KONSERTRAPPORT: Dikotomier og begrepsfestelse på den ene siden og musikalsk hengivelse og lidenskap på den andre. Dette var gjennomgangsmelodien under både strukturerte, planlagte konserter og improviserte opptredener under Punkt. – Kvaliteten på de enkelte konsertene var høyst ujevn og variabel, men de aller fleste vil ha dratt hjem fra Punkt med noen virkelige lysglimt og ny inspirasjon, skriver skribent Jan-Olav Glette i denne rapporten.

Splashgirl_trio (Foto: Iver Gjendem/Birgitte Heneide)

Av Jan-Olav Glette, Kristiansand

Under vignetten “A Conversational Remix” i Fønix Kino, i den springende dialogen med Jon Hassell, gjorde Brian Eno seg til talsmann for å slippe kontrollen til fordel for overgivelse til livet, kunsten og musikken.

Opphavsmennene til klassikeren “Fourth World, Vol. 1: Possible Musics” tok utgangspunkt i Hassells kommende bok “The North and South of You (Making The World Safe for Pleasure)”.

Hassel lar i denne dualiteten nord være et bilde på hode og hjerne, altså menneskets intellekt, mens sør får stå for hoftepartiet – sensualitet og følelser. Østlig og vestlig filosofi er andre dualiteter Hassel poengterer i sitt foredrag.

Eno vil ha en balanse mellom disse og føler at vi i dagens samfunn trenger mer underkastelse eller i sterkere grad å leve med naturen i dens eget tempo og strøm.

Dette appliserer Eno og Hassell også i sin tilnærmelse til musikk.

Det kan også være en nyttig inngangsport til Punktfestivalens program, med seminarer for hjernen og intellektet og konserter for hengivelse og medrykning.

Sensuell, men utflytende

Hassells egen konsert med Maarifa Street bar tilsvarende preg av dette romantiske kunstsynet, slik mange av de andre konsertene under årets Punkt i all sin allsidighet også gjorde.

Trompetisten Hassell skapte en visjonær mystikk ved hjelp av sammensmeltning av ulike moderne og urgamle, fortidige musikkstiler. Bassisten Peter Freeman med sin monotone dub-bass og Pedram Khavarzamini med sine forsiktige, maniske tombak-slag (en slags tablas trommer) sørget for en romlig klangflate med mye plass og pauser. Noe av dette ble fylt med Kheir-Eddine M`Kachiches ragaaktige fiolinspilling, men mest av alt satt denne satselige asiaten stille som en statue.

Sammensmeltningen av østlige og vestlige musikk tradisjoner ble digitalisert og sublimert ved livesamplingen til Jan Bang. Hassell, mesteren selv, la stort sett vekt på de maleriske, forføreriske eller melankolske trompettonene som har inspirert Arve Henriksen og Nils Petter Molvær.

Dessverre bar den tidvis kurrende og tidvis søvndyssende musikken preg av at musikerne ikke virket veldig samspilte eller samstemte. Og Hassels zen-buddhistiske tilnærming kunne tidvis bli redundant og utflytende. Resultatet er at en del ble lyd-tapet, muzak, i våre ører.

Særegen musikalitet

Svermerisk og ufokusert er en gjennomgangstone i flere av årets liveopptredener. Derfor ble det befriende å høre Håkon Kornstads klare og poengterte musikalitet.

Kornstad er leken og humoristisk, men samtidig skjør og delikat i sin musikalske opptreden. Vekslingen mellom tenorsaksofonen, som han har gitt en egen distinktiv stemme på siden av den norske ECM-tradisjonen, varieres med fløytetoner. Alt prosessert og programmert gjennom elektronikk og dupeditter.

En stillferdig rytmisk tilnærming gav et annerledes preg, men fikk her stort sett vike for hans overlegne melodiøsitet.

Rituell zen-funk

Der mange ble irritert og indignert over zen-funken til sveitseren Nik Bärtsch’s Ronin, lot undertegnede seg suggerere inn i stemningene i langt større grad på konsert enn på skive.

Kombinasjonen av lyder fra japansk rituell musikk, ny-klassisk musikk og funk ga merkelig nok undertegnede en slags tankeassosiasjon til tsjekkisk dukkefilm og ”Peter og Ulven”. Hvorfor får freudianerne forklare, men kanskje var der noe like lekende og barnlig gledesfylt i fremtredenen til Zürich-pianistens ensemble.

Musikken består av få fraser som gjentas i bort i mot det uendelige. I lengden en anelse trøttende og monotont, men altså i starten forfriskende hypnotisk og oppmuntrende. Det var noe med spillegleden musikerne og da kanskje i særdeleshet bassist Björn Meyer som var smittende.

Publikum ble ført inn i et repertoar i all hovedsak bygget rundt den kritikerroste skiva ”Holon”s åndelige, perkussive, rituelle groove, og rasling fra Andi Pupato (diverse perkussjon), Kasper Rast (trommer) og Sha (bass og bassklarniett, sistnevnte mer dominant i lydbildet når den var med), over Bärtschs kommanderende og insisterende pianotoner.

Uortodokst kammerspill

Gavin Bryars alternative kammerkonsert på fredag skilte seg også klart ut i årets Punkt-program. Briten har en egen evne til å skape musikalsk harmoni på uortodoks og originalt vis, og han har et særdeles utviklet øre for den fine klangen.

Kveldens hjelpere, John Potter fra Hilliard Ensemble på tenorvokal, den norske sopranen Anna Maria Friman fra Trio Medieval, fiolinisten Morgan Goff, cellisten Nick Cooper og den elektriske gitaristen James Woodrow, sørget ofte for dyp, vakker melankoli i sitt samspill med Bryars selv på kontrabass eller piano.

Ofte var det nærmest total symbiose. Kun Frimanns sopran sprakk og skar litt en gang i blant. Et gjestespill av vår nye trompetstolthet Arve Henriksen på et par av låtene sørget for noen av de aller vakreste øyeblikkene og en variasjon til den ellers mer tradisjonelle besetningen.

Ellers var det et høydepunkt å høre Bryars traktere pianoet. Musikken var lyrisk, kraftfull og blendende vakker, men kanskje en anelse for lite utfordrende til å virkelig rykke tak i oss.

Ny inspirasjon

Leafcutter Jon (John Burton) & Seb Rochford lyktes også med å pirre vår nysgjerrighet gjennom sin sarte vokal, lidenskapelige fremføring og snodige mix av computermusikk, samples fra hverdagsliv, folk og rytmiske sikkerhet. Disse har vi tenkt å sjekke nærmere.

Likens var Splashgirl et overraskende behagelig og positivt bekjentskap fra underskogen i norsk jazz. Bandet som jobber med innspillingen av sin andre skive i Biermannsgården i Oslo forener den minimalistiske tradisjonen fra Morton Feldmann og Eric Satie med akustisk jazz, eterisk indie-pop og suggererende post-rock. Fremtiden vil vise om de lykkes med å ta steget opp blant nestorene i norsk improvisasjonsmusikk.

Musikalsk persepsjon og tilnærming til musikk er individuelle størrelser. Akkurat dette ble veldig tydelig og klart poengtert under helgens Punktfestival i Kristiansand.

Ikke bare stresset foreleserne dette i seminarene. Minst like tydelig var det gjennom den blandede og ulike responsen til konsertene på scenene i Agder Teater og Charlies Pub.

Alle hadde vi ulike oppfatninger av hva som var høydepunkter og nedturer. Og fint er det. Det borger for mangfold og allsidighet i norsk musikkliv, og en fremtid for mange forskjellige uttrykk.

Publisert:

Del: