I en verden fylt av fantastisk kunst må man være skamløs for å legge noe nytt på bordet, ifølge komponist og forfatter Eivind Buene. Nå er han ute med ny bok.

© Linn Carin Dirdal

”Dobbeltliv” er en samling essayer om musikk og litteratur sett fra et skapende perspektiv, og er ifølge Buene en forlengelse av hans to tidligere romaner – ”Enmannsorkester” (2010) og ”Allsang” (2012). Men så er han ferdig med skrivingen for i år – bortsett fra et essay i Klassekampens bokmagasin om litteraturens bruk av Dylan og Springsteen som snarveier til psykologiske univers. Men så er han ferdig. For i år.

Buene er kanskje først og fremst kjent for sine musikalske komposisjoner. Siden 2000 har han jobbet som frilanskomponist med bestillinger fra både inn- og utland. Han skriver for solister, ensembler og orkestre og samarbeider hyppig med improvisasjonsmusikere. Han har også en fot innenfor popmusikken, og er mannen bak de drømmende strykearrangementene på bergensrapperen Lars Vaulars siste plate. Blant annet.

Ballade møter Buene over et kafébord på Majorstua, hvor han sømløst spiser en fransk omelett mens han prater om kunstnernes nødvendige naivitet, orkestrenes fremtid, betydningen av klang – og Wham!.

”… min største opptreden så langt hadde vært en tilstelning i skolens gymsal i sjetteklasse, hvor jeg fremførte min egen tolkning av Wham!s ”Wake me up before you go-go”, alene med gitaren min.”*

– Wham! på sologitar – det må ha vært en minneverdig opptreden…!

– Da jeg spilte husker jeg at det var en veldig naturlig ting. Jeg syntes det låt som Wham!. Veldig tidlig, da jeg lærte å spille gitar, spilte jeg med en kompis på piano – men jeg kan aldri huske at jeg stemte gitaren etter pianoet! Det er jo fantastisk med musikk, det er mye fantasi involvert. Særlig når man er liten så har man sine helt egne ideer. Barn i dag har ofte hørt mye avansert musikk, men når det kommer til å spille og lage musikk selv har de likevel stor glede over de enkleste ting. Heldigvis. Jeg tror at hvis man skal lage kunst så må man ta vare på noe av den naiviteten.

– Hvordan gjør man det?

– Ja… jeg tror at hvis man ikke gjør det så blir man ikke kunstner. Historien er full av fantastisk kunst, samtiden er full av fantastiske ting, og så skal man liksom ha nerver til å si, jeg har skrevet denne boken, vil du lese den? Det er jo egentlig helt hårreisende! Det er noe skamløst ved det. Da er kanskje naivitet et penere ord enn skamløst, hehe.

– Hvilke tanker har du om å skrive om musikk? Hvordan gjør man det på en bra måte?

– Jeg har ingen mal på hvordan man skal skrive om musikk, men jeg prøver å forankre det i min egen lytting. Så er det en ting jeg er opptatt av – forfattere skriver gjerne essays om andre forfattere i et litterært tolkningsrom. Jeg har prøvd å gjøre det samme med musikken, og skriver om et verk av Lars Petter Hagen (”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet” red. anm.) på samme måte som om jeg var en forfatter og skrev om Dag Solstad. Og jeg insisterer på at det hører også hjemme i offentligheten, å ha samtaler om musikk på den måten.

– For lesere med musikalsk bakgrunn vil enkelte ting som forklares i ”Dobbeltliv” være innlysende. På andre områder kreves musikalsk interesse og innsikt for å henge med. Hvem har du skrevet boken for?

– Jeg forsøker å henvende meg til kulturinteresserte mennesker, ikke bare musikkfolk. Jeg prøver å tenke at musikk er en interessant kilde til å oppleve seg selv i verden som menneske. Det er derfor jeg prøver å være litt pedagogisk og gå litt bredt ut. Klart jeg blir litt esoterisk innimellom, men i hovedsak tenker jeg at den skal være for folk som er nysgjerrige på hva musikk har å gi. Det var ambisjonen. Om jeg har klart det er en annen sak.

– Det vil kanskje tiden vise. Kan du si litt om det knallgule coveret, forresten?

– Dette er designet til et tysk noteforlag, Schott, til en av mine favorittkomponister fra det 20. århundre. Hans noter ser sånn ut, samme gulfarge. For meg er det en litt barnslig måte å knytte det litterære til det musikalske.

”… det er ikke så stor forskjell på å skrive bøker og musikk. Du trenger tid, et skrivebord og evnen til å være alene.”*

– Hva skiller det å skrive en bok fra det å komponere et stykke musikk?

– Musikken kommer fra et helt annet sted enn litteraturen. Litteraturen er så språklig betinget, det man har lyst å ta for seg formuleres fort i ord. Musikken er mer en vag følelse, en idé om en klang. Romantikerne på tidlig 1800-tallet var ekstremt opptatt av at musikken var den høyeste kunstformen; der ordene slutter begynner musikken og de virkelig store følelsene. Det er en fin ting, men også problematisk for komponister i dag som har lyst til å si noe om samfunnet og kanskje jobbe politisk. Da er musikken veldig tafatt.

– Hva mener du med det?

– Den er upresis. Det er jo det som er fantastisk med musikken og den moderne musikken. Hvis du har et publikum på 100 mennesker så er det 100 ulike oppfatninger av hva de har hørt. Mening er lettere å sirkle inn i tekst.

– Men det finnes jo mye musikk, også kunstmusikk, med politisk budskap?

– Jeg skulle ønske jeg kunne bruke musikken til å si mer, men måten musikk arter seg for meg er at budskapet er lyden og klangen, og klangen er nok i seg selv. For meg er musikk en veldig kroppslig ting, det handler mye om å være i verden som kropp, å erfare verden. Musikk utspiller seg i øyeblikket, så forsvinner den igjen. Den blir stille. Musikken kan lære oss å være tilstede i øyeblikket. Det er musikkens budskap for meg.

– Hvordan henger det sammen med ønsket ditt om å ha en sterkere politisk stemme i musikken?

– Kanskje det bare er min samvittighet som samfunnsmenneske… Man har lyst til å prøve å bidra til at verden går i en litt bedre retning.

”Mahlers hovedfiende som dirigent var selvtilfredshet, latskap og manglende eventyrlyst – tre begreper som uten å ta munnen altfor full kan brukes om deler av dagens orkesterpraksis.”*

– Du etterlyser en endring i dagens orkesterpraksis? Hvordan mener du det burde være?

– Det er et stort spørsmål. Det er knyttet til at musikkhistorien i orkesteret på mange måter slutter i 1910, så det er allerede et 100-årig gap med musikk som folk sjelden får hørt – for eksempel Ligeti som skrev fantastiske ting på 60-70-tallet. Et underliggende problem er at orkestret var levende og vitalt og utviklet seg ved skiftende behov omtrent frem til Mahler. Da fikk orkesteret den formen det har i dag, og kanon var på en måte avsluttet. Så på ene siden er jeg veldig glad i symfoniorkestre og elsker å jobbe med dem, samtidig som jeg ser at det har noen store utfordringer hvis det skal overleve. Det er jo dyr kunst. Hvis det skal ha noen fremtid er det ikke sikkert at oppskriften er å fortsette som nå. Jeg skriver jo om Lars Petter Hagens kritikk av orkestrene, som er en ganske sterk utfordring – vil dere bli et lydmuseum?

– Men ny musikk er kanskje ikke alltid enkelt å trekke publikum på?

– Publikum vil høre det de allerede har hørt, og hvis de bare får høre én ting… Det er ikke min drøm at orkestrene bare skal spille moderne musikk, men å skape intelligente programmer basert på musikken selv, hvor gammel musikk og ny musikk får lov til å belyse hverandre.

”Ingen dirigent ved sine fulle fem ville finne på å utsette et Brahms-partitur for den behandlingen Ibsen får i et gjennomsnittlig teaterkompani – det er utenkelig f.eks. å stryke noen unødvendige takter i en Brahms-symfoni, slik regissører og dramaturger rutinemessig gjør i klassisk dramatikk.”*

– I 2012 ga du ut ”Schubert Lounge”, singer-songwriter-versjoner av Schuberts Lieder. Det var for å vise at klassisk musikk også kan endres?

– Absolutt, det var for å ta den klassiske musikken tilbake fra de klassiske musikerne, for å si det litt flåsete. Vise Schubert på en ny måte, med min stemme og litt forenkla komp. Det er mange som blir overrasket over at Schubert kan låte sånn. Metoden er også mer i takt med slik Schubert gjorde det, han hadde huskonserter for vennene sine. Hvordan Schuberts stemme låt vet man ikke, men det var ikke det samme som i Carnegie Hall foran 1000 mennesker og et svært Steinway.

– Hva hører du på av musikk?

– Jeg er veldig glad i afroamerikansk soulmusikk og funk, og jeg har hørt mye på Mahler i forbindelse med boken. Ny musikk vil jeg helst høre live på konsert – da får jeg til gjengjeld noen av mine største musikalske kick. Så jobber jeg litt som strykearrangør og låtskriver. Det er for slitsomt å følge med på all ny populærmusikk som kommer, det gidder jeg ikke, men jeg prøver å gjøre noen punktnedslag. Jeg jobber stadig med flinke unge folk, og det er en fin avveksling. Nå skal jeg i studio med noen unge poprappere.

– Hvem da?

– Envy. Eller Nico & Vinz heter de vel nå…? Og etter det, Gabrielle, hun kjenner jeg til fra før.

– Hva gir det deg å jobbe med popmusikk?

– Det er ”instant gratification”. Korverket som ble fremført under kirkemusikkfestivalen (”Surrounded”, fremført av Nordic Voices på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival red.anm.), den ideen fikk jeg kanskje for åtte år siden. Det gikk seks år før jeg fikk mulighet til å skrive stykket, jeg var ferdig med det for over et år siden og nå spilles det. Det går sakte. Så det å være i studio å ha fire timer hvor tre låter skal gjøres ferdig er gøy. Og det er mye fra samtidsmusikken jeg kan importere inn i populærmusikken, tenke litt utenfor boksen. Så er det en fin måte å holde kontakten med den yngre delen av musikken på ettersom jeg selv blir eldre.

*Sitater fra Eivind Buenes essaysamling ”Dobbeltliv”, utgitt på Cappelen Damm, 2014.

Publisert:

Del: