En av landets beste og mest allsidige musikere er gått bort. Den lille saxofonisten med den store tonen og det varme hjertet har dessverre forlatt scenen. Sigurd Køhn og sønnen Simen var på feil sted til feil tid da flodbølgen rammet dem i Thailand 26. desember.

Sigurd Køhn (1959-2004

Av Torstein Ellingsen

Musikant
Sigurd var en artist som elsket det han drev på med, og samarbeidet godt med sine kolleger. Han var et arbeidsjern som jobbet med band, låtskriving, konserter, turneer og plater. Det er vanskelig å forestille seg Sigurd i en annen rolle enn nettopp på scenen eller i studio. Samtidig var Sigurd beundringsverdig åpen for helt andre musikkuttrykk enn de han selv dyrket, og lyttet ivrig på alt fra klassiske verker av Scriabin, til det siste innen pop og hip hop.

Sigurd hadde som tenåring vært elev av Jan Garbarek, og jeg tror dette satte varige spor i hans estetiske oppfatning. Timene gjorde ham nok mer bevisst på å søke det lille ekstra i behandlingen av tonen, få fram den personlige klangen, dyrke det rå trøkket som ble hans varemerke, og slippe improvisasjonene løs – utover det han selv kunne få til ved kun å øve skalaer. Som Sigurd sa: Målet er å bli “en mester”. For de aller fleste av oss var Sigurd allerede en mester, og et stjerneeksempel på en håndverker og kunstner som målrettet hadde valgt å gå hele den lange veien, for å bli nettopp det.

Pendler
Sigurd ble født 1959 i Kristiansand. Han flyttet til Oslo da han var 19 år, ble raskt en del av 1970-tallets jazzmiljø på Club 7, Hot House og Jazz Alive. På 1980-tallet spilte han mest altsax i ulike fusion- og soulgrupper (Lava, Son of Sam, The heavy gentlemen m.fl.), for så på 1990-tallet å vende tilbake til jazzen igjen – med The Real Thing (fra 1992), og med sin egen Art Pepper-inspirerte kvartett (fra 1996). Denne evnen, som fleksibel pendler mellom ulike sjangere og arbeidsoppgaver, enten som solist i front, eller i blåserekka litt lenger bak, var det få norske musikere som hadde. Den egenskapen ble avgjørende for Sigurd. Diverse oppdrag som studiomusiker, og ikke minst verdensturneen med a-Ha, gjorde at Sigurd alltid hadde en høy stjerne i det mer kommersielle musikkmiljøet, og pleiet hundrevis av kontakter, – “gamle kamerater”, som han sa. Sigurd var alltid engasjert i hva som foregikk i musikkbransjen, leste aviser, var nysgjerrig på det som var hot, og diskuterte ivrig i bandbussen. Og når han var i det kritiske hjørnet, var den klassiske kommentaren: “De tror det e så braaa, og så e det så dårrrrlig…”

Sigurd var også høyt respektert både i blues- og jazzmiljøet, som en søkende musikksjel og allsidig tradisjonsbærer. En tilpasningsdyktig bruksmusiker, men med en personlig identitet som var lett gjenkjennelig. Hans tilstedeværelse på scenen var alltid et kvalitetsstempel, enten det var med a-ha på Maracenas stadion i Rio de Janeiro for 200.000 mennesker, på Notodden bluesfestival for 2000, eller på Honningsvåg jazzklubb for 20 betalende (sjelden). Sigurd var stadig på reise i inn- og utland, senest i november med The Real Thing til India og Pakistan. I Norge spilte Sigurd dessuten hundrevis av konserter via Rikskonsertenes skolekonsertordning, i gymsaler for et tallrikt ungt publikum. Først med The Real Thing, så med produksjonene “Salig miks” og “Populærmusikk”. Dette så Sigurd som en viktig oppgave for rekrutteringen av nye talenter.

Komponist
Jeg hadde den ære av å spille trommer bak Sigurd i The Real Thing i tre hektiske år 1995-98, og var også litt involvert i hans siste kvartett-prosjekt. Personlig lærte jeg mye av ham, og sitter igjen med mange gode minner. Sigurd hadde en melodisk tilnærming til det han formidlet live, og det han produserte på plate. Han snakket ofte om at et stykke musikk måtte ha “hode og hale”, – en innledning og en avslutning. Når han skapte musikk, og bandet skulle ferdigstille den, var målet hans å tenke helhet, – en visdom som jo kan overføres til mange andre områder i livet. Som komponist sto Sigurd bak noen av The Real Things sterkeste og mest seiglivede melodier, og hans følsomme ballader ga repertoaret en ekstra estetisk dimensjon. “Is it me” er etter min mening selve hovedverket. Denne vakre, litt såre valsen oppsummerer mye av det Sigurd sto for som låtskriver og solist. Smakfulle låter som “Summer is gone”, “Pleasure is an attitude”, “Emilies Waltz” (tilegnet hans stedatter) og “What they’ve told me” er også solide bidrag. Og humørspredere som “The B3 blues” og “Horsefeathers” finnes fremdeles på The Real Things settlister.

Med det elegante Køhn/Johansen-bandet, der ektefelle Heidi Køhn skrev tekstene, er “Woman’s got to have it”, “Purple Angel” og “Foregiveness, an alibi” tidløse klassikere. Likevel: Når man tenker på den formidable innsatsen Sigurd la inn i prosjektet, som musiker, bandleder, songwriter og produsent, så fikk det kanskje ikke helt den anerkjennelsen han hadde fortjent.

Medmenneske
Alle likte Sigurd! Både publikum, arrangører, musikere, produsenter, platefolk, dirigenter, skoleelever, lærere, musikkbyråkrater og presse. Og kolleger fortalte gjerne videre morsomme historier de hadde hørt både fra og om Sigurd, – merkelige situasjoner han hadde rotet seg opp i, på de utallige turneene han deltok på. Sigurd var en raus og entusiastisk kollega. Han var generøs nok til å gi sine medmusikere plass til å blomstre, og inspirerte sine omgivelser når han spontant ga uttrykk for sin begeistring under øvelser og konserter. Sigurd var uhøytidelig, hadde stor selvironi, sans for galgenhumor, og fikk folk til å le med sine overraskende innfall, – frivillig og ufrivillig. Han var også en livsnyter, satte stor pris på god mat og drikke, og gledet seg alltid til å komme hjem til familien etter turnéslutt.

På Sigurds 40-års dag ble venner og kolleger invitert til hagefest på Røa i Oslo. Først ble Sigurd utsatt for en tøff quiz med en bunke gamle plater han selv hadde glemt at han spilte på (det meste av det relativt obskure artister, men fint saxspill). Ut på kvelden utviklet det seg en utendørs jamsession, med Stian Carstensen og Trifon Trifonov fra Farmers Market og Sigurd (på baritonsax) i hovedrollene. Det hele endte med at to uniformerte politimenn kom til syne mellom epletrærne, og høflig anmodet den oppglødde jubilant om å flytte den bulgarske konserten innendørs…

Manifest
Sigurd var meget fornøyd med sitt nye kvartett-prosjekt, som han spilte inn på plate i november, med Anders Aarum, Jens Fossum og Andreas Bye. Her tar Sigurd utgangspunkt i den norske, romantiske komponist-tradisjonen, blander det med energisk modaljazz, og leverer nok en gang noen utrolig flotte originalkomposisjoner. Siste konsert med dette prosjektet var på Kampenjazz den 12. desember, kun dager før Sigurd sendte plata til trykking. Jeg gråter litt når jeg hører råmiksen, men er glad Sigurd fikk gjort plata si ferdig før han dro til Thailand. Den ble siste manifest fra en stor norsk jazzlyriker, og vil leve videre.

Publisert:

Del: