KRONIKK: – I Norge er “flerkulturelle møtesteder i musikk” et symbol på integrering. Dette konseptet har skapt kontroverser, skriver sosialantropolog Anne Ellingsen. Ellingsens doktorgradsavhandling handler om Rikskonsertene satsning på verdensmusikk og bruk av musikk som middel til integrering. Ellingsen tar i denne kronikken for seg fusionstilen og politiske målsetninger i Riksonsertenes virksomhet.

Rikskonsertene_Tilbakeblikk (Bilde: Rikskonsertene)

Av Anne Ellingsen

Norske myndigheter har brukt mange penger på verdensmusikk. De statlig finansierte Rikskonsertene arrangerer festivaler, konsertserier og andre prosjekter med musikere fra mange land. Rikskonsertene er den største aktøren på området, og bestemmer i stor grad hva som fremstilles på norske scener.

I årene 1992 til 2002 hadde organisatoren en egen flerkulturell avdeling, som i dag fortsetter sin virksomhet i omorganisert form. Doktorgradsprosjektet mitt i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo har undersøkt denne virksomheten i perioden avdelingen eksisterte.

Rikskonsertenes satsning

Blant avdelingens mål var at man ville bidra til integrering. Et virkemiddel i denne sammenheng var å skape det organisatorene kalte “krysskulturelle møtesteder i musikk”. Slike prosjekter involverte utøvere fra minst to etniske grupper, vanligvis fra Norden og ett eller flere ikke-vestlige land. Samarbeidsprosjekter utgjorde nær halvparten av arrangementene i den delen av virksomheten jeg analyserte.

Det som ofte blir kalt ”den nordiske modellen”, innebærer at innbyggernes behov skal ivaretas av staten. Her inngår sterkt statlig engasjement i kulturlivet. I likhet med sitt svenske motstykke Rikskonsärer, har norske Rikskonsertene ført en policy som uttrykker et instrumentelt forhold til musikk – altså musikk som et middel til å oppnå noe utover musikkopplevelsen selv. Denne satsningen kan ha fått paradoksale konsekvenser.

Etnisk ”overskridelse”

I internasjonalt musikkliv har utøverne ofte ulik etnisk bakgrunn. I markedsføringen av for eksempel Operaens ensembler, er allikevel artistenes etniske bakgrunn av underordnet betydning, mens musikken står i fokus.

Markedsføring av ”verdensmusikk”, derimot, fremhever utøvernes etnisitet. Reklame for samarbeidsprosjekter understreker at musikere fra ulike etniske grupper opptrer sammen. Her er fokus på at artistene faktisk kan samarbeide. Konsertene fremstilles som ”grenseoverskridende” fordi de krever kommunikasjon på tvers av etniske skillelinjer.

Fusion

En vanlig betegnelse på etnisk samarbeid i musikk er fusion, en betegnelse også Rikskonsertene benytter. Entusiaster beskriver denne stilen som en demokratisk kommunikasjonsform. De forteller at gamle hierarkier oppheves når musikere fra tidligere koloniland og tidligere kolonisatorer spiller sammen. De påpeker også at tradisjonelle stilarter kan smelte sammen og skape en ny type musikk. Denne nye musikken antas å være universell.

Noen ganger uttrykker fusion-konsertprogrammer et ønske om at de forskjellige musikkstilene skal “smelte sammen”. Denne tanken springer ut av postmoderne estetikk, en fremtredende retning i det internasjonale kunstfeltet. I denne estetikken står raske møter, flyktige forbindelser og stadig skiftende konstellasjoner i fokus. Ideen er at dagens menneske har en flytende identitet, og at dette reflekteres i kunsten. En fremtredende representant for denne ideologien er produsenten og musikeren Peter Gabriel. På hans årlige Real World Recording Week, som foregår i England, kommer musikere sammen fra hele verden med det formål å spille inn hybrid musikk.

Kontroverser

Paradoksalt nok har fusiongenren skapt debatt blant utøverne. Og også hos publikum er stilen blitt et omstridt symbol i diskusjonen omkring hva det vil si å være ”verdensborger” i en globalisert tid. Samtidig har konseptet fått en spesiell rolle i norsk kulturpolitikk, både nasjonalt og som del av en utenrikspolitikk som i økende grad vektlegger kultursamarbeid.

Mange av musikerne som jeg har intervjuet, framhevet at tverrkulturelt samarbeid i musikk kan fungere. De sa de først var positive til samarbeidsprosjekter, men at de etter hvert opplevde formen som begrensende. De var kritiske til at det ofte manglet tid til å øve sammen når musikere fra ulike tradisjoner skulle møte hverandre. De etterlyste også mulighet for et reelt valg mellom fusionprosjekter og andre konsertformer. Både innvandrermusikere og norsk-ættede artister uttrykker gjerne frustrasjon over ikke å få rom til å formidle sin musikk uten å delta i ”integrering”. Også publikum kan reagere på noe de oppfatter som rutinemessig bruk av et ”politisk korrekt” konsept.

Avstand mellom ambisjoner og virkelighet ser ut til å ha karakterisert utformingen av Rikskonsertenes flerkulturelle programprofil. For eksempel hadde organisasjonen opprinnelig en intensjon om å inkludere musikere og andre utenfor institusjonen som formelle rådgivere. Den virkelige prosessen tok form av en sterk sentralisering av makt hos organisatorene. Dette forholdet kan ha vært medvirkende til at fusion, på tross av at stilen i økende grad ble kontroversiell blant utøverne, beholdt sin posisjon i programtilbudet.

Etnisk norsk publikum

Man kunne tenke seg at fusionstilen ville tiltrekke seg publikum fra mange etniske grupper. Konsertene som inngikk i mitt prosjekt, følger derimot et generelt internasjonalt mønster. De tiltrakk seg et relativt lite publikum, som i stor grad besto av vestlige personer. En spørreundersøkelse utført ved ett av Rikskonsertenes prosjekter i Oslo indikerer at yngre, etnisk norske kvinner var den største gruppen som benyttet seg av tilbudet. Innvandrerbefolkningen, på den annen side, gikk stort sett på konserter med utøvere fra sine egne opprinnelsesland. Denne gruppen oppsøkte i liten grad konserter med musikk fra andre kulturområder. For minoritetsbefolkningen så fusionkonserter ut til å være lite attraktive.

Rikskonsertenes hjemmeside uttrykker fortsatt en instrumentell holdning til musikk. Om utlandsvirksomheten opplyses det at den ”utgjør en del av norsk utenrikspolitikk”. Også uttalelser fra tidligere leder av den flerkulturelle avdelingen, nå leder av utenlandsenheten, Tom Gravlie tyder på at politiske mål står sentralt i Rikskonsertenes programpolicy (Aftenposten 27. oktober 2007).

En viktig grunn til at fusionstilen ble institusjonalisert hos Rikskonsertene, kan være at den fremstår som et symbol på velferdsstaten. Som i et slags musikkens svar på Kardemomme by samarbeider vestlige og ikke-vestlige musikere på scenen. Slike forestillinger gir inntrykk av en kompetent og effektiv integreringspolitikk i et økende fragmentert, fleretnisk samfunn. Men det ser ikke ut til å bli integrering av fusion. Det blir heller ikke nødvendigvis gode konserter av ideologisk styrte kulturmøter.

Anne Ellingsen er sosialantropolog. Ellingsen forsvarte avhandlingen Music and Ethnic Integration in Norwegian State Politics ved Universitetet i Oslo den 10. juni i år. Kronikken er også publisert i Aftenposten den 30. juni.

Publisert:

Del: