Unge musikere er for notebeskuende, er en av konklusjonene som Håkon Skoge, produsent i Rikskonsertene, kommer frem til i sin studierapport “Spill lekende”. Han vil utfordre klassiske musikere til å la seg inspirere av leken i sitt virke, og registrerer at mange unge utøvere forlater symfoniorkestrene på grunn av mangel på utfordringer. – Min oppfordring er at klassiske musikere må ta tilbake improvisasjonen i musikken som eksisterte før 1800-tallet. De må begynne å se lenger enn det notebildet forteller, og tørre å tøye sine egne grenser i tolkningen av det klassiske repertoaret, oppfordrer han. Ballade møtte Skoge slik at han fikk utdypet sine rapportfunn.

Spunk (live)

Av Kyrre Tromm Lindvig

I sin sekstisiders studierapport har Skoge fokusert på improvisasjonsmusikk og kunstmusikk og forholdet mellom disse. Han har samarbeidet med en rekke improvisasjonsmusikere, studenter ved Barratt Dues musikkinstitutt, studert barn og deres lek samtidig som han har søkt erfaring og kunnskap fra andre uttrykksformer.

— Jeg har skrevet denne rapporten av flere grunner, primært fordi jeg som produsent for Rikskonsertene som oftest jobber med barn og har merket meg hvordan en konsert skal tilrettelegges for at barn kan nåes og fenges, sier Skoge til Ballade. – Her er det ofte et stort skille mellom improvisasjonsmusikk og klassisk musikk. Barn har lettere for å nærme seg improvisert musikk nettopp fordi den innehar visse elementer av den irrasjonelle egenverdi som vi gjenfinner i barnelek. Barn leker spontant og uten prestasjonspress, og det er denne mentaliteten som må tilbake for at musikere skal kunne klare å formidle noe.
I sin rapport skriver Skoge blant annet om hvordan ærefrykten for komponist og verk som inntraff på begynnelsen av 1800-tallet fikk radikale konsekvenser for musikerens forhold til det skrevne verk.

“Denne lojaliteten har i stor grad preget all klassisk musikkformidling helt fram til vår tid, og med den konsekvens at klassiske musikere kvier seg for improvisasjon. Komponister som Chopin, Mozart, Bach og Schubert skal leve videre i samtid og fremtid. Min oppfordring er at klassiske musikere må ta tilbake improvisasjonen i musikken som eksisterte før 1800-tallet. De må begynne å se lenger enn det notebildet forteller, og tørre å tøye sine egne grenser i tolkningen av det klassiske repertoaret. Musikere må utfordres til å sette sin egen “signatur” på musikken. Kjernen til god musikkformidling er gehøret.”

— Man må huske på at jeg ikke er ute etter å “ta” noen, mitt hovedpoeng er at troverdighet er viktig uavhengig av genre, utdyper han under vår samtale. – Og barn er knallharde kritikere, det er jo de som er best til å lese og tolke voksne. I prosjekter og konserter hvor man møter barna som likemenn, det vil si at man innlemmer dem i den kreative prosessen, så får man noen fantastiske resultater. Blant annet har jeg jobbet mye med improvisasjonskvartetten SPUNK, og de har hatt konserter hvor skolebarna skulle lage noe kreativt, det være seg et bilde, et lite skuespill, eller lignende og så skulle SPUNK, som ikke hadde sett dette på forhånd, improvisere ut ifra det de ble presentert for der og da. Slik blir barna en inkludert aktør i prosessen, og man når mye lengre med sin musikkformidling, hevder Skoge. – Jeg er kritisk til at man skal ha et idéhierakri, hvor en komponist kommer og viser hva han eller hun har gjort og får barna til å forholde seg til det. Hvorfor ikke begynne på scratch alle sammen?

Men han er ikke kun interessert i musikkformidling til barn, han er også opptatt av å finne tilbake til spontaniteten i uttrykk via improvisasjon som en måte å vitalisere spillet på, og dermed også skape seg en personlig tilnærming til musikken. – Noter er ikke musikk, noter er et redskap til å kunne formidle musikk. Klassiske musikere har en enorm kilde å øse av hvis de tar utfordringen og løsriver seg fra ensidig fokusering på notebildet. Hvis vi kan tillate voksne å leke litt mer, så vil de lettere finne den sone hvor en får en opplevelse av flyt, ja hvor det går lekende lett, forklarer Skoge. – Nytteverdi kan ikke overskygge alt annet, musikk og kunst har en irrasjonell egenverdi, og den må man bevare. Derfor er jeg også litt kritisk til begrepsbruken omkring “den kulturelle skolesekken”, det er ikke alt som kan puttes inn i en sekk, sier han med ettertrykk. – Voksne skal alltid kontrollere barn, vi er jo livredde for dem, vi ser dem som et ufullstendig vesen på vei til å bli voksen. Vi reagerer på at barn leker og ikke gjør noe “fornuftig”. Hva med å få mer av leken tilbake for oss voksne, både som utøvere og enkeltpersoner? Jeg tror mye i livet vårt ville blitt enklere da, ja noe ville kanskje gått lekende lett, ler han avslutningsvis.

Skoges rapport “Spill Lekende – En studierapport om lekende møter i musikken”, kan fåes ved henvendelse til Rikskonsertene, se lenke under. Ellers er Ballade åpen for flere innspill omkring musikkformidling og synet på improvisasjon i klassisk musikk.

Publisert:

Del: