Hans enorme produksjon spenner fra barneviser til større, kirkemusikalske verk, og det skal godt gjøres å overse navnet hans i norsk musikkliv, skriver Jens Magnus om komponisten som mandag 14. mars fylte 60 år: Sigvald Tveit. I dette profilintervjuet fortellet Tveit om oppveksten med musikken, sin første skjellsettende konsertopplevelse, og hvordan han har rukket å skrive over 2000 verk – for hånd. Den svært produktive komponisten benytter også anledningen til å rose et utvalg norske musikkpersonligheter, som har betydd mye for ham i hans virke. Gratulerer med dagen, Sigvald Tveit!

Sigvald Tveit

Av Jens Magnus

Sigvald Tveit er førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Hans hovedområde er satslære, og han er en del av et unikt miljø på instituttet.

— Musikkfaget krever et levende fagmiljø på rundt et dusin mennesker, forklarer han, mens han fører an gjennom låste dører på Blindern.

— I dag er mye av musikkundervisningen desentralisert rundt på høyskoler over hele landet, og det gir mange flere mennesker tilgang til studier i musikk, men samtidig er det viktig å beholde et godt fagmiljø i Oslo. Jeg har jobbet her i 32 år, sier han.
Men som så mange andre begynte han i korps. Og med pianolærer.

Bach og Duke Ellington
Han fikk tidlig høre at han burde la musikken være en hobby, og skaffe seg et ”ordentlig” fag. – Så jeg studerte matematikk en stund. Men da jeg begynte på musikkstudier, så jeg plutselig at karakterer og resultater ble så mye bedre, smiler han.

— Dermed begynte jeg på en lang og sammensatt musikkutdanning. Grunnfag, mellomfag, hovedfag, komponisteksamen, instrumentundervisning, kurs i USA…..Jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle studere nå, hvis jeg ville videre, fleiper 60-åringen.

Tveit kommer fra provinsen, som han kaller det, nærmere bestemt Kristiansand. Hjemme leste han ofte i ”Musikkens verden”, og da han dro på sjøen som ung gutt hadde han en skjellsettende opplevelse. Han fikk se Duke Ellington live på konsert.

— Jeg kjente igjen bildet på konsertplakaten fra portrettet i ”Musikkens verden”, og tenkte: det vil jeg høre hva er!

Konserten gjorde et sterkt inntrykk. Senere har han benyttet enhver anledning til å se Ellington, og husker med glede konsertene i Oslo på 60- og 70-tallet.

— Dette var nok gunstig for meg. På universitetet lærte vi først og fremst om Bach, Palestrina og de klassiske disipliner. Men da jeg skulle begynne å undervise, var dette plutselig ikke nok. Bruksmusikken var kommet i fokus, og jeg måtte ergo undervise i noe jeg ikke hadde fått undervisning i selv. Den gangen benyttet jeg tilbudet om et sabbatsår, og tok et brevkurs i jazz og arrangering ved Berklee school of music i Boston.

Fra læregutt til mester
Dette ga mersmak, og Tveit kom inn på en privat skole i Hollywood. Faget var ”Contemporary Arranging and Composing Program” og blant lærerkreftene var de store amerikanske filmkomponistene som John Williams og Henry Mancini.

— Vi skrev ut alle oppgavene våre for storband og fikk dem fremført av andre elever ved skolen. Dette var enormt lærerikt, forteller Tveit.

Dette var lenge før dataprogrammer for komponering kom i bruk, så Tveit lærte seg håndverket fra bunnen av.

— Vi måtte gjennom en omfattende prosess med komponering, orkestrering og skriving av partiturer og spillestemmer. I løpet av denne tiden opparbeidet jeg meg en voldsom teknikk. Selv i dag skriver jeg fort, sier han og stryker hånden gjennom det kortklipte håret. Jeg tror ham. Han har tross alt over 2000 verk registrert hos TONO.

Men han rekker ikke å spille mye. Han har mer enn nok musikk på jobben og med komponeringen, som stort sett er på bestilling.

— Årsaken til at det er blitt så mange verk, er jo det at mye av dette er musikk til de populære barnetv-seriene ”Portveien” og Sesam stasjon”. Her er det flere hundre små låter. Dessuten er det mange verk som er registrert som ikke er mine komposisjoner, men arrangementer jeg har gjort, kommenterer han.

For Tveit kan jobbe innefor et bredt spekter. Ved siden av musikk for barn har han også drevet mye med kirkemusikk.

— Dette blir helt forskjellige formater, og musikken har hver sin struktur, forklarer han. For meg har musikken med håndverk og kunnskap å gjøre. Jeg henter ting fra erfaringer jeg har gjort meg, men kan i blant gå i fella selv. Jeg husker en tv-produsent som sa til meg: ”Denne har du da skrevet før?” Og ja, jeg hadde gått fem på fordi teksten jeg skulle tonsette var i et versemeter vi hadde benyttet tidligere. Ja, ja, godt at noen følger med. Han lener seg tilbake og smiler.

Tekster til alle tider
Tveit kan for øvrig fortelle at musikken i USA formidles ofte på en annen måte enn den som er vanlig her hjemme.

— Jeg så det på Mancinis partiturer. Alt var skrevet ut. Han var veldig nøye. Her hjemme er det ofte tilstrekkelig med besifring, men i mange miljøer i USA er det total kontroll over alle elementer, og hver stemme skrives nøye ut.
Mancini og flere andre store filmkomponister har donert sine partiturer til universitetene. Slik at studenter i USA nå kan lære direkte fra de store mesternes hender. Det må være enda mer spennende å studere i USA i dag, mener Tveit.

Hans første komposisjon var et bestillingsverk for tiårs-jubileet for et kor. Her begynte samarbeidet med Eyvind Skeie, et samarbeide som har vart gjennom mange år.

— Vi er blitt gode venner. Eyvind er profesjonell og behersker mange genre, og vi jobber fortsatt sammen.

Han trekker også frem andre tekstforfattere.

— En annen fin tekstforfatter er Erik Hillestad. Han jobbet på en annen måte. Han ville ha musikken først, og skrev teksten på denne. Edvard Hoem har jeg også stor respekt for. Sammen med ham har jeg skrevet større ting – kirkespill og teatermusikk. Han behersker både sangtekster og drama.

Tor Edvin Dahl og Tor Åge Bringsværd har også levert tekster til Tveit, og begge har sine sterke sider.

— Akademikeren Dahl er enormt kunnskapsrik, liksom Bringsværd som i tillegg har det fortrinn at han alltid overholder fristene. Det gir meg bedre tid til mitt arbeide, sier Tveit.

Hans varierte oppgaver har brakt ham ut i alle mulige situasjoner. – Jeg har måttet drive research på kinesiske instrumenter og samarbeidet med folkemusikere helt uten teoretisk bakgrunn. Alle slike oppdrag har nye utfordringer ved seg. Ved siden av spenningen med å kommunisere på andre språk og kanskje i andre notasjonsteknikker.

Liker ikke bakgrunnsmusikk
Som musiker er Tveit anvendelig som poteten.

— Jeg spiller alle genre og stilarter, men er ikke typen til å debutere i aulaen, smiler han. Datteren hans, som nå er tretti, kommenterte en gang at hun aldri så ham øve.

— Det er nok korrekt observert. Jeg rekker ikke mer. Hjemme vil jeg gjerne ha det stille. Det er ikke ofte jeg går på konsert, medgir han. Tveit vil heller lese en god bok. Bakgrunnsmusikk kan han ikke fordra. Han vokste opp med radioen som viktigste impuls. I dag er det et enormt tilfang av musikkimpulser over alt.

— Dette påvirker også studentmiljøet, mener han.

— For tretti år siden var studentene mer klassisk orientert. Nå har blant annet kulturskolene gjort flere stilarter tilgjengelige. Og det er mer vanlig å skrive i flere genre, selv om vi stadig ser noen som begraver seg i nisjemusikk, beretter han.

— Men jeg så McCartney her i sommer, avbryter han seg selv. – Der var det folk fra tre generasjoner, mange eldre mennesker. I dagens musikkmiljø savner jeg de virkelig store høvdingene. Hvor er vårt tiårs Elvis? Eller Sinatra? Eller Beatles? Er de helt store toppene blitt borte? Eller er det bare jeg som ikke følger med?

I godt selskap
Jeg ber ham si noe om norske komponister som har preget ham eller gjort inntrykk, og han er raskt fremme med Egil Hovland.

— En kunnskapsrik komponist med en usedvanlig melodisk sans, og samtidig tro mot sin egen overbevisning. Det liker jeg godt. Olav Anton Thommesen og Lasse Thoresen er to andre særpregede stemmer. Intelligente komponister med brede perspektiver. Det tiltaler meg, sier Tveit og retter ryggen.

Vi spaserer litt rundt på instituttet, og Tveit viser seg å være samarbeidsvillig når det er snakk om fotografering. Han spiller også gjerne noen takter på flygelet for meg: Mancinis ”Moon river”.

— Er det ikke godt slike komponister som Mancini finnes? Som gir oss fine låter å nynne til, samtidig som de kan røre oss indirekte via filmlerretet? Spør Tveit, og jeg må si meg enig.

Og jeg er glad for at Tveit finnes. Den allsidige håndverkeren som skriver musikk på bestilling uavhengig av genre og stil, har stor betydning. Han når frem til oss alle.

Gratulerer med dagen!

Publisert:

Del: