Ian Bostridge, Håvard Gimse og Ingrid Andsnes viser oss hvordan tiden spaltes i senverk av Schubert og Beethoven, skriver Emil Bernhardt.

«Å legge ut på en reise» blir ofte benyttet som metafor for estetiske prosesser, enten det gjelder et verks tilblivelse, eller opplevelsen av det. Reisemetaforen antyder en begynnelse og et mål, men også en bevegelse, som blir særlig tydelig i musikkens tilfelle. For komponisten er bevegelsen preget av uvisshet, åpenhet og valg. For lytteren handler det om en mulighet til å oppleve forandringen i et materiale over tid, en følelse av å være ikke bare her og nå, men også underveis.

To helt sentrale tidligromantiske verk som, til tross for mange forskjeller, begge aktiverer denne reisemetaforen, ble fremført i Oslo i slutten av september. Først ut var den britiske tenoren Ian Bostridge og pianisten Håvard Gimse i Franz Schuberts Winterreise, en syklus av 24 sanger til tekster av Wilhelm Müller, skrevet i 1828, Schuberts siste leveår. Noen dager senere fremførte pianist Ingrid Andsnes Ludwig van Beethovens kanskje mektigste klaververk, de såkalte Diabellivariasjonene – 33 forandringer over en vals av Anton Diabelli, skrevet i årene 1819–23. Andsnes hadde i tillegg bestilt en ny variasjon, en Diabelli-kadens signert komponisten Lars Petter Hagen.

To lag vinter
For Schubert-syklusens del kan det virke banalt å bruke reisen som metafor. Forbindelsen til tittelen er åpenbar; det lyriske jeget i Wilhelm Müllers tekster er ikke bare en evig vandrer, han foretar også sin siste reise – kanskje til og med sammen med komponisten – inn i døden. Men jeg mener at reise-elementet også antyder dypere sjikt i denne musikken og opplevelsen av den.

For lytteren er det på en måte to tidssjikt her; ett er knyttet til den enkelte sangens relative selvstendighet, korte varighet, detaljrikdom og stemningsmessige fortetning. Her kan vi følge en lineær utvikling henimot stillhet og død slik rekken av enkeltsanger strekker seg ut gjennom en drøy time. Samtidig finnes det en større, mer saktegående og nærmest sirkulær tid. Her er ikke stillheten noe man når frem til, men snarere en slags bakgrunn: Syklusen åpner med en tekst som normalt betegner avslutning, sangen «Gute Nacht», og avsluttes med sangen om lirekassemannen som sveiver, repetetivt inntil det anonyme og utslettende. I spennet mellom disse tidssjiktene oppstår etter mitt syn Schuberts storhet; den er sanselig nærværende, konkret følt i den enkelte sangens unike situasjon og melodikk, men samtidig fjern, stille, ja nærmest anonym i den repetetivt sirkulære omdreiningen – for den siste sangens del, nærmest helt bokstavelig.

Sangen mot det langstrakte
Når vi som lyttere har følelsen av å foreta en reise – altså oppleve bevegelsen i dette både lyriske og musikalske materialet, tror jeg det henger sammen med et spenningsforhold mellom disse tidssjiktene: Opplevelsen er i første omgang knyttet til den enkelte sangens korte, ja overskuelige varighet, samtidig er det samlede tidsstrekket i Schuberts Winterreise både langstrakt og langsomt.

I fortolkningen kan disse sjiktene vektlegges på forskjellige måter. Og kanskje faller valgmulighetene sammen med det som normalt har utgjort to ytterpunkter i lied-kunsten: Ett der det musikalske, eller instrumentale står i sentrum og teksten blir mer underordnet, og ett der teksten – motsatt – står i første rekke og avgjør retningen for interpretasjonen. Denne fremstillingen er opplagt skjematisk, og fortolkningene går mer eller mindre i den ene eller den andre retningen.

Teatralt og detaljrikt
Slik jeg oppfattet det, la Bostridge og Gimse seg forholdsvis tungt på teksten og det teatrale. Bostridge, som fremstår nobelt kresen, men samtidig streng og alvorlig på grensen til det manierte, gestalter vandreren som en kjempende, tidvisk manisk og nesten hysterisk karakter. Det var utvilsomt mesterlig gjort; Bostridge gjorde det lyriske subjektet nærværende, og Gimse hentet frem detaljer i klaverstemmen, fantasifullt og lyttende. I tillegg hadde de åpenbart et øre til helheten, og samlet sett fremsto syklusen balansert og dramaturgisk gjennomtenkt.

Slik jeg oppfattet det, la Bostridge (th) og Gimse seg forholdsvis tungt på teksten og det teatrale, skriver Emil Bernhardt @Kristin Bolgård
Slik jeg oppfattet det, la Bostridge (th) og Gimse seg forholdsvis tungt på teksten og det teatrale, skriver Emil Bernhardt @Kristin Bolgård

Personlig fant jeg likevel det teatrale aspektet vel uthevet, særlig når vandrerens sinnstilstand gikk utøver diksjonen av teksten. Men det blir også problematisk fordi jeg opplever at det underliggende sjiktet av stillhet, anonymitet og syklisk langsomhet i dette materialet på en måte ikke slipper gjennom den teatrale gestaltningen. Delvis er dette et spørsmål om personlig preferanse, men som antydet, tror jeg også det har noe med denne musikkens vesen å gjøre.

En egen løsning
Beethovens store variasjonsverk for klaver er på mange måter forskjellig fra Schuberts syklus, i alle fall på overflaten. Samtidig er det enkelte interessante paralleller, særlig hva gjelder opplevelsen av bevegelse – på flere plan.

Som Ingrid Andsnes fint gjorde rede for på konserten, oppsto Beethovens verk på bakgrunn av en oppfordring til en håndfull av Wiens komponister, fra forleggeren Anton Diabelli, om å skrive variasjoner over en vals han selv hadde begått. Han ville siden samle de enkelte variasjonene og utgi dem i et eget hefte. Stabeisen Beethoven motsatte seg til å begynne med denne ideen, og det så lenge ut til at han ville trekke seg fra hele prosjektet. Men så viste det seg at den lille valsen trigget et eller annet, og etter nærmere tre år leverte Beethoven hele 33 såkalte forandringer (Veränderungen), et eget verk som åpenbart måtte utgis for seg.

Insisterende motiver
Hva gjelder parallellen til Schubert kan vi si at også Beethovens verk aktiverer to tidssjikt; ett hvor vi følger en trinnvis utvikling fra variasjon til variasjon – de er i seg selv temmelig korte –, og ett hvor det oppstår et akkumulert inntrykk av bevegelsen som et hele, med en varighet på en snau time. Men der Schuberts sanger hver for seg danner en variert og differensiert atmosfære, er Beethovens variasjoner ofte merkelig monomotiviske, det vil si at de tar utgangspunkt i et enkelt motiv og undersøker dette for seg gjennom en hel variasjon. Fokuset skaper en merkelig modernistisk, abstrakt og tidvis næremest besatt atmosfære idet Beethoven insisterende jobber seg gjennom sitt materiale. I tillegg oppstår det hos Beethoven en forbindelse ikke bare mellom temaet og variasjonene, men også variasjonene i mellom; én variasjon forbereder et materiale, som så gjennomføres, eller varieres som en hurtig tekstur i den neste.

Følelsen av reisen, av tiden som går, oppstår også hos Beethoven i spenningen mellom disse sjiktene: På den ene siden følger vi utviklingen fra variasjon til variasjon, på den annen side vil vi etter en stund legge merke til at verket som helhet langsomt har dreiet, og at vi befinner oss et annet sted. Utfordringen for utøveren blir dermed å på et vis samkjøre begge disse bevegelsene, mer konkret: Essensen ligger ikke bare innad i den enkelte variasjon, men også i overgangene mellom dem.

Ingrid Andsnes er åpenbart oppmerksom på dette, hun nærmer seg i det hele tatt Beethovens ytterst krevende verk med en imponerende ambisjon og et mot det står respekt av.
Ingrid Andsnes nærmer seg Beethovens ytterst krevende verk med et mot det står respekt av, mener vår anmelder.

Ingrid Andsnes er åpenbart oppmerksom på dette, hun nærmer seg i det hele tatt Beethovens ytterst krevende verk med en imponerende ambisjon og et mot det står respekt av. Tempoene er differensiert, uttrykket likeså, og samlet sett virker tolkningen gjennomarbeidet. Samtidig vil jeg mene at Andsnes har mer å gå på når det kommer til forholdet mellom variasjonene. Selv om stoffet i seg selv sikrer opplevelsen av reise, tror jeg muligens beregningen i den langstrakte bevegelsen kunne vært enda mer presist justert. Vendepunktet, som åpenbart er ett av flere vink til Bach og hans Goldbergvariasjoner i dette verket, kom med Andsnes’ helt utsøkte spill i den såkalte Fughettaen, variasjon nr. 24. Herfra var blikket bakover etablert.

Gjenstand eller kommentar?
Hva så med Lars Petter Hagens Diabelli-kadens? Utfordringen for en utenforstående kommentator til Beethovens variasjoner knytter seg ikke bare til dets særegne språk og status, men også – som man kan tenke seg – til hvordan å bryte inn uten å forstyrre og bryte storformens bevegelse. Hagen hadde valgt å legge seg inn i og meditativt utvide det som hos Beethoven er selve overgangen – fra den nesten monstrøse fugen (variasjon 32) til den siste, merkelig klassisitiske, men likevel modernistisk forvrengte menuetten. Samtidig valgte han å bryte radikalt med den tradisjonelle klaverteknikken og begi seg inn i flygelets harpe. Ved hjelp av to såkalte E-bows, apparater som får strengene til å svinge bare man berører dem, oppsto en fremmedartet, men samtidig lun og ettertenksomt stemt lakune i Beethovens univers.

På den ene siden er dette suverent gjort; Hagen balanserer sikkert mellom tydelig kontrast og mild kommentar, men nettopp uten å forstyrre reisen. Samtidig reflekteres tidspunktet i Beethovens syklus – som nå nesten er i ferd med å overleve seg selv – presist i Hagens musikk, som man kanskje kunne kalle en slags «etter-musikk». På den annen side skiller Hagen seg fra Beethoven ved å være beskjeden eller gjenstandsløs, atmosfærisk og meditativ, heller enn fundert i et konkret materiale som får påstandskarakter og egenvekt.

Motargumentet er selvsagt at Hagens radikale brudd, om enn forsiktig i sitt ytre, likevel får vekt gjennom sin lydhørhet. Og det veier kanskje tungt, særlig gitt skjørheten i det musikalske landskapet vi her befinner oss i. I tillegg kan også Beethovens musikk på dette tidspunktet kalles en slags «etter-musikk», og kanskje treffer dette begrepet avslutningen på Diabellivariasjonene ganske godt, et av de mest fascinerende eksemplene på musikalsk reisetid man kan tenke seg.

Franz Schubert: Winterreise, Ian Bostridge, tenor og Håvard Gimse, klaver. Oslo kammermusikkfestival, Universitetets aula, tirsdag 23. september 2014

Ludwig van Beethoven: Diabellivarisjoner, med Diabelli-kadens av Lars Petter Hagen, Ingrid Andsnes, klaver, Kulturkirken Jakob, fredag 26. september 2014

 

Publisert:

Del: