Nobel-plate fra KKV

Sigbjørn Nedland: – Den aktive produsenten i musikalske veikryss

Rikskonsertene bød i går inn til forelesning med NRK-nestor Sigbjørn Nedland. Mannen bak det suksessfulle musikkprogrammet «Pandoras Jukebox» på NRK Radio bød på to timer innsikt i sine tidligere produksjoner for norske
og utenlandske artister.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Foredraget og den åpne spørsmålsrunden avslørte en viljesterk produsent som bare ville jobbe med artister som tok utfordringene og ville jobbe på lag med produsenten, og gav tilhørerne både muntre historier og innsikt i tankegangen bak noen av innspillingene han hadde vært med på.

— En av mine viktigste oppgaver som produsent er å få artistene til å tro at det var de selv som kom på ideen, hevdet han blant annet.

De to timene vekslet mellom Nedlands egne fortellinger om noen av sine innspillinger i sitt studio i Kristiansand, innspillinger i Dar-El Salaam i Tanzania og Music Channel-prosjektet hvor produsenten førte sammen palestinske sangere med israelske musikere og norske Bel Canto.

Hensikten med foredraget var å inspirere Rikskonsertenes turne-konsulenter og andre ansatte til å gå inn i en mer aktiv produsent-rolle, og å i større grad være en medvirkende kraft til musikalsk nytenkning enn det som er tilfellet i dag. Rikskonsertene måtte bare innrømme at de altfor ofte
benyttet seg av ferdige konstellasjoner og etablerte band og artister, og lot disse ha den kunstneriske og artistiske kontrollen. Nedland innrømmet tilbake at det nok var lettere for ham i hans posisjon å få musikerne med på eksperimentering og nytenkning, da han jobbet med plateinnspillinger og jobbet tettere med artisten en kort periode.

— Min oppgave er å forsøke å være en inspirator for artistene. Jeg skal putte litt ideer i hodene deres. Om jeg lykkes med min oppgave og er heldig, vil artisten blomstre kreativt. Den beste måten å gjøre dette på, er om man lykkes med å få musikerene til å tro at de selv fant på ideen, forklarte
Nedland sitt kunstneriske prosjekt.

Nedland kunne selv fortelle om overraskende motvilje og vegring hos artistene, men også om toleranse og musikalsk forbrødring han i utgangspunktet aldri hadde forestilt seg.

Bel Canto ble trukket frem som et eksempel på hvordan et samarbeid kunne fungere og samtidig på hvordan artisten måtte bearbeides i forkant for å komme i gang med den kreative prosessen. Nedland spilte først en versjon av The Beatles-låten «We Can work it out» som han gjorde med Bel Canto i 1995, men som bandet da ikke ønsket å gi ut av uvisse grunner. Nedland trakk frem denne som et godt eksempel på den humor og uhøytidelighet som han gjerne ser i en produksjon, og som han synes
har kjennetegnet Bel Canto.

Nedland fortalte så om oppdraget han fikk om å lage en barneplate hvor han skulle bringe sammen «verdenen med britiske boyband» og tradisjonelle barnesanger. Skiven vi i første omgang snakker om her er samlingen «Kvirre Virre Vitt», som Sony Music gav ut i 1997, hvor en rekke av landets mest
fremstående populærmusikkartister gjør sine versjoner og tolkninger av kjente og kjære barnesanger. Nedland gikk videre inn på oppfølgeren «Barnetimen 75 år – Lørdagsbarnetimen» fra 1999.

–Dette er nettopp den type oppdrag som jeg liker; å få forskjellige forestillinger til å møtes, fortalte Nedland.

Han fortalte videre om den motviljen som særlig Bel Cantos fiolinist og synthesizer-mann Nils Johansen hadde når Nedland ba Bel Canto om å gjøre sin versjon av «Det snør, det snør». Johansen på pekte at det her bare handlet om «22 sekunder», og mente at her hadde de ingenting å tilføre. Nedland gjorde ham oppmerksom på hvor mange bilder, tekst og melodi som var der. Han understerket at dette var et univers som Bel Canto kjenner veldig godt, og sa at nå fikk de i oppgave å leve opp til sitt rykte som et godt band fra Tromsø med elektronika-klanger og symbolbruk av både snø og is.

— Bel Canto gikk så i sitt lønnkammer og resultatet ble noe av det morsomste på hele platen, forteller Norges viktigste formidler av verdensmusikk over radioeteren.

(I en digresjon kan Ballade nevne at dette er ikke en barnesang. Det er blitt det etter hvert, men med annen tekst. Det er en ekte norsk sjanti. Det finnes en svensk versjon som er nokså lik og som heter «Karre varre vitt, bom-bom», som for øvrig skal være preget av noe rasistisk innhold.)

Videre demonstrerte produsent Nedland hvordan kreativitet kunne komme ved å kombinere en velkjent sang med et ganske overraskende valg av band. Nedland mente å høre reggaetakter over den tradisjonelle «Torskevise», og gav derfor låten til en Bodøgjeng som har gått dypt inn i reggaemusikken.

Gruppen det her er snakk om, er selvsagt Irie Darlings som dro til Jamaica og spilte inn skive med folk som Sly and Robbie og en rekke av musikerne til Bob Marley. Irie Darlings-medlemmene Bjørn Jervås (aka Ras Irie B), Ronnie Dread og Bård Toftebakk (aka Bård Have Mercy), har det siste året gjort seg bemerket i Busta Ofte sammen med Tungtvanns Jørgen Nordeng. Dread figurerer også som vokalist og perkusjonist i Misvær Skaforening men det er en annen historie.

Nedlands poeng at det ofte ikke skulle mer til en en slik grunnide for å få skapelsesprosessene og kreativiteten i gang. Irie Darlings var fra første øyeblikk ivrige og tente for oppgaven og kom opp med et svært egenartet og morsomt bidrag til samlingen.

Noen ganger kreves det imidlertid mer aktiv inngripen og motivasjon fra produsentens side for at man skal få til noe bra og spennende. Vi fikk høre hvordan Bjørn Eidsvågs bassist «Knerten» søt og klaget over hvor vanskelig det var å tilføre noe nytt til låten på samleskiven med norske barnesanger. Eidsvåg og hans musikere hadde fått i oppdrag å puste nytt liv i «Jeg er en liten teddybjørn». Nedland spurte ham da om han kjente til Nina Simones «My baby just cares for me», og ba ham legge denne i bunnen. Med ett fikk man den eneste store hiten på samleplaten. Han trekker frem dette frem som et eksempel på at det noen ganger er nok å bare å gi musikerne «et lite drypp». Nedland innrømmet så at det ikke var alltid resultatene ble like vellykket.

— Noe av mitt privilegium som produsent er det at jeg slipper å hele tiden skjele til Topp 40-listene. Sist jeg kom opp med noe til NRK, ble jeg møtt med den ironiske kommentaren «Nok en mainstream Topp 40-slager fra Nedland», humret produsenten, og fortalte at det ikke alltid er slik at oppdragsgiver eller omgivelsene har like stor forståelse for hans måte å tenke musikkproduksjon på.

— Andre ganger må det mye sterkere grad av styring til før man får musikerne på vei og i gang med det som man ønsker, argumenterer radioprodusenten.

Good Times Charlie ble trukket frem som et band som hadde lite egen kreativitet eller forståelse for orginalideen. Nedland fortalte hvor mye han måtte jobbe med både å forklare bandet sin grunnide om å skape en blueslåt og å få musikerne til å begynne å leke med låten i forbindelse med innspillingen av «Nede på Stasjonen» til samme skive.

Nedland gjorde det samtidig kjent at countrysangeren Kris Kristoffersen var en av hans absolutte favorittartister, og fortalte om en inspirerende arbeidsprossess i forbindelse med innspillingen av Kristoffersens bidrag til Nobelprisens jubileumsskive på Kirkelig Kulturverksted. Nedland spilte inn
Kristoffersens låt på et hotellrom i Europa, tok med seg opptaket til Tanzania og fikk lagt på rytmer, og sendte så dette med videre til Brasil sammen med sin medprodusent, før han presenterte utgangspunktet for Kristoffersen i hans hjem på Hawaii. Kristoffersen var over seg av glede over musikken, og gikk raskt inn i studio og la på vokal og andre bidrag før han godkjente bruken av låten.

Nedland brukte også samarbeidet mellom den norske tranceduoen Acid Queen og Egyptian Dance Club som et eksempel på musikalsk toleranse og møtepunkter over landegrensene. Tanzanianerene bidro med en musikkstil som kalles tarab; en lokal form for folkemusikk som drar veksler fra både arabisk og indisk musikk, som da senere ble samplet og skrudd til av de norske teknohodene før låten ble en kulthit i verdensmusikkmiljøet verden over med deltakelse på en rekke samlealbum.

Nedland stilte samtidig spørsmålet her som i tilfellet med Kristoffersen, om hans manipulasjon av musikernes utgangspunkt hadde gått for langt, men bekreftet senere at alle de involverte var fornøyde med sluttresultatet. De afrikanske musikerne hadde sammenlignet loopene og groovene nordmennene hadde med seg ned til studioet i Dar-Es Salaam med regional musikk. Ulike former og typer ble plassert geografisk ved kystlinje og i innlandet på det afrikanske kontinentet.

Vi fikk også forklaringen på hvordan han noe motvillig hadde gitt seg inn på nok en innspilling med sørlandsviser med Ivar Bøksle, dumpet alle musikerne som var med i utgangspunktet, og fått frem noe kritikerne betegnes som «Tom Waits i skjærgården». Eller hvordan han hadde ledet Sondre Bratland inn på nye stier ved å henvise til rustne holker, tegn på tapt industri og arbeidsliv i forbindelse med en ny innspilling av sørlandsviser. Og vi fikk høre om hvordan Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedal (sist hørt på Panavision-prosjektets andre Cd) hadde blitt pålagt å legge vokalen mer
tilbake i lydbildet og ta bort noe av sine karakteristika, når hun skulle spille inn en låt til «Barnetimen 75 år», og dermed etter Nedlands mening lyktes med å frem det intime i låtens natur.

Tre Små Kinesere ble trukket frem som et eksempel på et band som hadde klart å overbevise Nedland om at deres egen ide var den mest spennende og velfungerende da de spilte inn «Papegøye fra Amerika» til «Kvirre Virre Vitt»-skiva.

I sin forklaring på hvordan man kunne stadfeste bra produsentarbeid, benyttet han seg av en velkjent musikervits:

— Hvor mange gitarister må det til for å skifte ei lyspære? Svaret er ti; en til å skifte lyspæren og ni andre til å si «Det kunne jeg også greid». Når det gjelder produsenter, går vitsen mer slik: Hvor mange produsenter må til for å skifte en lyspære? Om musikeren da svarer: «Jeg vet ikke, hva tror du? Da har produsenten lykkes med å gjøre en bra jobb.»

Med det var barnetimen for de voksne musikkprodusentene over.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.