ANMELDELSE: Man kan spørre seg hvorvidt de musikalske og kulturelle uttrykkene i utstillingen var så Under radaren som arrangøren vil ha det til, skriver Bård Larsen om punkmiljøet og Popsenterets utstilling.

© Stian Andersen

Popsenteret på Grünerløkka er en skjult perle i hovedstaden. Hit bør flere ta seg en tur, for velordnede, interaktive og publikumsvennlige utstillinger. Som infotainment er stedet morsomt både for musikk-geeks og P4-lyttere, for voksne og barn. Her kan man nyte og se revykongene fra mellomkrigstiden, via The Shadows, Lillebjørn Nilsen, A-ha til punkdystopene Betong Hysteria og sære YM-stammen. Alf Prøysen og Knutsen og Ludvigsen for ungene.

I mars åpnet museet en ny utstilling, Under radaren, om undergrunnsmusikk i Oslo, henholdsvis sjangrene punk, hip hop og house (rave). Som hyret skribent fra høyresiden og en ignorant på hip-hop-house feltet, skal jeg i denne forbindelse konsentrere meg om utstillingens formidling av punk og opprør, hvor særlig Blitz-miljøet vektlegges. Selv gikk jeg på Forsøksgymnaset tidlig på åttitallet. Klassekamerat Joachim Nielsen og bandet øvde i kjelleren, Waldemar Hepstein og Christopher Nielsen ga ut sine første tegneserier via kontorets kopimaskin. Forsøksgym var et knutepunkt for mye av hovedstadens kunst og musikkmiljø. Det får vi også se og høre om i Under radaren.

Retten til å gjøre opprør
Det er liten tvil om at den norske punkbevegelsen er et stykke norsk kulturhistorie som også forgrenet seg inn i det politiske landskapet. Spørsmålet er hvorvidt det politiske aspektet har satt betydningsfulle avtrykk i ettertiden, slik 68-generasjonen gjorde det.

Til det er nok svaret nei. Punken var nemlig temmelig ufarlig. Og dette er et inntrykk som fester seg etter å ha sett utstillingen. Opprøret var snevert, særlig besatt var Blitz av en nesten personlig vendetta mot politisjef Willy Haugli. Og vendettaen var gjensidig. Politiet gikk svært hardt til verks mot Blitz’ ganske disiplinerte og relativt lavintensive voldsbruk. Da Haugli valgte å bruke hunder når han stormet Stortorvets Gjæstgiveri fortalte han pressen at det var fordi han ikke fikk hestene inn døra. ”Det var ofte sånn at det var demo på dagen og gig på kvelden, men det var ikke alle som kom på gigen fordi de var taua”, sier Harald Fossberg, vokalist i Hærverk, i utstillingens åpningsfase. Man opererte ut fra en forestilling om at hvis politiet kan bruke vold, så kan ”vi” bruke vold. En slags voldssymmetrisk nihilisme, hvor statens voldsmonopol ble ansett for å være moralsk ugyldig. Logisk sett er det åpenbart at hvis alle tenkte som dem, ville samfunnet komme i alvorlige problemer.

”Legitim rett” til å bruke vold blir av de ”autonome” ofte begrunnet med at staten er voldelig og fascistisk. De autonomes vold er ikke et angrep, men et forsvar. Hele samfunnsstrukturen blir også betraktet som voldelig, deriblant eiendomsretten og eiendomsrettens symboler. Faren ved en slik strategi er, foruten det åpenbart destruktive, at hele opprøret begrenses til symbolhandlinger. Ved å gå løs på politi og McDonalds, eller banke opp skinheads (som ingen bryr seg filla om i utgangspunktet) kommer man aldri i nærheten av makta.

Det har allikevel alltid gått et viktig skille mellom “punk” i sin opprinnelige form og “de autonome” miljøene, som avledet av Crass og andre politiske grupper. Altså mellom politisk og upolitisk punk. Den autonome scenen har bestått relativt uforandret de siste 30 årene mens punken på mange områder har degenrert.

Desillusjon
I følge den britiske historikeren Tony Judt i Postwar: A History of Europe since 1945, var 70-årene det mest depressive (“dispiriting”) europeiske tiåret i det 20. århundre: Dramatisk økonomisk tilbakeslag etter de gylne 50- og 60-årene, kombinert med utbredt og tiltagende bruk av politisk vold, som bidro til en tidsalder preget av kynisme, tapte illusjoner og sterkt forventningsfall. Og der framveksten av punk-rocken, postmodernismen, Foucault og Eurovisions Melodi Grand Prix i følge Judt står igjen som det kulturelle uttrykk for desillusjonenens og nostalgia-parodienes tiår.

Det er ganske transparent at behovet for å se en umiddelbar fiende, i snuten, handlet mer om frustrasjon enn politikk. For mange frustrasjon over arbeidsløshet og en potent høyreside i kjølvannet av Thatcher og Reagan. Politikerne hadde i alle fall lite å frykte. Som vi kan se i utstillingen stormet Blitz Oslo Rådhus under forhandlinger om det okkuperte husets fremtid. Politikerne trakk på skuldrene og gikk for å ta seg en kaffe eller en røyk. Kommunen lot Blitz stå i flere tiår og tilbød permanent opphold mot en symbolsk husleie. Blitz avslo (ville ikke ha penger fra politistaten) og kommunen lot dem bli. Et lite stykke Kardemomme by, hvis vi ser litt stort på det. Men ute på gata var det ikke fullt så fredelig, demonstranter ble banket helseløse og politiet rygget hester inn i folkemengder. Haugli lot det gå sport i å intimidere demonstranter. Og slik holdt de det gående.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Blitzmiljøets totale mangel på forståelse for voldsmonompolets nødvendighet førte til at de stort sett ikke ble møtt med annet enn skuldertrekk og hoderysting. Det politiske budskapet druknet i støy. Og kanskje var ikke politikken så viktig for de fleste. Innad i miljøet var det betydelig misnøye med Stein Lillevolden og den politiske linja. Mange ville ha musikk, moro og anarki. Ekte ”punk” eller politikk altså. Hvor genuint ansporet var oslopunken, hvor svart trodde de framtida var? Noen vil sikkert bli irritert over en slik påstand, men mye av dette var tenåringsopprør. Man opponerte mot mor og far (bokstavelig eller med staten som metafor), men ville gjerne ha lommepenger (eller ungdomshus) når det røynet på. Ellers krangles det så busta fyker på Popsenterets egen fjesbokside om hvem som var de genuine punkerne: Legebarna og forsøksgymmerne eller arbeiderklasseungdommene fra Oppsal og Grorud. Den sosiokulturelle sammensettingen kan nok forklare en hel del om opprørets karakter.

På sporet av den tapte tid?
Budskapet til punkerne og Blitz var ellers svartsynt (med bandnavn som Svart Framtid, Stengte Dører, Hærverk, Betong Hysteria osv) og selvdestruktivt, med mye rus. Mange fra miljøet fikk alvorlige rusproblemer, vi husker alle Joachim Nielsens bortgang. Noen forsvant inn i kommunens omsorgstjenester som idealister mens andre ble kulturarbeidere som etterhvert ble lydige og konforme borgere. Andre, som vokalist i Betong Hysteria, Geir Brurok, søkte identitet annetsteds, blant fascister. Flere gikk samme vei fra miljøet. Trygve Mathisen i YM-stammen har gjort seg bemerket som en ganske hissig islamkritiker. Mange ekstreme typer preget miljøet, i likhet med mange andre motkulturer. Spørsmålet er hvordan denne ekstremiteten blir kanalisert, kreativt eller destruktivt.

All energien og sinnet fikk egentlig bare unntaksvis utløp i det kontraproduktive. Det var selvsagt bråket vi fikk høre om. Men miljøet fostret ellers kreativitet, dynamikk, utålmodighet og motsetninger. De blitzere jeg kjenner og har møtt blir aldri ferdige med den tiden. Det foregikk tydeligvis viktige ting der i huset. Utstillingen viser oss også at undergrunnsmiljøet mest av alt handlet om identitet, identitet og atter identitet. Og musikk som kulturelt og kommersielt konsept.

Foto: Marianne C. Brantsæter

Derfor passer Under radaren utmerket inn i resten av Pophusets installasjoner, som på ingen måte underkommuniserer at det er populærmusikk i ordets videste forstand vi snakker om her. Et genialt trekk i museet er en interaktiv installasjon hvor den fysiske strukturen (møbler, vegger, vinduer, hyller) på rommet er statisk, men forandrer karakter totalt ved hjelp av videokanoner. Gjennom enkle, men nøye utvalgte assosiative dekorasjoner, farger, kulturprodukter og merkevarer blir vil lurt til å ”huske” ulike populærkulturelle epoker, særlig effektivt for oss som har levd en stund. Trykker vi på åttitallet ligger Sonys gule Walkman på bordet med tidsriktig snop og drikke, møblene er funkis, Bowie på øret og tegneseriene er av typen Ponnie og Sølvpilen. Tankene går, pompøst nok, til Marcel Prousts assosiative meditasjoner i På sporet av den tapte tid. Kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven ved Popsenteret fortalte meg at kuratoriet ikke hadde vært fremmed for analogien.

Den farlige punken
Oslo hadde et kreativt og ganske rølpete byliv i punkens og new-wavens glansdager. For eksempel lå fyllebula Cafe Vera og legendariske Renegat der hvor evigstygge Oslo City ligger nå (som et symbol på at kapitalmakta vant allikevel?). Jeg husker selv hvordan Jesus and Mary Chain holdt tidenes korteste og fuktigste konsert der. De spilte i femten minutter, bandmedlemmene var snydens fulle og konserten var et øs av øredøvende sonisk alkoholmarinert støy. Bandet forlot scenen da de ble helt fulle og etter at det ble kastet øl mot dem. Det var ikke stort å gjøre med det og publikum forlot salen uten store fakter og drakk øl på Cafe Vera i stedet. Nå ligger Cubus ganske nøyaktig der hvor vokalist Jim Reid fikk et ølglass i hodet.

68ernes ”lausunger” valgte ikke Stalin. Det er ironisk nok både en styrke og en svakhet. Stalinistene har aldri levd som de har lært, men valgte pengene fremfor idealer så fort anledningen bød seg. Ingen kulturradikalere er så etablerte og borgerlige som gamle maoister. De mindre politisk stringente punkere og blitzerne levde ut kulturen sin, småborgerlige var de sjeldent (selv om mange nok ble det). Derfor går det an å tro på subkulturen. Det var ikke jåleri, det var levde liv, bokstavelig talt, i okkuperte hus, i musikken. Og samhørighet. I alle fall for en stund.

Blitzere og punkfolket kunne musikk. Svart framtid og Life but how to live it … åpnet opp “Blitz-ruta” som blant annet Motorpsycho benyttet seg av: Et nettverk av autonome hus og spillesteder der man kunne reise på turne uten pengefolk som mellomledd. For eksempel kom band som Chumbawamba og Green Day til ungdomshuset UFFA i Trondheim. Det sitter gamle blitzere i ganske mange posisjoner i utelivet og konsertarrangementer i Oslo, så bidraget til kulturlivet må sies å være ganske stort.
Den politiske visesangen, i den tidlige fasen av plateselskapet MAIs historie, har derimot gått fullstendig i glemmeboka, rett og slett fordi den var for dårlig og dogmatisk. Ingen var så pietistisk rettroende som AKP og Rød Ungdom. Der i gården oppfattet man punkrocken like fordervende som man gjorde i Sarons Dal. I 1977 hadde AKP nære kontakter med Albania, og der var rock, langt hår og sleng i buksene forbudt. Sæmund Fiskvik (nå millionær i platebransjen) var nestor i den maoistiske musikkbevegelsen og regjerte med beinhard albansk disiplin. Punken ble betraktet som farlig dop for massene. Plateselskapet MAI ga i stedet ut plater med titler som Streik, Skattetoget, Grovarbeid, Folke e historia og Fridomsharpa.
De unge kadrene i bevegelsen var ikke mindre gammelmodige. Rød Ungdoms tidsskrift Røde Garde beskyldte punken for å skjønnmale voldtekt, sadistisk sex og alle former for dekadanse: ”… de feige rottene som vil gjøre alt for at folket skal bli som en saueflokk,” og ”å hindre ungdommen i å tenke på den kommende krigen mot Sovjet”.

Punkere blir også gamle
Men punken lever, og storheter som Kjøtt og De Press trykkes stadig i nye opplag, særlig på vinyl og det innebærer jo kred. Kanskje fordi opprøret er universelt og appellerer til utforskertrang og løsrivelse. Det var lov å ha det gøy, selv om samfunnet var råttent. Og disiplin var det verste som fantes.

Selv om jeg ikke har noen empiri for å underbygge dette er mitt inntrykk at et klart flertall av de som tilhørte Oslos sub-miljøer i dag jobber i omsorgsyrker, sosionomstjenester eller lignende. De har fortsatt å jobbe fra gølvet, de lever i stor grad som de prediket, noe de gamle kommunistene (nå Frogner-sosialister) langt fra har gjort.

Der hvor de gjennompolitiserte, konformistiske bokklubb-stalinistene har satt et permanent avtrykk på det norske kulturlandskapet (de eier det mer eller mindre), har punkfolket snarere gitt oss en slags antropologisk og musikalsk fest med ufrivillige tragisk-komiske undertoner. Nå også som museums-punk. Var det No Future de sang om? Og så har de havnet i monter for evigheten.

Bård Larsen, foto: Civita

De gamle traverne ler av det, i utstillingens filmsnutter. Katja Benneche Osvold sier for eksempel at ”hvis du møtte foreldra dine på Blitz, da var det noe gærnt”. Det er nok flere enn Osvold som møter seg selv i døra, sett fra en noe mindre dystopisk fremtid enn forutsett. Om noen år sitter kanskje Osvold og Fossberg på aldershjemmet og hører på salig Helge Gaarder:

Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer
Nå skal jeg sladre til pappa
Om at mamma driver hor med anarkistene som bor
Rett bak den nedlagte sjappa

Opprør som butikk
Gunnar Skirbekk skrev om markedsliberalismens lausunger en gang på syttitallet. Mange blitzere var rastløse barn av 68ere, hva skulle de gjøre med alle denne friheten? Kanskje var det mest frustrerende for enkelte at deres foreldre nikket anerkjennende til opprøret, som egentlig var vendt like mye mot dem selv som mot samfunnet? Gleden ble nok kortvarig for mange håpefulle, for også de fleste punkere gled i inn i storsamfunnet som de hadde lagt for hat. Heller ikke denne gangen skulle den store omvendingen komme.

Punkbevegelsen var med på å åpne dørene for egokultur. De ville bli sett og hørt. Grensesetting var forjævligsering. Kampen mot den kulturelle og seksuelle tvangstrøya har ikke bare ført til den ro og fordomsløshet, men også en utrygghet. Og ingen fråtser mer i denne utryggheten enn kommersielle aktører. Det er en symbiose mellom de som vil bryte lenker og de som vil profitere på det. Ikke villet, men som konsekvens. Over eteren flimrer den nesten bunnløst egosentriske og amoralske porn-galore-serien Paradise Hotel. Hvem kan si at dette er verre enn det andre? At det skulle være enklere å være tenåring på åttitallet eller i dag enn på femtitallet er kanskje en sannhet med et visst reservasjonspotensiale?

I dag er punk nostalgia, reprodusert som power pop, pop-punk, skate-punk (punk som branding) og emo – og andre musikalske lettvekterartifakter. Camden Market i London er et sørgelig eksempel på hvordan opprør blir butikk, ganske tacky sådan også. Det en gang så frodige markeds- og musikkmiljøet har forfalt til vulgært kremmeri, hvor Sex Pistols, hamp og Che t-skjorter selges i samme bod som Hello Kitty-effekter.

Arven etter punken?
Puritanistene hevder at punken degenererte til en parodi allerede på slutten av syttitallet, da reklamemannen Malcolm McLaren skramlet sammen punkeboybandet Sex Pistols. Fire arbeidsløse hel- og halvnarkomane cockney-rebeller ble kledd opp i haute couture fra McLaren og Vivenne Westowoods eksklusive frikebutikker i Chelsea og sluppet løs på det engelske markedet, med tekster som fremstilte England som fascistisk. Tonen var mildt sagt sjikanøs og kompromissløs. McLaren visste at protest som merkevare var i tiden, både fordi økonomiske nedgangstider hadde skapt en rasende og opprørsk britisk ungdomsgenerasjon, men også fordi Radical Chic var i ferd med å etablere seg for alvor i den europeiske og amerikanske dessertgenerasjonen.

Sangeren Johnny Rotten ble en maskot på sosietetsfester, hvor han ramlet rundt i champagnefylla og fornærmet folk mens han sang No Future og I am an Anarchist. Ikke merkelig da, at McLaren selv, i visshet om at bandet ikke ville holde ut lenge, laget en film om hvordan “alt kan selges” – og kalte den The Great Rock´n Roll Swindle.

Det var mange som tok avstand fra sirkusvarianten som Sex Pistols innførte, og den politiske tradisjonen har eksistert paralelt med den upolitiske punken, ofte i konflikt. Fremdeles er det mange musikkelskere som ikke har forstått at de ble lurt av McLaren, de hyller Sex Pistols som provokasjonens og opprørets mestere. Det spørs om ikke Beatles gjorde mer anstøt bare ved å la håret vokse over ørene. McLaren visste at opprøret var i ferd med å ufarliggjøres og ikoniseres. Opprøret besto egentlig i banneord og å vise fingeren, noe som har en kort og intens nyhetsverdi, men som raskt taper seg over tid.

Senere skulle Clash gå noe av den samme veien. Bandets profilerte antikapitalisme og kommunismefetisj fikk et alvorlig skudd for baugen da de lot seg sponse av Pepsi på sin Combat Rock Tour i Statene. Her spilte de på fotballstadioner, for svindyre billetter, sammen med andre og mindre opprørske headlinere, som Van Halen. Det er ikke enkelt å være anti-establishment når pengene strømmer inn. 


Historien gjentar seg som mote
Emosjonsfylt, spontan og forvirrende lek med politisk ekstremisme ble udødeliggjort av forfatteren Tom Wolfe i boken Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers. Tidlig på 2000-tallet lot Madonna, på omslaget til platen American Life, seg avbilde som Patti Hearst. Det er et eksempel på stilen som ble omtalt som Prada-Meinhof. Det var populært å gå opp catwalken med logoene til Baader Meinhof eller Brigato Rosso på ekstremt dyre t-skjorter designet av Katharine Hamnet. Prada Meinhof ble en kultfrase for de som brukte politiske saker som moterekvisitter, og det var særlig de ultravoldelige bevegelsenes symboler som ble benyttet. Den selvproklamerte ”Prada Meinhof-gjengen” kalte seg en ”all female Art Terrorist Group” og hadde som filosofi at: ”Historien gjentar seg. Først som tragedie, siden som mote.”

Det er selvsagt mulig å påstå at kritikk av konservatisme skyldes pubertal motstand mot det som oppfattes som det politiske gubbevelde og trangsyn, et opprør mot det bestående altså. Men norsk politikk har jo i det store bildet vært et sosialdemokratisk hegemoni, og den norske kulturfronten har vært venstreradikal i flere generasjoner. (Dessuten har norsk rock og kultur blitt institusjonalisert på en slik måte at opprøret har blitt subsidiert og ufarliggjort, kulturministeren reiser rundt på rockefestivaler og deler ut tusenlapper).

Så kan man spørre seg hvorvidt de musikalske og kulturelle utrykkene som kommer til syne i utstillingen var så Under radaren som arrangøren vil ha det til, eller om det like gjerne er slik at uttrykkene fra starten har vært omfavnet av media og kommentatorer. Det finnes selvsagt ikke noe entydig svar på en slik problemstilling. Det vi kan si er at miljøet som beskrives i Under radaren i alle fall er en godt synlig subkultur. Da som nå.

Den harde kjernen holder ut på Blitz, riktignok i en ganske lovlydig, subsidiert og sosialdemokratisk utgave, men hvem hører de på nå? Og er foreldre der sammen med barna sine? Det skulle ikke forundre meg.

Samfunnet råtner så bygninger knaker
Ned med kaffe og ned med kaker.
Bann og spytt og røyk,
Og stikk din nabo ned.
(I spit on you, Tramteateret)

Bård Larsen er historiker i Civita. I 2011 gav han ut boken “Idealistene om venstresidens reise i det autoritære”.
Utstillingen Under radaren vises til 11. august.

Publisert:

Del: