INTERVJU: Det har vært mye fokus på AFP og pensjonsavtaler den siste tiden. Hvilken betydning har dette for artistene? Vi har snakket med erfarne Tore Hansen om nettopp dette. Han mener det er på sin plass med en klargjøring av situasjonen og en viss rådgivning fra de som organiserer artistene om hva en ung artist og rettighetshaver i dag garantert må forholde seg til etter hvert som årene ubønnhørlig går. – Her burde MFO og Gramart vært mer på banen og gitt en klargjøring overfor medlemmene, oppfordrer Hansen.

Tore Hansen, 2003

Av Bjørn Hammershaug

Avtalefestet pensjon (AFP) er en førtidspensjonsordning som har blitt mye omtalt i forbindelse med årets tariffoppgjør. Nylig ble det oppnådd enighet om en ny AFP-ordning som skal gjelde fra 2010. AFP-ordningen gir som hovedregel arbeidstakere i tariffbundne bedrifter mulighet til å gå over på alderspensjon fra fylte 62 år.

Men dette er ikke et forhold som gjelder alle. Hvordan er for eksempel situasjonen for artistene? Hvilken pensjon kan de se frem til? Hva er deres rettigheter i arbeidslivet?

Tore Hansen, blant annet komponist, tekstforfatter og initiativtager bak medlemsorganisasjonen Norsk Artistforbund, mener det er betimelig å rette søkelys mot disse spørsmålene.

Overlatt til seg selv

Han skisserer opp hvordan systemet fungerer for de aller fleste i dag, der royaltyartister og andre rettighetshavere som får penger fra konsertarrangører, plateselskap og vederlagsorganisasjoner blir gitt et organisasjonsnummer som selvstendig næringsdrivende av myndighetene, og selv står med ansvaret for å trekke pensjon og andre sosiale utgifter fra inntekten sin.

— Blant de fleste andre grupper av selvstendig næringsdrivende finnes vanligvis en viss økonomisk opplæring om hvordan man skal deale med økonomien i et firma, og en artist er på mange måter et eget firma. Men jeg er nok ikke sikker på at denne, samme kunnskapen eksisterer blant de fleste artistene. Veldig mange artister blir overlatt til seg selv.

— Sensasjonshistoriene i tabloidene om kjente artisters konkurser er bare overflaten, advarer Hansen.

Verden etter fylte 30

Han kan fortelle at dagens ordninger er tuftet på den såkalte ”HyBo-dommen”:

— Det var Hybelboernes Forening som arrangerte danser, og fikk pålegg om å trekke skatt av honorarene. De nektet å gjøre dette på grunn av arbeidsgiveransvaret, og gikk til sak mot kemneren. HyBo vant, og saken skapte presedens for plateselskapene og andre som betaler vederlag og royalties. Spørsmålet som ikke er besvart er hvorvidt vi og våre tillitsvalgte liker eller ikke liker denne situasjonen. Men en ting er sikkert: Vi er ikke blant det store ”alle” som Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen referer til når de snakker om dagens pensjonsordninger, selv om man kan bli forledet til å tro det.

Hansen mener det er på sin plass med en klargjøring av situasjonen og en viss rådgivning fra de som organiserer artistene om hva en ung artist og rettighetshaver i dag garantert må forholde seg til etter hvert som årene ubønnhørlig går.

— Det finnes en verden etter fylte 30. Derfor må artistenes representanter og deres valgte tillitsmenn hjelpe dem å tenke og planlegge fremover. Hvis det nå er slik som jeg skisserer her, så organiserer Musikernes fellesorganisasjon (MFO), som en LO-organisasjon, en gruppe selvstendig næringsdrivende. GramArt, som i hovedsak organiserer artister og utøvere som blir sett på som selvstendig næringsdrivende, kan kanskje stille spørsmålet: Er artistene selvstendig næringsdrivende så lenge de ikke har noen ansatte? Burde de heller vært tilknyttet NHO? Ingen har stilt disse spørsmålene tidligere. Og her spissformulerer jeg gjerne, sier Hansen.

Han mener at siden artistene ikke tilhører dette store ”alle”, og at staten legger inn betydelige summer på bordet for å få dette forliket i gang, betyr det at staten betaler penger til noe som ikke artistene ser snurten av men må være med å betale for

— Her burde MFO og Gramart vært mer på banen og gitt en klargjøring overfor medlemmene: Liker vi det eller ikke? Har vi noe standpunkt til det? Er det fragmenter i dette systemet som vi har lyst til å forandre på? Et annet spørsmål opp i dette dreier seg om å søke stipendier for eksempel fra Fond for Lyd og Bilde. Her stiller vi på lik linje med institusjonsmusikere med fast lønn og AFP-avtale. Vi lever i en konstant konkurransesituasjon, og jeg synes det føles litt som slagside i hele denne problematikken som går i royaltyartistenes disfavør.

Må finne ut av alt selv

Innebærer AFP-ordningen noe nytt i så måte?

— Nei, vi er fremdeles en utsatt arbeidsgruppe og kan ikke lene oss mot noe. Det finnes ingen støtteordninger etter at vi bukker under for markedsmekanismene. Det er kun et 20-talls artister og rettighethavere innen populærmusikk-genren som kan leve godt av musikken sin etter fylte 50. Det finnes ingen ordninger for royaltyartister som det for eksempel gjør for dansere. De blir pensjonert tidlig på grunn av fysikken. Vi burde kanskje hatt en lignende ordning på grunn av markedsmekanismene. Vi er tross alt også kulturarbeidere som tilfører samfunnet verdier som ikke er så lett å måle.

— Dette er særlig aktuelt for de yngste som antakelig vet minst om slike spørsmål. Eller hva gjør en kvinnelig artist når hun blir gravid? Noen må ta skikkelig tak i disse tingene, og sørge for å legge ting til rette for vår yrkesgruppe, gjennomgå hele situasjonen og se på hvordan man kan forbedre levesituasjonen til artister i poprock-segmentet.

Hansen legger til at han selv, etter nær 30 år i bransjen og som selvstendig næringsdrivende, ikke har fått ett eneste brev fra myndighetene i forhold til AFP.

— Jeg har måttet finne ut av dette på egenhånd. Har de ingen opplysningsplikt, spør Hansen.

— Jeg fordrar ikke at folk sier at ”det er bare sånn det er”. Hadde jeg slått meg til ro med det så ville jeg fremdeles stått og sløyet fisk i Hammerfest. Som sikkert noen kunne tenkt seg at jeg hadde fortsatt med, avslutter han.

Publisert:

Del: