, punkethos etc?

I årevis har det blitt arrangert tributekonserter til mer eller mindre kjente internasjonale artister på steder som rockeklubben Garage i Bergen med deltagelse fra internasjonalt anerkjente musikere og noe av det ypperste den lokale scenen kan tilby. Med lunken eller laber interesse fra selv lokal presse. Tråden eventuelt handsken plukkes til slutt opp av en liten klubb i Oslo og det arrangeres minnekonsert til det avdøde The Byrds-medlemmet Gene Clark med deltakelse av norske middelmådigheter og en populær sanger. Store oppslag følger i alt som kan krype og gå av nasjonal presse og musikkmagasinet Groove peker ut konserten til en sjelden begivenhet for landets altcountryscene ( i en ikke utgitt pilotutgave). Hva har skjedd her?

Trenger de store multinasjonale selskapene lanseringshjelp og støtte fra Staten, via turneene til Rikskonsertene o.l? Er det eventuelt i musikkens og musikkinteressens interesse at folk kommer seg ut og hører livemusikk i distriktene, og at folk som ikkje vanligvis drar på konserter ”tvinges” på konsert via utendørs gratis-konserter?

Er institusjonens oppgave snarere å sørge for talentfulle artister som av ulike årsaker sliter med å komme seg rundt å spille i de mer grisgrendte strøk, eventuelt sørge for at nye publikum oppdager og får ta del i smal musikk?

Har Rikskonsertenes samarbeidsprosjekter med India, Kina osv båret frukter og vært til inspirasjon for norske musikere, arrangører og publikum, og har de lykkes med å lansere ukjente artister i Norge?

En diskusjon om kriterier for medieoppslag og oppfølging av landets livescene burde være på sin plass. Den svært så tilfeldige og partiske pressedekninga har store økonomiske konsekvenser for artister og arrangører som i større grad burde vurderes på grunnlag av hva de leverer kunstnerisk enn på grunnlag av hvilken scene de opptrer på. Hvorden rekrutteres skribentene i landets viktigste presseorganer? Hvordan skjøter de sin jobb? Hvorfor er ikkje dette tema på by:larm?

Kan man gi korpsmusikken et ansikt?

Norske arrangører og ildsjeler ser seg mange ganger blinde på presseoppslag og snakk i bransjen, og kan da satse ressurser de verken har eller kan argumentere for. Briskebys forrige turne var et av mange eksempler på en fremvoksende stormannsgalskap i norsk musikkliv og ledet til redusert aktivitet i distrikts-Norge.

Andre ganger kan kredibilitet/ ”kredd” være viktigere enn markedsverdi. Eventuelt har ikke journalisten evne til å skille mellom konsertverdi, eksklusivitet og platesuksess. Antallet publikummere som overvære ren festivalkonsert er aldri identisk med det antall publikummere som kjøper billett fordi denne artisten står på scenen (eller er del av en helhet).

Bookingbransjen er fascinerende rendyrket kapitalisme: Det handler om tilbud og etterspørsel, sjelden om reelle produksjonskostnader. En mann med en mikrofon – for eksempel Jay-Z – kan koste mye mer enn et band med stort sceneshow. Kjøp og salg av festivalartister minner om aksjehandel: Prisen bestemmes ikke av varens reelle verdi, prisen bestemmes av interessen rundt, og eneste begrensning er hvor mye kjøperen er villig til å gi.

Sagt på en annen måte: Det finnes alltid en idiot som er villig til å betale mer, og musikkbransjen florerer av gode historier om bookingagenter som har tatt overpris av uerfarne arrangører og ledd hele veien til banken – hvis de ikke tok oppgjøret kontant

Etter snart ti år som soloartist har Björk passert sitt kommersielle høydepunkt – iallfall hva platesalg angår: «Post» (1995) solgte drøyt 30.000, fjorårets «Vespertine» drøyt 10.000. Det er noe mindre enn Motorpsycho og under halvparten av Röyksopp. Likevel kan hun forlange over det tidobbelte av disse artistene for å spille på en norsk festival. For to millioner kroner kan man få en internasjonal stjerne eller ti norske. Og det er ikke nødvendigvis sånn lenger at de norske selger minst billetter.

Fjorårets Quartfestival ble avsluttet med Briskeby, som trakk nærmere 10.000 publikummere og ga god stadionrock for pengene. Honoraret var i nabolaget til det de tjener på et utsolgt Rockefeller, rundt 150.000 kroner. Spørsmålet er hvor lenge norske band vil nøye seg med å tjene småpenger for å gjøre samme jobben som sine utenlandske «kolleger». Norske Turboneger er eneste headliner som hittil er bekreftet for Quart – og kilder mener de får inntil en halv million for konserten, skriver Dagsavisen i 2002.

Det er lett å glemme hvor lite landet vårt er. Det kan være interessant å diskutere med musikere og plateselskap, booking-agenter og konsertarrangører om det i det hele tatt går an å leve av musikk i dette landet, og hvilke kompromisser man i så fall må inngå? Er det jålete av Knut Schreiner å si at han kan betakke seg for å spille for bønder i distrikts-Norge? Er det eventuelt en usunn sammenkopling av konsert og fest i Norge som både er unaturlig og usunn? Kan man skape nok interesse for musikken alene ved å skape miljøer for musikk og stimulere subkulturelle strømninger?

Publisert:

Del: