Etter tre stille år siden EPen “Fixxations” leverer Serena Maneesh nå sitt selvtitulerte debutalbum. Frontfigur og ledende drivkraft er Emil Nikolaisen, også kjent fra band som Silver og Loch Ness Mouse. Mens tiden har gått med til å mange andre prosjekter for den allsidige og reflekterte artisten, både som produsent og musiker, bestemte han seg nå for endelig å satse for fullt på sitt hjertebarn. 

Serena Maneesh 2 2005

Av Bjørn Hammershaug

Resultatet foreligger i disse dager, en plate dels innspilt i Chicagos renommerte Electrical Audio Recordings. Ballade snakket med Emil Nikolaisen om den nye platen med fokus på blant annet dualiteten i deres uttrykk.

Tidligere i år slapp Serena Maneesh samlingen “Zurück 1999-2003”. Hva skiller Serena Maneesh anno 1999 kontra 2005?

— Det er en rød tråd i hele karrieren til Serena Maneesh, men selv om for eksempel “Fixxations” er en plate jeg absolutt står inne for, har jeg alltid søkt noe drøyere, utfordrende og mer spektakulært. Det er noe som har vært i meg hele tiden, og nå bestemte jeg meg for å rydde plass ved å si et aktivt nei til andre prosjekter og satse alt på å få det til.

Electrical Audio, Chicago

Nikolaisens allsidighet og kapasitet har ført til at han har opparbeidet seg et bredt nettverk, ikke minst i USA. Dette har ført til samarbeid med artister som Sufjan Stevens og Daniel Smith (Danielson Famile) og begge deltar på den nye platen. Særlig Smith var til god hjelp i egenskap av sitt nære vennskap med Steve Albini. Albini kjennes som medlem i Big Black/Rapeman og Shellac, senere som studioprodusent for blant andre Nirvana, Pixies og PJ Harvey. Det var Smith som satte nordmennene i kontakt med Electrical Audio i Chicago; studioet som Albini driver med Greg Norman som sin høyre hånd. 

— Daniel Smith kom til Oslo for å gjennomgå materialet på forhånd, og anbefalte Norman på det sterkeste. Han er kanskje ikke like kjent som Albini, men har vært med like lenge og er en meget dyktig tekniker – og så er han en del billigere, sier Nikolaisen.

En artist som Jason Molina (Songs: Ohia, Magnolia Electric Co.) fremhever også Electrical og det som skapes der inne som noe helt spesielt. Hva var det som trakk deg dit?

— Noe av det mest interessante med Electrical Audio er måten de fanger lyd på, romfølelsen de har der og at de gjengir lyden slik den er. Det er lite mikk-makk i ettertid, de har en policy om å ta opp uten å bearbeide for mye. En av mine favoritter, ikke nødvendigvis innholdet, men lydmessig, er Neil Michael Hagertys Plays That Good Old Rock and Roll, som er tatt opp nettopp der. Her ble fundamentet, grunnkompet, innspilt i løpet av 8 dager. 

Spontant og impulsivt

Å lytte til Serena Maneesh – særlig med gode hodetelefoner – avdekker en nøye disponering av dette råmaterialet. Uten å gi slipp på det impulsive og energiske er det en slags glasert eleganse som ikke skjuler, men snarere understreker råskapen som ligger under. 

Det er et synspunkt Nikolaisen gjerne deler, og utdyper:

— Det spontane og impulsive var essensielt for våre sessions i Electrical. Vår plan og disiplin var å beholde overblikket og råheten, mens mer subtile nyanser ble finslepet senere i prosessen. Det ble en lang og tidvis kompleks prosess. Nesten ingenting er digitalt fremskapt, og jeg har jobbet med syke, små detaljer uten å lene meg for mye på digital presisjon. Det er viktig å ikke bli for kalkulert, man må tillate seg å fange øyeblikket, og søke spenningen mellom det spontane og det regisserte. 

Innspillingene ble så endelig mikset hos Martin Bisi i New York, en meget anerkjent tekniker med erfaring fra band som Swans og Sonic Youth. Vi nærer oss dermed en av nøklene til å forstå Serena Maneesh, og jeg griper fatt i noe essensielt i deres uttrykk; støyen og den ulike bruken av denne.

En dyne av støy

Den danske forfatteren Torben Sangild har skrevet boken “Støjens Æstetik”, der han blant annet ser på dreampop/shoegaze som genre, med særlig fokus på My Bloody Valentine. Han skriver: “…melodiene er mer diffuse og slørete, mere psykedelisk med en hvirvlende støj og mere ugjennemsiktelig harmonik…” Han fremhever det uklare og diffuse i lydbildet, i det han kaller en “dyne af støj” Hvor godt passer denne beskrivelsen til Serena Maneesh, som gjerne blir sammenlignet nettopp med My Bloody Valentine?

— Jeg synes det gjerne blir noe overfladisk å gå så kort tilbake som 90-tallet for å trekke frem kilder. Det er mer interessant å se den hele den historiske linjen i musikken, alle blodårene som strekker seg fra bluesen og fremover. Det føles absurd å raffinere noe fra 90-tallet, man må gå lengre tilbake og ha et bredere fokus. Et band som Stereolab er for eksempel utraffinert, det er ikke så mye mer å ta ut der. 

— Det kan være lett å bli så desperat av å skape noe nytt, at uttrykket går på bekostning av innholdet, fortsetter Nikolaisen. Jeg lytter heller til de som tok rocken mot nye veier og fant en ny rockeestetikk. Som noe av prog/psykedeliaen fra 70-tallet, ikke minst den tyske krautrocken og band som Amon Düül, Neu! og Can: stemningene, lydene og fargene fra den tiden. En låt som “Selina’s Melodie Fountain” kan kanskje høres som vår interpretasjon av Neu!

Tar Gershwin ned i steinrøysa

Dere preges jo også av en mer utagerende stil, mer på linje med band som Velvet Underground, Stooges og til og med Suicide, som bryter med denne nevnte “dynestøyen” til fordel for et mer primalt uttrykk og det Sangild beskriver med ord som inferno og “støjende kaos”. Kan du si noe om din tiltrekning av spillet mellom popmelodier og støy?

— Vi er veldig opptatt av spenningen mellom det vakre/stygge og dynamikken mellom mann/kvinne. Det å forene ulike uttrykk med et vellykket resultat finner jeg veldig gripende, og da holder det ikke å bare å kicke inn en fuzzboks for å få det til å fungere. Det å forene kunst og pop dreier seg om noe mer, noe for eksempel Sonic Youth har drevet med i mange år. 

Nicolaisen henter også frem den amerikanske komponisten George Gershwin som eksempel på noe av sin egen musikalske filosofi:
 
— Gershwin forente sosiale lag, eliten og grasrota, kulturelt sett. Kanskje man tenke seg at Serena Maneesh er en krysning av Gershwin og Stooges med harmoniene kastet ned en steinrøys. For vår del er det uansett gode melodien som er selve fundamentet. Jeg var ute etter å skape en sofistikert plate, uten at den skulle bli “jålete”. Den skal heller lukte asfalt.

Motsetninger og tiltrekninger er kanskje noe som illustreres også på selve plateomslaget?

— Absolutt. Det er et bilde fra operaen i Roma, og man kan tenke seg et skjørt legeme, noe som er nær ved å falle sammen. Samtidig er det noe spektakulært over det, noe storslått og vakkert. 

Mot lysere tider

Det er ingen tvil om at dette er en meget ektefølt plate for Emil Nikolaisen. Serena Maneesh er resultatet av noe han har hatt i blodet siden han var en neve stor, og sammen med broren gjorde enkle opptak med kassettspilleren. På veien dit har han mistet en del illusjoner og fått viktige erfaringer tilbake: 

— Det er mye mørke her, men det er ingen depressiv plate. Jeg vil ikke utdype tekstene for mye, men de kommer rett fra blodet. Skal jeg peke på en rød tråd må det være at denne verden er full av så mange løgner som jeg ikke vil være slave under, men som likevel har ett håp – og det er håpet om en lysere fremtid. 

Den umiddelbare fremtiden ser i hvert fall lys ut for bandet, som foruten Nikolaisen (vokal, gitar og det meste som kan spilles på), har en livekjerne bestående av Tommy Akerholdt (trommer), Sondre Midttun (gitar), Hilma Nikolaisen (vokal) og Eivind Schou (fiolin). I tillegg medvirker artister som Sufjan Stevens, Harald Frøland, Daniel Smith, David Wallumrød og Inge Svege.

Serena Maneesh sitt debutalbum er ute på HoneyMilk Records

Publisert:

Del: