Ballade sendte freelance-skribent Sindre Andersen ut på Ultima-ekspedisjon på Grünerløkka i Oslo, der han bl.a. fikk med seg No Spaghetti Edition på Blå, samt NoTAMS tiårsjubileum og Pärlor För Svin på Parkteatret. Her lærte han bl.a. at det hender at konserter begynner på slaget, at primale overraskelser også kan formidles gjennom høyttalerverker, og at god musikk ikke nødvendigvis blir bedre selv om den formidles gjennom innstudert humor.

Ingar Zach

Av Sindre Andersen

Parkteatret og Blå – også kalt Grünerløkkas storstuer – var åstedet for flere inkluderende konsepter under Ultimafestivalen 2003. For en fastboende, en lekmann i ultimafaget, virket dette greitt mot å bli dullet bort i et hjørne av Universitetes Aula. Middle-of-the-road! Her er noen betraktninger.

For eksempel et problem (“for min egen navle”) kan være å vite når konsertene begynner. Gjennom tidligere erfaringer husker jeg Blå som et fint venterom, men når kunstmusikken har festival skal tydeligvis alt begynne på slaget, eller deromkring. Så Ultimas “sekulære” improv-innslag fikk altså bygd seg både opp og ned før jeg innfant meg.

No Spaghetti Edition, altså det løsbesatte improv-kollektivet til Ingar Zach, Ivar Grydeland og Tonny Kluften. Heavy djazz! Det var lyst, og overfylt med “både TV og brødristere” på scenen; salen var glissent dekorert med folk som stort sett visste hva dette var fra før. Ultima eller ikke. Bandet er nå ombesatt med adskillig mer live-elektronikk og synkrone blåsere, hvori opptatt Axel Dörner, Michael Doneda og Andrea Neumann. Den brede paletten ble smakelig løst ut i velsignet vann, og det jeg fikk med meg var to særdeles lavmælte innsatser. Hvorav ett ekstranummer, faktisk. Alt annet enn energi og oppvisning, men jeg kunne vel ane hva som hadde bølget i forkant.

NoTAM har vært et helt sentralt forum/produksjonssted for elektronisk musikk, på 90-tallets tross av tradisjonsgrenser. Deres tiårs jublieumskonsert var ikke overpyntet, og kunne godt blitt minneverdig. Tilskuerne var i alle fall mange og forskjellige, og de fleste skuet nok rett fremover, selv om apellen til Notamsjef Jøran Rudi stod under mimreglassets tegn. Vi fikk høre fem på alle måter særegne høyttalerverker.

Ja, de fleste var ganske nye, på den måten. Med ett var Christian Jaksjøs stykke i gang, utstrukket tilstand for trompet og verpende sinuselektronikk, ja nesten rørende. “The Four Texts” hørtes ikke ut som fire tekster, og den spinkleste trompet-muten vitner om at Jaksjø kanskje har litt annen “musikksmak” enn jeg. Men jøss, han satte en standard, og den ble ikke akkurat redefinert.

Femtenåringen Jon Ole Blokkum Flø lager film og musikk, primitiv-lavmælt, sikkert et navn for fremtidens mann. “Nedslitt” var fine tablåer, men litt lett å glemme. Lett, siden forfatterhelten Jon Øystein Flink tok for seg telefonalderens selekterte trøbbel, i et hørespill med kraft av Trond Reinholdtsen. Flyten og humoren satte meg umiddelbart fast i barnslig konsentrasjon. Mega! “Historien” ble unødig utaugmentert på slutten, men hadde virkelig musikalske kvaliteter. Så fikk vi et fargespektralt noise-stykke av Jon Oles storebror Asbjørn (er han etablert, eller?). Flott roggbif, avslepent, og primale overraskelser. Dog, uten bevissthet om støy i tid. Slutten passet ikke. Jeg vet det! Lars Petter Hagens “Silent Places” ble en slags “monumental” avrunding, rent bortsett fra at den interne performancen og videoklippene ikke gav noen sentimental mening, slik meningen kanskje var ment.

Så det var det, de måtte med alle sammen.

Parkteatrets fredag så også innbydende ut: Kvartetten Pärlor För Svin. De kunne visst lett og rett kalles “Sveriges POING”, og med interressante navn på programmet satte jeg meg ned. Noen hadde snakket om skinnbukser, men det slapp vi heldigvis. Vi fikk en velkjemmet meny for fiolin, cello, fløyte og piano, men uformelt var liksom stikkordet.

Men alle de “rocka” vekttallene syntes å helle over på fiolinisten George Kentros; snakkefør og full av humrende musiker-humor (Victor Borge ble namedroppet etter konserten). I en coolt plassert pratemikk ble det sagt mye, men ingenting om noen av stykkene. Som å redusere dem til “kule låter vi liker”, utvalgte eksempler på samtidsmusikk; sjangeren hvor folk bruker sine egentlige navn, og “poesien” kverner ut låttitler.

Men mye av musikken, isolert sett (vi fikk noen verdenspremierer), var skrudd sammen så fint. Fløytens hysteri blir mjutet av strengene, og pianoet høvler i bånn. Fem konsise “aforismer” signert lydpoeten Sten Hansson var et høydepunkt. Et annet var Michael van der Aas omhyggelig lekne “Quadrivial”, med preparert klaver og spanskrør mot notestativet. Mer enn nok humor i musikken! Et par tørre svenske komponister ble veiet opp av en svingende Mikael Edlund (men akk, det gir så lite mening når man bare får servert navn), dessuten en svært intrikat balansepinne fra vår egen Glenn-Erik Haugland. Den var i grunnen overveldende, og passe lang/kort.

Men er dette måten å presentere samtidsmusikk på, avvæpnende med hverdagsmanerer? Én ting er at det er “gjort før”, en annen ting er at man aktivt unnskylder en tradisjon som har… ehem, tradisjoner. Populismen og lavkulturen er jo åndeløse onder, hvorfor stjele premissene derfra? En tredje ting er at innbydning til kjole-og-hvitt-konserter i 2003 i seg selv er er fornufstridig intallasjon, en installasjon man helst bør kjøre ut i det konsekvente. Ja, da skulle jeg vel dratt i aulaen likevel. Fiolin/cello/ fløyte/piano er en dreisen blanding, musikk er ikke bare håndverk og humor – spar vitsene og rock-4-real:-).

Publisert:

Del: