HAPPY DAYS SOUND FESTIVAL: Komponist Trond Reinholdtsen er kunstnerisk leder av årets Ny Musikk-festival Happy Days. Den går over to dager, fredag og lørdag denne uken, og utspiller seg på Rekord, Galleri Galuzin og på Youngstorget. Ballade bringer her videre Reinholdtsens tekst som rammer inn årets Happy Days. Festivalen gjør seg i år til en arena for sinne – politisk eller personlig, enten det har et mål eller er totalt ufokusert.

Trond Reinholdtsen (Foto: Happy Days_promo)

Av Trond Reinholdtsen

Årets Happy Days Sound Festival tematiserer
sinne som psykologisk fenomen, som politisk kraft og som kilde til musikalsk
inspirasjon. Angry Happy Days ønsker å sette fokus på sinne som potensiale,
og spør seg om kunsten og samfunnet har godt av at alle har blitt så sedate.

Happy Days 2008 sammenfaller i år
med førtiårsjubileet for studentopprøret i Paris mai 1968. Aksjonene står
for mange som det siste heroiske forsøk på en radikal politikk med revolusjonære
ambisjoner, i direkte konfrontasjon med det bestående. 68-opprøret målbar
klare utopier, uttalte politiske mål og tydelige fiendebilder, og dets
ytre form var demonstrasjoner, slagord og, tidvis, vold. ”Where has all
the rage gone?” spurte forfatteren og skribenten Tariq Ali i en nostalgisk
artikkel om 68-opprøret i The Guardian nylig. Han påpekte blant annet at
mens Vietnamkrig-demonstrasjonene varte i 10 år, døde tilsvarende aksjoner
mot Irakkrigen ut etter 48 timer.

Sekstiåttergenerasjonens ry ser imidlertid
ut til å ha fått en knekk. Beskyldningene hagler om at de nå seksti år
gamle tidligere opprørerne har endt opp som det nye etablissementet, har
inntatt sentrale maktposisjoner (og dermed administrert nye kriger og neo-kolonialistiske
prosjekter), blitt representanter for den rikeste generasjon gjennom tidene,
og, på toppen av alt, passet på å skaffe seg usedvanlig lukrative pensjonsordninger
som VI blir nødt til å betale for. For den marxistiske historikeren Eric
Hobsbawm er 68-opprøret ikke så mye en omveltende politisk hendelse, som
en gjennomgripende kulturrevolusjon hvor sex, narkotika og den folkelige
olabuksen egentlig var det vesentligste:

Ungdomskulturen ble kulturrevolusjonens
støpeform i den utvidete betydning at den skapte en revolusjon i stil og
sedvaner, i måter å bruke fritiden på og i den kommersielle kunsten som
i økende grad formet den atmosfæren byens menn og kvinner pustet i. To
av dens karakteristiske trekk er derfor relevante. Den var både folkelig
og antinomistisk, spesielt når det gjaldt personlig atferd. Alle skulle
”gjøre som de selv ville” med minimal påvirkning utenfra, selv om press
fra likesinnede og moter i praksis førte til like mye uniformitet som tidligere,
i alle fall innen grupper av likesinnede og subkulturer.

68-opprøret var utvilsomt en kamp
for sosial utjevning, anti-imperialisme og anti-diskriminering, men på
mange måter la det like mye et mentalt grunnlag for sen-kapitalismen og
markedskreftenes totale politiske dominans fra og med 80-tallet. I boka
The New Spirit of Capitalism beskriver de franske sosiologene Luc
Boltanski og Eva Chiapello tre historiske trinn i utviklingen av den ”kapitalistiske
ånd”. Den første, entreprenør-ånden, var rådende fram til ”den store
depresjonen” på 30-tallet; den andre hadde strukturen i store selskaper
som modell, med en sterk leder og mange undersåtter ved samlebåndet (”Fordismen”).
Fra og med 1970-tallet ser vi imidlertid en ny form for kapitalistisk ånd.
I stedet for en hierarkisk kommandokjede, utvikles en nettverksbasert form
for organisering basert på arbeidstakerenes autonomi og eget initiativ
på arbeidsplassen. Arbeidet organiseres i form av team eller prosjekter,
med fokus på tilfredsstillelse av kundens ønsker. Slik blir kapitalismen
transformert til et egalitært prosjekt: Ved å vektlegge interaksjon og
spontan selvorganisering, har den nye kapitalistiske ånd stjålet retorikken
fra ytre venstre om arbeiderens selvbestemmelsesrett, og vridd det fra
et anti-kapitalistisk til et kapitalistisk slagord. I tidsskriftet Prospects
mai-nummer skriver filosofen Slavoj Zizek:

An entire ideologico-historical narrative
is thereby constructed, in which socialism appears as conservative, hierarchic
and administrative, so that the lesson of ’68 is “goodbye Mr Socialism,”
and the true revolution is that of the digital capitalism. This is the
truth of the ’68 revolt.

Også den sinte, politisk offentlige
gesten ble stadig sjeldnere i årene etter 68. Evnen til å hisse seg opp
over verdens tilstand syntes gradvis å forsvinne. I 1967 ga kunstneren
og filosofen (og sekstiåtteren) Guy Debord ut sitt hovedverk The Society
of the Spectacle.
Her tegner han opp et fremtidsscenario der ”spektaklet”
– flommen av massemediale bilder fra nyheter, propaganda, reklame og underholdning
– fullstendig har ødelagt enhver forestilling om enhet, enten det er snakk
om mellommenneskelig samhold eller en helhetlig forståelse av livet som
sådan. Debord så hvordan tv-mediet og en gradvis tabloidisert presse fragmenterte
og forflatet all diskursiv og kulturell dybde, og virket avledende og forstyrrende
i forhold til politisk aktivisme og muligheten til annerledestenkning.
I Debords skrekkbilde er menneskene totalt pasifisert som samfunnsmedlemmer,
fanget i sin egen pseudo-virkelighet.

Debords utvilsomt moralistiske advarsler
framstår i dag med ny aktualitet i en stadig mer interaktiv og omfattende
medieverden. Internett er slett ikke bare et fantastisk bibliotek av informasjon
og kunnskap, og et middel til å knytte smale miljøer sammen, slik vi kanskje
først tenkte oss det. Gamle dyder som konsentrasjon og dybdelesning står
for fall når et kjapt museklikk lett leder oss til mer eller mindre underbevisste
begjær, enten det er i form av oppdateringer på fotballskader, kjendiser
i bikini eller gravide menn.

Selv etter at bevisene lå på bordet
for at det ikke var noen forbindelse mellom Saddam Hussein og 9-11, og
selv etter at det ble tilbakevist at Irak hadde atomvåpen, kunne George
Bush komme unna med antydninger som ”vi kan ikke la være å gjøre noe”.
(Bushs etter hvert dalende popularitet ser ut til å ha mye mer å gjøre
med uthalingen av konflikten, det jevnt stigende antallet amerikanske falne,
og den stadig større regningen, enn med krigen som moralsk prosjekt). Bush
kunne endatil bli sittende som statsoverhode også etter at løgnene, som
i utgangspunktet var ment å rettferdiggjøre titusener av tapte liv, var
avslørt. Debords dystopi har blitt virkelighet: Det finnes ikke lenger
noen allmenn arena for argumentasjon, uansett hvor god den måtte være;
spektaklet råder.

Det hevdes at vi lever i en av-ideologisert
tid. Den standardiserte definisjonen av ideologi finner vi i Marx’ Kapitalen:
”Sie wissen das nicht, aber sie tun es” (”De vet det ikke, men de gjør
det”). Ideologi i denne betydningen innebærer en forskjell mellom den
såkalte sosiale virkeligheten og våre forvrengte representasjoner av den.
Derfor kan en slik ”naiv bevissthet” utsettes for ideologikritisk granskning:
Man kan opplyse de undertrykte og gi kunnskap som så kan lede til politisk
aktivisme.

Peter Sloterdijk fremlegger i Kritikk
av den kyniske fornuft
(1983) tesen om at ideologienes dominerende
funksjon er kynisk, noe som umuliggjør den klassiske ideologikritikken,
eller snarere gjør den virkningsløs. Det kyniske subjektet er fullstendig
klar over avstanden mellom den ideologiske masken og den sosiale virkeligheten,
men han eller hun vil likevel beholde masken. Sloterdijks versjon av Marxs
setning blir altså ”De vet meget godt hva de gjør, men likevel gjør de
det”. Vi skjønner jo egentlig at det finnes nyttigere ting å bruke tiden
på enn stadig å sjekke Skysports
 eller for den saks skyld Dagbladet,
og vi skjønner jo egentlig at vår behagelige livsstil til en viss grad
er basert på miljømessig utnytting og urettferdig handel. Men vi gjør det
allikevel. Zizek spør: ”Gjenstår det da ikke noe annet enn å bekrefte
at under den kyniske fornuftens herredømme befinner vi oss i en såkalt
postideologisk verden?”. Han svarer selv: ”Nei: Den kyniske fornuft med
all sin ironiske distanse unngår helt å berøre den ideologiske fantasiens
grunnleggende nivå, det nivået hvor ideologien strukturerer selve den sosiale
virkeligheten.”

Det at det virker som om det ikke
lenger finnes måter å påvirke samfunnet på, at opplysning og kunnskap ikke
har innvirkning og at sinne og motstand suges opp av et tolerant demokrati,
betyr ikke at ideologienes tid er forbi. Tvert i mot, det betyr at vi er
totalt fanget i ideologien: En annen verden er ikke mulig. Vi mangler fantasi
til å tenke oss et alternativ. Og da har vi endt opp med en klassisk ideologisk
utopi: Verden skal aldri mer forandre seg.

I billedkunsten lanserte den franske
kuratoren Nicolas Bourriaud begrepet ”relasjonell kunst” på 90-tallet,
og retningen har hatt stor inflytelse også i Norge. Bourriaud hentet direkte
inspirasjon fra post-strukturalister som Gilles Deleuze og Felix Guattari
og beskriver den relasjonelle kunstens mål som

learning to inhabit the world in a better
way, instead of trying to construct it based on a preconceived idea of
historical evolution. Otherwise put, the role of artworks is no longer
to form imaginary and utopian realities, but to actually be ways of living
and models of action within the existing real, whatever the scale chosen
by the artist.

Det er sikkert ingenting å si på Bourriauds
gode intensjoner, men karikaturen på 90-tallets relasjonelle kunstner blir
fort en som innfinner seg med de muligheter og begrensninger som finnes
her i verden, og gjør det til kunstprosjekt å koke suppe og servere øl
til naboene og kunstnerkompisene sine på et eller annet hemmelig galleri,
mens NATO (med Norge på slep) gjennomfører sin første angrepskrig, og usynlige
markedskrefter får stadig større kontroll over samfunnet. Den relasjonelle
estetikken tilbyr et frirom for alternativt tenkende, men bidrar dermed
også til å kanalisere mulig motstand og sinne vekk fra den offentlige sfære.
Slik er den skreddersydd til den sen-kapitalistiske samfunnsmodellen.

Motstand må synes. Happy Days har
valgt å bruke en utescene på Youngstorget som årets hovedarena. Dette er
et av de mest historisk ladede plassene i Norge og symboliserer politisk
aktivisme, konfrontasjon og agitasjon. Vi synes det er betimelig å gi en
scene til sinte mennesker og musikere, enten det er et politisk eller et
personlig sinne, enten det har et mål eller er totalt ufokusert. I sammensetningen
av programmet har vi latt oss inspirere både av figurer som Cornelius Cardew
– et av de helt store modernistiske talentene, som i 1974, i artikkelen
Stockhausen serves Imperialism, forkastet hele den borgelige kunstverdenen
før han begynte å skrive enkle, folkelige viser med maoistisk inspirerte
tekster – og den legendariske performancekunstnernen Vita Acconci som
i Claim fra 1971 barrikaderte seg nede i en kjeller, i bunnen av
en trapp: Hvis publikum tillot seg å titte ned, dengte kunstneren løs på
rekkverket med en aluminiumsstang. Hvis man attpå til forsøkte å gå et
par trinn nedover mot kunstneren, ble man utskjelt på det groveste.

Happy Days 2008 vil forhåpentligvis
presentere sinne for en hver smak. Fra akustisk sinne i form av noise og
fuzz-gitar, til klassisk norsk hjemmefrontsmusikk av Harald Sæverud, dekonstruerte
Bush-taler, et vokalverk hvor solisten banner nitten ganger på vegne av
oss alle, utkomponerte publikumsreaksjoner og tematisering av krig og vold.
Vi ønsker alle en god festival.

Og fuck off forresten.

Trond Reinholdtsen er kunstnerisk leder
av Happy Days, sammen med komponistkollega Lars Petter Hagen. Artikkelen
er publisert med tillatelse fra Happy Days, som er å finne på
denne
lenken
. Happy Days foregår 30.
— 31. mai.

Publisert:

Del: